Robert F. Scott (bak, i midten) og hans menn døde alle sammen på vei tilbake fra Sydpolen. En forsker mener at et annet medlem av ekspedisjonen hadde mye av skylden for det.

Ble kaptein Scott forrådt på Sydpolen?

Engelskmennene tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen i 1911. En av deres egne kan ha stukket kjepper i hjulene for ekspedisjonen.

20.10 2017 05:00

I slutten av mars 1912 døde de tre siste medlemmene av den engelske gruppa på fem. Utmagrete og utslitte hadde de blitt stanset av en snøstorm.

Mens Roald Amundsen og hans norske følge kunne innkassere seieren som først på Sydpolen, måtte den engelske ekspedisjonslederen Robert F. Scott på dødsleiet innse at hans eget forsøk gikk fryktelig galt.

Men hva var årsaken? Det har vært mange spekulasjoner rundt hva som egentlig skjedde i isødet. Motoriserte kjøretøy og hester som fungerte dårlig under de ekstreme forholdene og en god del andre faktorer kan ha spilt inn.

Scott har fått mye av skylden for dårlig planlegging, selv om han også ble framstilt som en helt.

Men ryktene har også kretset rundt nestlederen, løytnant Edward «Teddy» Evans.

Nå har en forsker i Australia fått tak i notater som aldri tidligere har vært offentliggjort. De tegner et usympatisk bilde av den unge briten.

Nestkommanderende i ekspedisjonen stjal trolig mat fra depotene og lot muligens være å videresende en livsviktig ordre. Kanskje han kunne reddet liv, spekulerer Chris Turney ved University of New South Wales.

– De nye dokumentene antyder i beste fall et slett lederskap fra Evans og i verste fall bevisst sabotasje, noe som førte til at Scott og hans fire ledsagere døde, sier Turney i en pressemelding fra University of New South Wales.

Stjal mat

Ulike teorier verserte allerede rett etter den mislykkede ekspedisjonen. Men noen prøvde i ettertid å dekke over det som skjedde, mener Turney.

Han forsker egentlig på klimaendringer, men nå har han dykket ned i historiske kilder om polarheltene. Turney har sammenlignet dagbøker, avisartikler, brev og notater fra samtaler ved begynnelsen av forrige århundre. Der finner han ganske forskjellige versjoner av hendelsesforløpet.

Hadde noen stjålet mat og brensel fra lagrene underveis, de som skulle sikre overlevelsen til polfarerne? Hvem hadde i så fall utsatt de andre i følget for fare?

I 1913 hadde lederen for The Royal Geographical Society, Lord Curzon, samtaler med enken etter Scott og et annet av ekspedisjonsmedlemmene, Edvard Wilson. Notatene til Curzon avslører innholdet i ektemennenes dagbøker fra ekspedisjonen.

Kona til Wilson forteller om en «uforklarlig mangel på brensel og mat», og kona til Scott røper at ektemannen skrev om innhogget i matlageret som en mangel på omtanke og sjenerøsitet.

Det kan se ut til at både Scott og Wilson mistenkte Evans.

Dekket over sannheten

Flere av ekspedisjonsmedlemmene irriterte seg over Evans. Han lagde trøbbel for de andre. Evans gadd ikke å dra sleden, skrev én, en annen fantaserte om å dytte ham ned i en bresprekk.

Scott selv vurderte å degradere ham. Ekspedisjonslederen skriver i et brev allerede før avreise at han hadde innsett at Evans ikke var skikket til å være nestkommanderende og at han skulle «gjøre noe med det» fordi han ikke ville la Evans være ansvarlig på basen i tilfelle han kom seint tilbake.

Turen til Scott skulle ganske riktig bli kraftig forsinket. Da han valgte ut fire menn for å dra til selve polpunktet, sendte han Evans tilbake. Evans ble rasende, men i stedet for å bli degradert ble han syk og sendt til New Zealand.

På hele ekspedisjonen nektet han nemlig å spise selkjøtt, til tross for at det var velkjent at det hjalp mennene med å unngå sykdommen skjørbuk. På vei hjem ble Evans svært dårlig, og en ekstra belastning for ekspedisjonen.

I ettertid kan det se ut til at flere forsøkte å unnskylde Evans ved å si at han hadde skjørbuk. Selv om innhogg i matlageret betydde mindre mat til de som kom etter, kan det være forståelig for å redde en syk mann.

Men Evans ble trolig syk langt seinere enn påstått. Selv sa han at skjørbuken slo til alt fra 500 til 800 kilometer unna redningen, noe som ble gjentatt i flere aviser og bøker. Men i dagboka til ekspedisjonsmedlem William Lashly nevnes skjørbuken først da de var kommet mye lenger på tilbakeveien, forbi det matlageret Evans sannsynligvis plyndret. Det var ikke like nødvendig å spise de andres matrasjoner dersom han var frisk.

Nektet redningsaksjon

Ikke bare var han vanskelig å ha med å gjøre, ifølge turkameratene hans – Evans unnlot muligens å følge en livsviktig ordre.

Den opprinnelige planen til Scott var at folkene på basen skulle fylle opp de nærmeste matlagrene slik at den lille gruppa som hadde vært på selve polen, hadde nok mat på tilbakeveien.

Da han sendte Evans tilbake før turen til polpunktet, skal Scott imidlertid ha bedt den nestkommanderende om å gå videre forbi matlageret for å møte resten av ekspedisjonen når de returnerte seinere. Dette ifølge nordmannen Tryggve Gran, som var del av den engelske ekspedisjonen.

Hvorfor fortalte ikke Evans det videre? Gran visste at ekspedisjonen hadde hatt mange problemer og begynte å bli bekymret. Han foreslo en redningsaksjon. Men Evans, som var sjefen i Scotts fravær, nektet.

Ingen dro dermed for å hente polfarerne. Hundesledepatruljen fylte opp matlageret som avtalt og regnet med at ekspedisjonen klarte seg. Scott og hans to siste menn døde bare 18 kilometer fra dette depotet.

– Ikke til å stole på

Skjønte Evans at de kunne være i fare? Her er det stort rom for tolkning. Ingen kan bevise hva som faktisk ble sagt mellom Scott og Evans.

Og hvor stor forskjell ville det gjort om en slik ordre ble gitt videre? Kunne de klart å redde følget?

Turney heller mot at Evans bar en stor del av ansvaret for at det gikk så galt, enten det skyldtes vond vilje eller unnlatelsessynder. Han synes Evans har sluppet billig unna i ettertid. For han ble hyllet, Evans, som for øvrig giftet seg med norske Elsa Andvord og ligger begravet i Oslo.

Dagboka til Robert F. Scott ble publisert etter ekspedisjonen, men det viser seg at flere sentrale setninger var strøket. Teksten hadde blitt redigert, delvis av Evans selv.

Scott trodde tydeligvis at noen ville komme for å redde ham og følget. På tilbakeveien skriver ekspedisjonslederen stadig at han venter på hundesledene som skulle møte dem, men innser etter hvert at de ikke kommer.

En av de siste dagene han var i live, noterer han etter fire dager med uvær at Teddy Evans ikke er til å stole på. Denne setningen var fjernet da dagboka ble offentlig etter hans død.

 

Referanse:

Chris S. M. Turney: Why didn’t they ask Evans? Polar Record nr. 53, vol. 5, online 28. september 2017. Doi: 10.1017/S0032247417000468.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse