Folkets kulturminner i fare

Når byene vokser, forsvinner ofte kulturminner som kan ha stor betydning for byens innbyggere. Forvaltningen og befolkningen har ikke samme syn på hva som er verdt å verne.

Publisert
Gravhaugen på Alstadhaug i Levanger – et tradisjonelt, og fredet, kulturminne. (Foto: NIKU)
Gravhaugen på Alstadhaug i Levanger – et tradisjonelt, og fredet, kulturminne. (Foto: NIKU)

Om prosjektet

Tittel: Local heritage values and cultural heritage plans in urban fringe areas.
Prosjektperiode: 2008–2010
Finansiering: Forskningsrådet/Miljø 2015
Institusjoner: Norsk institutt for kulturminneforskning, Høgskolen i Oslo, Universitetet for miljø- og biovitenskap.
Prosjektleder: Seniorforsker i etnologi, Grete Swensen, NIKU.

– Forvaltningen har vært for opptatt av historiske og tradisjonelle kulturminner. Det gjør at minner som lokalbefolkningen selv trekker fram, ofte går tapt når randsonene bygges ut, sier Grete Swensen, seniorforsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Hun har ledet et forskningsprosjekt der man har studert kulturminneforvaltning i randsonene av tre norske byer: Sarpsborg, Levanger og Svolvær.

– Man må ha gode argumenter for å motstå press i utviklingsprosjekter hvor det er sterke økonomiske interesser involvert, sier Swensen.

– Kunstig skille

Denne fabrikkpipa i Sarpsborg er et eksempel på hvilke kulturminner menigmann synes bør vernes. (Foto: NIKU)
Denne fabrikkpipa i Sarpsborg er et eksempel på hvilke kulturminner menigmann synes bør vernes. (Foto: NIKU)

Utvalget og forvaltningen av kulturminner er delvis regulert i kulturminneloven fra 1978.

I 2003 kom UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv, som fokuserte på den såkalte «levende kulturarven», eksempelvis språk, kunnskap, ritualer, skikker og håndverksferdigheter. Kulturminneforvaltningen har blitt kritisert for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til denne type minner.

– Det har oppstått et kunstig skille mellom hva som vernes, og hva befolkningen selv oppfatter som viktig. Mens befolkningen ikke skiller mellom materielle og immaterielle minner, er byråkratene mer lov- og regelstyrte.

– Men fortellinger og historier som er knyttet til steder, er like viktige som de fysiske stedene i seg selv, påpeker Swensen.

Både i Sarpsborg og Levanger er lokalbefolkningen blitt trukket aktivt inn i arbeidet med å lage kulturminneplaner, men få av deres forslag til kulturminner er blitt vernet. Fortsatt prioriteres det å verne bygninger og anlegg.

Lukten av fisk og synet av en pipe

Meningmanns forslag til kulturminner har ofte et sanselig preg. Det kan for eksempel være snakk om lukta av fisk, lydene fra et steinbrudd, synet av ei skorsteinspipe – eller en høyde med utsikt, en sti eller minnet om rutebåten som ankommer byen og menneskene som står og venter på den på brygga.

– Folks minner er knyttet til hva de har gjort og opplevd, sier Swensen.

I Svolvær har planene vært regionale, og de er laget uten hjelp fra frivillige lag og foreninger. Utviklingen i byen har vært dominert av turisme.

For eksempel er det blitt bygget rorbuer i fjæra, og mange fra lokalbefolkningen har klaget over en økonomistyrt utvikling og at de ikke blir tatt på alvor.

Byggingen av rorbuer og andre næringsbygg har forandret Svolvær som by. Innbyggerne føler seg overkjørt. Det kommer fram i et prosjekt om kulturminner i randsonene. (Foto: NIKU)
Byggingen av rorbuer og andre næringsbygg har forandret Svolvær som by. Innbyggerne føler seg overkjørt. Det kommer fram i et prosjekt om kulturminner i randsonene. (Foto: NIKU)

– Kulturminner er i seg selv et forvaltningsbegrep, og noe som er fjernt for folk flest. Forvaltningen bør derfor bli mer åpen for hva folk selv forteller.

– Det er folks fortellinger som setter kulturminner inn i en personlig kontekst, og som gir dem liv, framholder Swensen.

Det nye sentrum

Målet med prosjektet har vært å undersøke i hvilken grad kulturhistoriske elementer og miljøer i randsonen av byene får oppmerksomhet i kulturminneplanene, og effekten av lokal deltakelse i planprosessen.

Når byene vokser ut over sin historiske kjerne, er resultatet ofte en mindre planmessig utvikling. Det kommer noen boliger her og noen næringsbygg der, gjerne i tilknytning til transportårene.

Strukturen i randsonene er mindre oversiktlig enn i de gamle bykjernene, og ofte knyttet til økonomisk vekst.

– Det har vist seg vanskelig å få forståelse for at enkeltstående kulturminner i disse områdene kan være viktige, og de kan fort forsvinne når byen vokser, mener Swensen.
Samtidig er det i randsonene det bor flest folk. Mange steder er randsonene i ferd med å bli det nye sentrum. Dermed blir det ekstra viktig å bevare kulturminner i slike områder.

Spill for galleriet

Denne gamle nedlagte kiosken i Sarpsborg lever også i lokalbefolkningens minne. (Foto: NIKU)
Denne gamle nedlagte kiosken i Sarpsborg lever også i lokalbefolkningens minne. (Foto: NIKU)

De senere årene har lokale krefter oftere blitt involvert i kulturminneforvaltningen, ut fra et ønske om mer grasrotdemokrati. Hvilke kulturminner som blir bevart, bestemmes i all hovedsak likevel fortsatt av kulturbyråkratene.

 – Min oppfatning er at det er et sterkt ønske om å involvere folk, men at man ikke vet helt hvordan, sier Swensen.

Forskerne påpeker det at økt brukermedvirkning kan føre til bedre politikk og bedre implementering av politiske vedtak, og til økt trivsel og ansvarsfølelse. Det foreslås også at man tar i bruk nye metoder for å involvere lokalbefolkningen, selv om det ofte kan være tid- og arbeidskrevende.

 – Det er viktig at folk opplever nærhet til kulturminnene. I dag er lokal deltakelse ofte redusert til høringer etter at planprosessen allerede har pågått en stund. Dermed blir høringene bare et slags spill for galleriet, mener prosjektleder Swensen.

Planer uten mål

Kulturminnearbeidet i Sarpsborg og Levanger ble i sin tid sett på som pilotprosjekter når det gjelder brukermedvirkning. I Levanger fikk man midler fra Riksantikvaren til å involvere frivillige krefter, men pengene ble aldri brukt og det kom aldri noen plan.

I Sarpsborg klarte man både å trekke frivillige med i arbeidet og skape økt bevissthet om industrisamfunnets kvaliteter. I Svolvær var det egentlig ingen brukermedvirkning. Byen ble tatt med i prosjektet på grunn av utbyggingspresset knyttet til turisme.

Swensen har problemer med å svare på hvor den lokale medvirkningen har fungert best:

– Kulturminner i randsonene har lett for å gå tapt når byene vokser, sier NIKU-forsker Grete Swensen. (Foto: NIKU)
– Kulturminner i randsonene har lett for å gå tapt når byene vokser, sier NIKU-forsker Grete Swensen. (Foto: NIKU)

– Det er vanskelig å si, for hva var egentlig målet? Arbeidet i Sarpsborg skapte mer oppmerksomhet om kulturminner. I Levanger laget man et stort register over alle minnene i kommunen.

– Men det fins ingen føringer for hvordan man skal forholde seg til disse planene på lengre sikt. Det er med andre ord vanskelig å si hva hensikten med planene har vært, konkluderer Swensen.

I rapporten etterlyses det derfor en overordnet diskusjon om hva man egentlig vil med lokale kulturminneplaner. Er hensikten å skape økt offentlig interesse og bevissthet om kulturminner, eller å drive arealplanlegging?

– Nå ender det ofte med at man ikke helt husker hva man skal bruke planen til, avslutter Swensen.

Lenke: 

Forskningsrådets program  Norsk miljøforskning mot 2015 (MILJO2015)