Deltakerne sjekker inn på et hotell i Mexico for å bli kjendiser, vinne masse penger, feste og flørte – kanskje bli forelsket.

I år kommer den niende sesongen av TV-serien Paradise Hotel.

Der gjelder det å unngå å bli stemt ut, for å kapre 300 000 kroner. Deltakerne må danne par, men blir hver uke utfordret av en ny deltaker som forsøker å splitte dem. Den som mestrer det mellommenneskelige dramaet best, vinner. Kanskje.

For deltakerne kan i liten grad påvirke spillet. Det hevder medieviter Gry Rustad i en artikkel i Norsk medietidsskrift.

De er med på et strengt regissert opplegg, der produsentene stadig kaster inn nye elementer.

Rustad fokuserer særlig på sesong fem fra 2013. Da ble de nye grepene særlig tydelige, mener hun.

Produsentene blander inn grep fra andre TV-sjangre. Gjennom animasjon og kreativ klipping kommenterer de det deltakerne gjør uten at deltakerne selv har makt over hvordan de blir framstilt.

Det skaper en blanding mellom fiksjon og reality.

Tydelig regi

– Taktikken min er å være meg selv 110 prosent, sa Martine Sjøhaug til Side2. Hun vant konkurransen i 2015.

Men selv om deltakerne er virkelige mennesker som deltar som seg selv, er det en klar plan bak Paradise Hotel.

For er det egentlig spillet som er det viktigste når humor og drama får langt mer sendetid enn strategi?

Mest ligner Paradise Hotel en såpeopera. Noe TV3, som sender serien, for så vidt også selv kaller den:

«På 80-tallet så hele Norge på såpeseriene Dynastiet og Falcon Crest, på 2010-tallet er det Paradise Hotel som har vært den store TV-såpen, og i år får seerne en uvanlig deilig og glossy utgave av Paradise Hotel», skrev kanalen om sjuende sesong i 2015.

I likhet med såpeserien er de hyppige episodene tett knyttet sammen, og seerne belønnes om de følger med alle de fire gangene i uka.

Trekantdrama

Dramaet kretser rundt konflikter mellom deltakerne, og episodene er bygd opp rundt disse. Det forteller produsentene til forsker Rustad. Ofte er det trekantdramaer, som i såpeoperaene.

Deltakerne er karakterer. Selv om deltakerne byttes ut hver sesong, er de samme typene alltid der: partygutten, bimboen, bitchen og spilleren.

I en sesong gikk produsentene så langt som å dele dem inn i «onde» og «gode». Grepet er velkjent fra såpeoperaenes verden. Forskjellen var at her var det hele gjort i en overdreven, spøkefull stil.

Flere forskere har fråtset i Paradise Hotel med akademisk alibi. En dansk forsker mener programmet ligner på eventyr, med sine skurker og helter.

Men det er få som har undersøkt estetikken, hevder Rustad. Hun trekker inn en rekke sjangre når hun skal forklare det visuelle uttrykket til Paradise Hotel.

Føler med gråtende deltakere

Bruk av nærbilder, særlig når noen gråter, er også typisk for såpeoperaer.

Intervjuer skaper ytterligere nærhet til karakterene i realityshowet. Der snakker deltakerne direkte til seeren.

Paradise Hotel har en dedikert fanskare. Fansen bruker kjælenavn på dem i diskusjonene på nett.

Moral er viktig, slik det ofte er i såpeoperaene.

Men seerne feller ingen moralsk dom over deltakere som har sex, slik avisene skriver mye om, påpeker Rustad. Ifølge diskusjonene på nett er det andre verdier seerne er mer opptatt av: ærlighet, selvinnsikt og medmenneskelighet.

Produsentene er også opptatt av dobbeltmoral. De liker godt å vise deltakernes manglende selvinnsikt gjennom å klippe mellom uttalelser og hendelser som viser gapet mellom ord og handling. Det kan bli både pinlig og komisk.

Låner fra animasjonsfilmen

Når de gjør dette, låner de stilen til mockumentary, mener Rustad. Det er en serie som later som den er dokumentar, men som bare er tull. Eksempler er serien The Office.

Samtidig bruker klipperne ofte en overdreven stil. De viser fram fiksjonen.

Enhver kan se at realityshowet er redigert når det er hyppig kryssklipping, animasjoner, lydeffekter og referanser til filmer, musikk eller annen populærkultur. Klipperne leker seg med sjangre for å skape humor, ofte på deltakernes bekostning.

Noen ganger legger produsentene hele episoden i en bestemt stil, inspirert av for eksempel en spagettiwestern eller horrorfilm.

De bryter stadig av handlingen for å vise små animasjonsfilmer som illustrerer et poeng, eller la tegnede figurer bevege seg over skjermen.

Dette har de hentet fra en ny type situasjonskomedie, skriver Rustad, inspirert av animasjonsserier som The Simpsons.

Slik sett er Paradise Hotel ærligere enn såpeserien, som forsøker å få oss til å leve oss inn i fiksjonen.

Løgn og sannhet

Likevel er det ikke alltid lett å vite hva som er virkelighet og fiksjon.

Forskning.no-redaktør Nina Kristiansen er blant dem som har bekymret seg for om ungdommer forstår hvor regissert serien er:

«Det finnes klippere og regissører. Og der ligger noe av bekymringen, skjønner de unge seerne at de bare ser et utsnitt av en kunstige virkelighet?»

Skal vi tro seernes egne kommentarer, forstår mange godt blandingen.

«Mye av nøkkelen ligger nok nettopp i at Pærra [Paradise Hotel] tør å være så mye mer skamløse enn andre i sjangeren, de har skjønt at reality også er fiksjon, og bygger opp episodene som om de lager et humorprogram», skriver en seer i en kommentar hos nettavisa Filter.

Rustad mener Paradise Hotel er et typisk eksempel på hvordan reality-sjangeren har endret seg fra å være nesten dokumentar og i stor grad direktesendt og uredigert, til å bli et gjennomprodusert underholdningsprodukt der stil er viktigere enn realisme.

Seeren havner i en mellomposisjon. Oppbygningen av episodene er i stor grad den samme som i fiksjonen. Men de «ekte menneskene» gjør det hele mer autentisk.

Referanse:

Gry Rustad: Paradise Hotel – en reality-situasjonskomedie-såpeopera - En historie om reality-fiksjonsgenrehybridisering. Norsk medietidsskrift vol. 22, nr. 4 2016. DOI: 10.18261/issn.0805-9535-2016-04-04.