Christian Frederik hadde lenge drømt om å komme til Norge. Vinteren 1814 fikk han endelig sjansen. 27 år gammel fikk han i oppdrag av fetteren, danskekongen Frederik 6., å redde stumpene av den dansk-norske unionen.

Norge var i ferd med å glippe ut av hendene på Danmark, etter 400 år. Stormakten hadde tapt oss til Sverige i Napoleonskrigene.

I løpet av det året endte den danske prinsen, som i en kort stund ble konge av Norge, paradoksalt nok med å kjempe innbitt for at Norge skulle bli mer selvstendig gjennom en norsk grunnlov. Hvorfor snudde han så brått?

For å sikre sin egen slekt, hevder jusprofessor Ola Mestad ved Universitetet i Oslo.

– Grunnloven var egentlig ikke greia hans. Men den var det eneste grunnlaget for retten til Norge. Så da måtte han holde fast ved den hvis han skulle berge sønnens rett til riket, sier Mestad, som ledet det store forskningsprosjektet om 1814 rundt jubileet i 2014.

Hemmelige kodete brev

Dette er en helt ny tolkning av det som skjedde i 1814. Historikere har lenge lurt på hvorfor Christian Frederik ombestemte seg. Mange har trodd at han ble revet med av stemningen på Eidsvoll i maidagene.

Mestad har gått gjennom en rekke historiske kilder for å avdekke de egentlige motivene.

Hemmelige kodete brev, dagboknotater, aviser og politiske referater er bare noen av puslespillbitene som til sammen danner et bilde av prinsens entusiasme for Grunnloven.

Mestad har funnet det han mener er tydelige tegn på at Christian Frederik kjempet for den norske grunnloven på vegne av sin sønn:

• I dagboka skrev Christian Frederik stadig om arveretten. Han så det som sitt oppdrag da han kom til Norge å sikre den. Om Danmark skulle miste makt nå, så skulle de i alle fall få den tilbake seinere: «det var min pligt mot mig selv og min æt – som tidligere eller senere kanske kan komme til at gjøre sine rettigheter gjældende – at protestere mot Norges avstaaelse, da kongen ikke hadde nogen ret til at gi slip paa sin slægts arv». Dette skrev han også om i et brev til fetteren, danskekongen Frederik 6.: «Deres Majestæt kan afstaa Riget, men da sandeligen ikke berøve deres Slægt Arverettigheden dertil».
• I et kodet brev til danskekongen Frederik 6. nevnte Christian Frederik sønnen sin: «Overdrages mig Norges Trone da antager jeg den om det saa var paa Randen af Afgrunden, blot for at skaffe min Søn Arveret til dette Rige».

Motvillig abdikasjon

• Han sørget for at det hang et bilde av sønnen på Eidsvoll da han aksepterte å bli konge av Norge den 19. mai 1814. Under seremonien minnet han om sin etterfølger på den norske tronen.
• Under forhandlingene med svenskene i krigen sensommeren 1814 insisterte han på at Sverige godtok Grunnloven i bytte mot fred. Det var Grunnloven som hadde holdt kongen på tronen.
• Skuffet måtte Christian Frederik innse at slaget om Norge var tapt. Han prøvde i sitt eget forslag til abdikasjonserklæring bare å abdisere på vegne av seg selv, og lot være å nevne etterkommerne. Slik ville sønnen ha arveretten til tronen når den barnløse svenskekongen Karl den 13. døde.
• I den endelige abdikasjonserklæringen hadde det blitt lagt til: «for mig og Afkom». Kongen tilføyde dette motvillig, ifølge dagboka til stortingsrepresentant Søren Tybring: «Jeg veed fra sikker Haand, at han ikke havde Lyst til at fraskrive sin Søn Thronfølgen, og at han, da Forslaget i denne Henseende gjordes ham, udbrød, «Min Gud! Saa fordre jo Norge mere af mig, end Sverrig! Imidlertid, Normanden vil det, og det skal skee.»

Mye tyder altså på at Christian Frederik tok det tungt da han måtte si fra seg tronen ikke bare for seg selv, men også på vegne av sønnen.

Elendig kriger

Ettermælet til Christian Frederik har vært blandet. På den ene siden en elendig kriger. På den andre siden en heltemodig forkjemper for det spede demokratiet i Norge.

Men så var hans djerve strid for Grunnloven altså ikke styrt av hensynet til folkestyret, men til kongemakten, skriver Mestad i en artikkel i Historisk tidsskrift.

Han er den første som har kommet på dette, mener han. Det var litt av et detektivarbeid å komme på sporet. Først da han ringte Riksarkivet, fikk han det endelige beviset: Et høyoppløselig foto avslørte at kongen hadde endret abdikasjonserklæringen i forhold til det første utkastet.

Forskere som har studert 1814, har vært særlig opptatt av det politiske arbeidet som skjedde om våren. Mestad tok fatt på dokumenter fra høsten det året.

Han lette systematisk etter forklaringer på hvorfor kongen hadde føyd til en setning. Plutselig sto det klart for ham at kongen motvillig hadde lagt til sønnen.

 – Jeg var veldig fornøyd da jeg kom på den teorien, sier Mestad.

Hørte det «på klubben»

Finn Erhard Johannessen ved Universitetet i Oslo kan heller ikke huske å ha sett denne forklaringen før.

– Nå faller noen brikker på plass, sier historieprofessoren.

– Jeg har vært skeptisk til Christian Frederik lenge. Først presser han seg inn på tronen og så blir aristokraten en folkelig grunnlovsvenn? Dette plutselige hamskiftet har virket litt pussig.

– Så var det altså ugler i mosen der, konstaterer Johannessen fornøyd.

Han synes Mestad gir grundig belegg for tolkningen sin.

Mestad kan ikke vite helt sikkert at Christian Frederik motvillig måtte si fra seg tronen også på vegne av sønnen. Kildene som viser det, er dagbøkene til tre personer som visste det fra «sikker hånd» og har hørt det «på klubben». Kongens egen dagbok er helt tom i den perioden.

– Det beste hadde selvsagt vært om Christian Frederik selv hadde sagt at dette var fryktelig. Men når flere kilder uavhengig av hverandre nevner det, er det grunn til å tro at det stemmer, sier Johannessen.

– De tre kan selvsagt ha hørt det fra samme person, men det er like sannsynlig at de hadde ulike kilder til opplysningen.

Og konteksten stemmer bra, med en konge som lenge hadde nevnt planene han hadde for sønnen.

Fleksibel strateg

Nytolkningen av Christian Frederik minner oss om at talsmenn for en sak kan ha vidt forskjellige motiver, mener Johannessen.

– Oppdagelsen rokker ikke akkurat ved bildet av 1814. Men det er en interessant detalj.

Mestad mener på sin side at dette er viktig kunnskap fordi det sier noe om hvor komplekse historiske prosesser egentlig er.

– Det viser at det ikke er en person eller gruppe personer som får gjennomført sin plan. Gang på gang blir planene brutt av sterkere krefter, sier han.

– Kongen endret stadig taktikk. Var han en tilpasningsdyktig type?

– Ja, det vil jeg si. Han var en fleksibel dynastiker, mer opptatt av kongehuset enn av nasjonen.

Prinsen som kom til landet for å sikre en dansk-norsk trone, var i utgangspunktet ute etter fortsatt enevelde. Så raskt som ting endret seg i krigsrammede Europa på den tida, var det kanskje ikke for mye å håpe på selv om svenskekongen offisielt hadde fått kronen.

Da han innså at han til nød kunne sikre seg tronen i et litt mer selvstendig Norge, protesterte han først mot at det var Stortinget som skulle lage en grunnlov. Han ville bestemme loven selv.

Etter hvert skjønte han at det ikke gikk, men fikk løfte om at et selvstendig norsk folk ville velge ham som konge. Han ble svært opptatt av Grunnloven og bestemmelsen om at kongen måtte bli valgt av folket fordi det var den eneste måten han kunne trygge sin posisjon på når svenskene banket på døra.

Spillet om tronen

Han klarte å klatre opp på tronen i Norge. Men velmaktsdagene varte ikke lenge.

Utpå sommeren ble det krig mellom Norge og Sverige. Selv om svenskene offisielt hadde vunnet oss, måtte de komme og ta landet. Nordmennene yppet til strid, med sin nyvalgte konge på laget. Christian Frederik ga seg imidlertid lett. Var han feig?

– Nei, han var tvert imot ganske lur, sier Mestad.

– Sverige har brukt opp pengene og har ikke råd til å krige særlig mye lenger. Han er i ferd med å få til en avtale med svenskene om at de aksepterer den norske grunnloven i bytte mot makt over Norge. Da må han ikke surre det bort med å kjempe videre.

Selv om svenskene skulle ta over tronen, kunne ingen vite hvor lenge de ble sittende.

– Når troner skifter hele tida, det er kriger og freden er veldig skjør, kan det være smart å tenke: Skal jeg legge inn en arverettsaksje?

I et hemmelig, kodet brev til danskekongen Frederik 6., skrev Christian Frederik allerede før han ble kronet at «det svenske dynastie holder ikke en Menneske Alder ud paa Sverrigs Trone». Han så for seg at danskene kunne komme tilbake på tronen om sønnen hadde arveretten når den barnløse svenskekongen Karl den 13. døde.

På dette tidspunktet tenkte han altså først og fremst på sin sønn: «at han, om Norge end erobres engang vil komme til at sidde paa Norges Trone, det er jeg [!] omtvivler jeg ikke».

– Christian Frederik var ingen dum mann. Mange har tenkt at det er litt naivt å la seg krone til konge i den utsatte situasjonen som Norge er i da. Men han tenkte framover, sier Mestad.

Knuste drømmer

Så langt hadde han altså fortsatt utsikter til å få sin sønn på tronen en gang i framtida. Men den skjulte planen slo feil.

Det endelige nederlaget kom 10. oktober 1814. Det var paradoksalt nok Stortinget, som han hittil hadde stolt på, som tvang ham til å skrive sønnen inn i abdikasjonserklæringen. Utpå høsten var de alle blitt lei av dansken.

Drømmen var knust. Det sies at den avtroppende kongen var så rørt at han måtte gå inn i sitt kabinett da han skulle ta farvel med nordmennene. Men han var nok ikke først og fremst lei seg fordi han måtte forlate landet, hevder Mestad.

– Det var ikke rart han ble på gråten da hele ideen om å berge tronen for sønnen røyk, sier han.

– Hvorfor han tok til tårene, kan ingen av oss vite, sier Johannessen, som synes Mestad her trekker tolkningene sine litt langt.

– Hadde jeg vært konge, hadde jeg tenkt like mye på at det var trist ikke å være det lenger.

For Christian Frederik var en følsom mann. Han hadde drømt om å komme til Norge, om å utrette noe stort.

Det gjorde han også. Uansett hvilke hensikter han hadde, kan nordmenn i dag takke ham for hans iherdige kamp for den norske grunnloven.

Referanse:

Ola Mestad: Korfor redda Christian Frederik grunnlova i 1814? Historisk tidsskrift nr. 3, 2016, vol. 94. DOI: 10.18261/issn.1504-2944-2016-03-03. Sammendrag.