Er Jesus fra Nasaret en virkelig historisk person? Hva betyr kravet om vitenskapens frihet? Er Menighetsfakultetet (MF) en akademisk institusjon? Kan teologien anses som vitenskap?

Spørsmålene er blitt virvlet opp i den seneste tids debatt, og de henger sammen.

Min innfallsvinkel er begrenset til historieforskningen. Jeg vil ta frem noen trekk ved dens metodologiske forutsetninger.

Frihet til å spørre

Å stille spørsmål ved påstander om fortidige begivenheter, om disse virkelig har funnet sted, om personer virkelig har levd, hører med til historievitenskapen.

Ikke alle spørsmål er like fruktbare. Ikke alle spørsmål kan besvares. Som kjent kan en dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare. Men et spørsmål blir historiefaglig relevant først når det har nedfelt seg i en problemstilling.

Historikerens problemstilling utvikles ikke i en nøytral frihet, men den forutsetter aksept av relevant såkalt etablert kunnskap om fortiden og visse metodologiske regler og kriterier.

Ut fra problemstillingen skal man søke å utforme en teori om fortidig realiteter, som beskriver, søker å forklare og forstå. Historisk teori er teori om endringer ordnet i en prosessuell struktur.

Spørsmålene i den historiske problemstilling, forutsetter altså svar på andre spørsmål som dreier seg om kunnskap og metode. Det fremholdes i den aktuelle debatten at i vitenskapen skal ingen spørsmål anses illegitime. Det er gitt med forskningens frihet. Men ”friheten” opphever ikke at spørreren har akseptert (uten å spørre) en masse svar, som er lagt til grunn for eget spørsmål.  

Ytringsfrihetens begrensninger

Frihet til å sette spørsmålstegn ved gitte påstander er generelt beskyttet av retten til ytringsfrihet. Selv om man i det demokratiske samfunn legger stor vekt på ytringsfriheten, er den underlagt begrensninger som ofte er ideologisk betinget.

Også i  akademia er friheten begrenset, til tross for all høystemt tale om akademisk frihet. Dette ble nylig bekreftet i et intervju i Vårt Land 23.8.2013 der dekanen ved Teologisk fakultet, Trygve Wyller, fastslår at ved fakultet rår forskningens frihet, for så etter hvert å legge til at det finnes ”etiske grenser for ytringer som bryter med blant annet menneskesyn.”

Hvilket menneskesyn presiseres ikke. Men et menneskesyn er uansett uttrykk for ideologi. Fakultetet er altså underlagt en ideologisk binding. Når MF anklages for mangel på akademisk frihet, er det nok heller et krav om at en annen ideologi enn den som er gitt med fakultetets tradisjon, må få bestemme.   

Naboskapet mellom ideologi og historie

Historievitenskapens egen historie viser hvordan ideologier har bidratt til utformingen av den historiske metoden. Et skoleeksempel er innflytelsen fra marxismen. Dens dialektiske materialisme, teorien om klassekamp,  ideers relasjon til den politiske økonomi har for mange historikere kastet lys over den historiske prosessen.  Også i andre ideologier/filosofier har historikere funnet fruktbare teoretiske konsepsjoner.

Naboskapet mellom ideologi og historievitenskapelig/samfunnsvitenskapelig metode er et utfordrende problem. Moderne ideologier vil, om de kommer til makten og overtar meningshegemoniet  kultur og samfunn, ”overta” vitenskapene. De skal tjene deres politisk-kulturelle formål. Slik fungerte kommunismen og nazismen.

For avvise og verge seg mot en slik politisk-ideologisk erobring er det man har holdt frem idealene om vitenskapens nøytralitet og forskningens frihet. Men i dag er situasjonen annerledes -  i hvert fall i vårt samfunn. Vi lever ikke i et kommunistisk eller nazistisk samfunn, men i et samfunn der liberalismen har hegemoniet. Det er her det ideologiske naboskap til ideen om forskningens frihet må søkes.

”Naboen” er den rasjonalistisk-liberalistiske opplysningsideologi. Et av dens viktigste mål er emansipasjon fra historisk gitte tradisjoner og autoriteter, særlig statuarisk, dogmatisk kristendom, kirkens tradisjon og dens institusjonelle autoritet.     

Når frihetstanken blir ideologi for makt ufrihet

 Dagens angrep på Menighetsfakultetet, teologien som fag og så videre viser at den ideologiske ”naboen” har tatt over. Ideologien krever emansipasjon fra skrift, kirkens dogmer og bekjennelser. Straks man lukter at slikt vil kunne få en normativ betydning slår emansipasjonspasjonskravet inn: MF er ikke ”fritt”.  Det er ikke ”vitenskapelig” og så videre. 

Det betyr at det bør legge den rasjonalistiske-ideologien til grunn for sin virksomhet og bryte med sin teologiske og kirkelige tradisjon.        

Kan akademia - og det demokratiske samfunn i alminnelighet - innfri sitt løfte om frihet? Det virker vanskelig, ja, blir umulig når frihetsidealet blir ideologi som brukes politisk mot dem som vil ha frihet til å drive en vitenskap som ikke har som mål å bekreftet  - et på forhånd gitt - rasjonalistisk-liberalistisk verdensbilde.

I et videre politisk-ideologisk og historisk perspektiv er den frihetstanke som opprinnelig skulle bryte ned eneveldig konge- og fyrstemakt, religiøs makt som brukte tvang til tro selv blitt en ideologi for sikring av makt og paradoksalt nok - ufrihet.