Folk samler fortsatt inn dun fra ærfugl i Nord-Norge. En dyne med denne dunen koster fort 40 000 kroner. (Foto: Birgitta Berglund / NTNU)
Folk samler fortsatt inn dun fra ærfugl i Nord-Norge. En dyne med denne dunen koster fort 40 000 kroner. (Foto: Birgitta Berglund / NTNU)

Bakgrunn: Eldgammel dun-tradisjon er fortsatt viktig i nord

I århundrer, kanskje årtusener, har folk og fugl levd i et samspill med hverandre. Tradisjonen med å sanke inn dun fra ærfugl holdes fremdeles i hevd.

I tidligere tider var innsanking av egg og fjær fra reir svært vanlig i Norge. Ennå finnes kulturen i Norge, holdt levende av lokalbefolkning og andre entusiaster.

Birgitta Berglund har studert dunværene, stedene hvor folk sanket egg og dun fra sjøfugl, og den spesielle kulturen på Helgelandskysten siden 1970-årene. Hun er i dag professor ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet.

– Utværene var viktige i tidligere tider, sier Berglund, som er fascinert av kulturen rundt dunværene og har brukt mye tid på Vegaøyan på Helgelandskysten.

Disse utværene var både eggvær, dunvær, selvær og fiskevær. 

Berglund har jobbet mye med boplasser fra jernalder og middelalder,  men dunværene på Vegaøyan er en av hennes største interesser. Hun leder Dunprosjektet der flere institusjoner i Norge og Sverige har bidratt.

Folk har samlet egg og dun fra ærfugl i mange hundre år. (Foto: Einar Kongshaug)
Folk har samlet egg og dun fra ærfugl i mange hundre år. (Foto: Einar Kongshaug)

Gammel skikk

Dunprosjektet tar for seg dun og fjær i norske og svenske gravfunn fra yngre jernalder, det vil si fra rundt 570 til 1030 e.Kr. Ett mål er å finne ut hvilke fugler disse funnene stammer fra. Utgangspunktet er dunværene på Helgelandskysten, mens også midtnorske dunvær er med.

– Betydningen av utværene i vikingtid framgår av Egil Skallagrimssons saga, forteller Berglund.

Der heter det at lendmannen Torolv Kveldulvsson på Sandnes sendte ut sine folk på eggværene i slutten av 800-tallet. Dun fra fuglereirene ble trolig samlet inn samtidig.

Sjøfareren og stormannen Ottar fra Hålogaland sa til kong Alfred av Wessex på slutten av 800-tallet at han bodde lenger nord enn noen annen. Han fortalte at han mottok ti sekker dun som del av skatten fra de fornemste samene i området. Ottars fortelling ble nedtegnet og er bevart.

Verdensarv

Sikkert er det at tradisjonen er gammel og fremdeles del av kulturen flere steder i landet. På slutten av 1800-tallet ble det antakelig sanket inn rundt 1 million egg hvert år. I dag holdes tradisjonene nesten utelukkende i hevd nord i Norge, i kontrollerte og mye mindre former. Noe av det samme ser vi når det gjelder innsamling av dun.

– Ærfugldriften på dunværene og kvinnenes bidrag var en viktig årsak til at Vegaøyan havnet på UNESCOs liste over verdensarv, forklarer Berglund.

Det skjedde i 2004. Fraflytting og nye tider har ført til at det er blitt stadig færre dunvær. Men fuglevoktere og Nordland ærfugllag bidrar til at tradisjonene er levende på Helgeland. Kanskje bor ikke folk på værene hele året lenger, men de kommer innom på våren og sommeren.

Folk har bygget både hus og reir til fuglene, såkalte e-hus. De passet på fugl og reir om våren og sett til at de voksne og ungene hadde det godt. Katter har vært bundet fast, og unger har blitt nektet å leke utendørs, fortalte Berglund selv i en artikkel i Spor i 1991. 

Til gjengjeld har fuglene lagt igjen det verdifulle dunet som folk sanket inn straks unger og voksenfugl var ute av redet på sommeren. Hunnene røyter dunet og skyver det ned fra brystet til reiret for å varme eggene.

Folk har bygget både hus og reir for fuglene. (Foto: Birgitta Berglund / NTNU)
Folk har bygget både hus og reir for fuglene. (Foto: Birgitta Berglund / NTNU)

Rensing

Folk sørget også for at jobben ble litt enklere for dem enn om de skulle sanke inn dun fra reir som ærfuglen lager selv.

– Blant annet laget folk i stand reir av tang. Dun fra slike reir er enklere å rense, forklarer Berglund.

Ærfuglen lager nemlig egne reir av gress og kvist og kvas, og da er det mye verre å få dunet reint. Dunet blir renset i en prosess kalt harping, etter først å ha blitt håndplukket for urenheter.

En dunharpe er en slags rist, en ramme med oppspente tråder der du plasserer dunet. Ved hjelp av en trepinne kan du få urenheter til å sprette ut.

I dag er det største været Lånan, som tidligere hørte til det mektige storgodset Tjøtta. Folk på været var leilendinger under godset inntil begynnelsen av 1900-tallet. Mye manuelt arbeid er fremdeles nødvendig for å fremskaffe førsteklasses dun.

Lager fremdeles varer av dun

Nå for tida er det ikke alltid god økonomi i å sanke inn dun, siden det krever såpass mye arbeid. Men tradisjonene er viktige, ikke minst for folks identitet. Fremdeles produseres dundyner av det som samles inn.

– Ett reir gir rundt 16–17 gram ferdig, tørket dun. Ei dyne krever 900 til 1000 gram dun. Vi regner derfor dun fra rundt 60 reir per ferdig dyne, forklarer Berglund.

Disse dynene koster naturlig nok en del. Rundt 40 000 til 50 000 kroner stykket kan du nok regne med for en dyne for voksne i dag, men de er populære likevel. De kan blant annet skreddersys på bestilling.

Selv har Berglund selvsagt en ekte dundyne. Hun fikk den for flere år siden av mannen sin som hadde vært på Vega, og hun er fremdeles glad i den.

Her kan du se hvordan dynene blir laget:

Powered by Labrador CMS