Til lykke med dagen til det samiske folk! Den samiske nasjonaldagen er til minne om det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Dette var første gang samene var samlet for felles interesser over nasjonalstatsgrensene - for hele Sápmi.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Sápmi er samenes land, og betegnelsen for hele det samiske området i Norge, Sverige, Finland og Russland.
Samenes nasjonaldag er felles for alle samer, uavhengig av hvilket land de bor i.
I 1993 ble nasjonaldagen feiret for første gang, samtidig som FNs internasjonale urbefolkningsår ble offisielt åpnet i Karasjok.
Elsa Laula Renberg
Bakgrunnen for datoen 6. februar, er at det første samiske landsmøtet ble avholdt 6. februar 1917 i Trondheim.
Dette var første gang i historien at nord- og sørsamer fra forskjellige land samlet seg til et stort møte for å drøfte og belyse felles saker og problemstillinger.
Sørsamen Elsa Laula Renberg (bildet) stod bak både ideen og virkeliggjøringen av møtet, som samlet over hundre deltakere, derav en stor del kvinner.
Sosialdarwinismen
Fra midten av 1800-tallet begynte myndighetenes harde fornorskingspolitikk overfor den samiske befolkningen. Samisk språk, kultur og levemåte ble bekjempet med statlige midler.
Skolelovene fra slutten av 1800-tallet slo for eksempel fast at all undervisning skulle foregå på norsk, en politikk som stod fast helt fram til andre verdenskrig.
Den rådende ideologien var sosialdarwinismen, som skulle gi en “vitenskapelig” begrunnelse for tiltakene overfor samene.
Sosialdarwinisme er en overføring av det naturlige utvalg til samfunn og kultur, en analogi som ikke har noe med den biologiske darwinisme å gjøre. Den norske kulturen ble passert på et høyere nivå enn den samiske.
Politisk oppvåkning
"Det samiske flagget."
En politisk oppvåkning skjedde rundt århundreskiftet, som en reaksjon på myndighetenes fornorsking av samene. I sørsamiske områder var Elsa Laula Renberg og Daniel Mortenson to lendede skikkelser i kampen mot myndighetenes politikk.
Samene begynte å organisere seg, og krevde samiske rettigheter som et eget folk innenfor nasjonalstaten Norges grenser.
Isak Saba fra Nesseby ble valgt inn på Stortinget i 1906 som representant for sosialdemokratene i Finnmark og samenes og fiskernes talsmann. Dette skjedde etter en samisk mobilisering, spesielt gjennom den nystartede avisa Sagai Mittalægje.
Nasjonaldagens mor
Elsa Laula Renberg betraktes som nasjonaldagens mor. Hun stiftet og ledet Bruskanken samiske kvindeforening, som var initiativtaker og arrangør for det første samiske landsmøtet. Renberg holdt selv åpningstalen.
Annonse
Hun levde et politisk aktivt liv, og var en foregangskvinne både for likestilling og samiske rettigheter. Hun arbeidet iherdig både på svensk og norsk side for å organisere samene.
Renberg var født i Sverige men gift i Norge. Hun ledet også Lapparnes Centralförbund, en av de største sameforeningene i Norden i 1904.
Stoppet opp
Problemet med denne tidlige mobiliseringen, var at den gryende arbeiderbevegelsen slukte hele den etnisk baserte mobiliseringen.
Dette reduserte på sett og vis hele samesaken til et spørsmål om sosial rettferdighet og likhet.
Etter dette ble det ikke fart i den samiske organiseringen igjen før etter 1945.
Over 50 000
I dag er det vanskelig å angi samenes nøyaktige antall, fordi den etniske defineringen varierer, og det er en frivillig sak om man vil oppfatte seg som same.
Usikre tall sier at Norge har den største samiske befolkningen på rundt 40 000 samer. Sverige har rundt 20 000, Finland rundt 8 000 og Russland rundt 2 000.
Samenes nasjonalsang
Den samiske nasjonalsangen kan synges både til en tradisjonell joikemelodi fra Varanger i Øst-Finnmark, og til en melodi som Odd Sørli har laget (noteark i PDF-format).
Sangen ble vedtatt som samenes felles nasjonalsang ved Samekonferansen i 1986.
Annonse
Sámi soga lávlla eller Samefolkets sang som den heter på norsk, er skrevet av Isak Saba (1875-1921), lærer og kirkesanger fra Nesseby, i 1906. Isak Saba satt som nevnt på Stortinget som første same fra 1906 til 1912.
Samefolkets sang
Langt nord under Store Bjørnen sakte stiger Samelandet: Vidde seg bak vidde strekker, sjø ved sjø hvor øyet rekker. Lier, åser, snaue rabber hever seg mot himmelbrynet. Elver bruser, skoger suser, stålgrå, steile fjell-nes skyter mot det ville hav seg ut.
Vintertid med storm og kulde, snøflokk uten mål og måte. Sameslekten dog av hjertet henger ved sitt hjem og yrke. For en vandrer månen skinner, nordlys flimrer, stjerner tindrer. Reingrynt høres mellom krattet, sus og brus fra sjø og slette, pulkestøy langs vintervei.
Og når sommersolen gyller fjell og skoger, hav og strende, fiskere i gull-glans gynger, gynger stilt på hav og innsjø. Gyllent glinser svømmefugler og som selv de store elver. Staker glimter, årer glitrer, folket under sang det farer gjennom stiller, stryk og foss.
Samelandets ætt og stamme utholdt har og tålt så mange herjingstokter, bannskapshandler, frekke, falske skattefuter. Hill deg, seige samestamme! Hill deg, fredens rot og flamme! Aldri er der kamper kjempet, aldri broder-blod har runnet i den stille sameslekt.
Våre fedre før har seiret over dem som urett øvet. La oss også motstå, brødre, dem som oss vil underkue! Solens sønner seige avkom! Aldri skal du overvinnes, om det gylne språk du vokter, husker dine fedres tale: Sameland for samene!
