«Indianerne og mestiserne – hele den laveste arbeidende folkeklasse i Mexico, som ogsaa gaar under fællesnavnet pelader, er ikke naadd meget høit paa den moderne civilisations stige. Deres uvidenhed og skiddenfærdighed synes haabløs, de befinder sig paa mennekehedens mest primitive standpunkt og lever et liv mere ligt dyrenes end menneskenes.»

Slik beskriver norske Peter Lykke-Seest den meksikanske befolkningen i en avisartikkel titulert «Breve fra Mexico» fra 1908.

Forfatteren med sans for forretninger portretterer meksikanere flest som late, dumme og usiviliserte. Mens europeerne, som ham selv og eliten i Mexico, var moderne og rasjonelle.

Diplomatfruen Maggie Plahte mente på sin side at indianerne var ville og farlige. De sto bak revolusjonen som pågikk mens hun bodde der mellom 1910 og 1920.

«Kommer indianerne først ut av balance er det ikke godt at vite hvad de finder på», skriver hun i et brev til svigerforeldrene hjemme i Norge.

– Nordmennene var preget av datidas forestillinger om urbefolkningen, «indianerne», som eksotiske naturmennesker, samtidig irrasjonelle og farlige, sier Mieke Neyens ved Universitetet i Oslo. Hun har studert reiseskildringene til tre Mexico-farere.

Til hest i ødemarken

Lykke-Seests framstilling av meksikanerne var på mange måter typisk for beretningene fra første halvdel av forrige århundre.

Faktisk er omslaget på boka hans, «Mexico Havana Galveston, U.S.A.: A Voyage with the First Steamer of the Norway Mexico Gulf Line» fra 1909, nesten helt likt en bok som kom 27 år seinere: Per Imerslunds «Hestene står salet» fra 1936:

En meksikaner med hatt, til hest midt i ødemarken.

Den norske eventyreren og forfatteren Per Imerslund skildrer Mexico på denne måten:

«Landets vesen åpenbarer seg i rytteren med pistolen og indianeren med oksen og plogen. Hvem kan forstå den indolente, innesluttede indio? Om han ikke hater oss, så venter han iallfall intet godt.»

Halvbrune gjetere

Det kan ha vært forlagene som ville spille på klisjeene som fantes om Mexico. For skildringene i de to bøkene er ganske forskjellige.

Lykke-Seest ville promotere Mexico som handelspartner og konsentrerte seg først og fremst om å samarbeide med eliten i landet. Boka hans er preget av økonomi og statistikk.

Imerslund fortalte røverhistorier fra sine reiser rundt i landet, der han kom i kontakt med ulike folkegrupper:

«La oss ri utover vulkanenes og indianernes land. La oss følge de hvite og halvbrune gjæterne og muldyrdriverne.»

• Les også: Eventyrere eller fremmedarbeidere?

Også Imerslund framstilte riktignok europeerne som overlegne, ifølge Neyens. Men han skulle etter hvert bli svært opptatt av indianerne.

«Jeg vil skrive om indianerfolket som finner tilbake til sin sjel», røpet han.

Himmel og helvete

De tre skrev hjem i årene mellom Norges selvstendighet i 1905 og slutten på andre verdenskrig i 1945. De var langt fra de eneste som introduserte nordmenn for det latinamerikanske landet, men Neyens har valgt dem fordi de var blant dem som fortalte mest fra sine reiser i Mexico over flere år. Den norske oppdageren Carl Lumholtz skrev for eksempel i større grad for et amerikansk publikum.

• Les også: Den ukjente norske oppdageren

De hadde egentlig lite til felles. Likevel resirkulerte alle samtidas beskrivelser av meksikanere, skriver Neyens: «Pittoreske Mexico, banditt-Mexico, tropiske Mexico, det ville Mexico, indianske Mexico, sombrero-Mexico.»

Tonen er ofte nedlatende, men de smører også på om de vakre omgivelsene og fargerike draktene som urbefolkningen går med.

Slik sett ga de vel en ganske mangfoldig gjengivelse av landet? Jo, men det er ekstremene som løftes fram, mener Neyens.

Mexico er himmel og helvete, slik Imerslund beskriver det:

«Det er et helvete! Bare det, at dette helvete er så ualmindelig vakkert, og det er det farlige. Man ødelegges uten å vite det selv…»

– Er ikke ofte reiseskildringer preget av det eksotiske – det er lite hverdagsliv?

– Jo, til en viss grad. Og de kan selvsagt ikke vise fram hele Mexico, sier Neyens, som har bakgrunn fra språk, litteratur og Latin-Amerika-studier.

Fascinert av indianerne

Men bildet er ikke konstant. Med tida fikk de tre hun har studert utfordret sine oppfatninger av landet og innbyggerne.

Det var likevel mest for deres egen del, hevder Neyens. Lykke-Seest ville tjene penger, Plahte forsvare sin privilegerte posisjon i overklassen og Imerslund snakke politikk.

• Les også: Der norsken svinner

Da Per Imerslund reiste på hesteryggen som ung eventyrer, var han mest opptatt av å skildre seg selv og sine opplevelser. Indianerne dukker opp som bakgrunnsfigurer i historiene, han synes ikke etterspillet etter den meksikanske revolusjonen i 1928 angår ham.

Men så ble han revolusjonær nazist. Denne ideologien dyrket de opprinnelige rasene, som skulle styre i hvert land uten innblanding utenfra. Blod og jord hørte sammen for disse nasjonalsosialistene, som gjerne var skeptiske til Hitlers invasjoner. Og i tekstene sine virker Imerslund stadig mer fascinert av urbefolkningens opprør i den meksikanske revolusjonen.

– Han så på dem som helter i sin egen frigjøringskrig, sier Neyens.

Dermed løfter han dem fram som hovedrolleinnhavere. De får i større grad egen vilje og makt. De er ikke lenger kulisser i hans historie.

Søte naturmennesker

Slik blir det nazisten som gir sterkest stemme til urbefolkningen.

Selv om revolusjonen handlet vel så mye om modernisering og meksikanere flest, ikke bare indianere. Dette forteller ikke Imerslund om.

Også i Maggie Plahtes fortellinger blir urbefolkningen mer selvstendig etter hvert. Men ikke i positiv forstand.

Da hun ankom Mexico, hadde overklassefruen et ganske naivt bilde av indianerne som søte og fingernemme, men akk så uselvstendige vesener:

«Disse indianere er rene naturmennesker. Det er således en fornøielse at se hvorledes de behandler blomster og også alle slags dyr.»

Truende revolusjonære

I løpet av oppholdet fikk hun imidlertid erfare hvordan de tok revolusjonen i egne hender.

– Hun ble skremt, for de kom plutselig veldig nær henne, sier Neyens, og trekker fram en scene der Plahte forskrekket møter opprørerne:

«Da vi kom derhen var der en enorm trængsel og opgangen til deputerkamret viste sig at være så besat med «labetasser» – som jeg kaller disse indianere som altid tasser omkring barbent eller på sine sandaler – at det ikke var tale om at vi turde forlate bilen.» (…) «Det reneste virvar. Ingen myndighet, alle «like». Vi ønsket at vi var vel hjemme igjen.»

Neyens tror det kan ha vært nyttig for Plahte å beskrive indianerne som ville, for da hadde de ikke rett til å gjøre opprør mot maktapparatet som hun var del av.

Peter Lykke-Seest ble heller ikke vennligere innstilt til urbefolkningen. Etter at han kom tilbake til Norge, reiste han rundt og holdt foredrag der han viste fram lysbilder av de primitive indianerne.

Referanse:

Mieke Neyens: The Mexican experience brought home. Norwegian Travel Writing of Mexico,1905–1945. Doktoravhandling ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo, 2016.