– Bildene har fått en mye større plass i museenes utstillinger, sier Hanne Hammer Stien.

Hun skriver doktoravhandling om hvordan bruken av bilder har endret seg i de kulturhistoriske museene gjennom de siste 50 årene.

Siden fotoapparatet kom, har museumsansatte og forskere brukt det for å dokumentere og vise fram kultur. Men mye har skjedd underveis med både bildene og bruken av dem.

– Fotografiet har blitt en selvstendig gjenstand som står på egne bein, sier Stien, som er daglig leder ved Polarmuseet ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet.

Før: foto i bakgrunnen

Kunsthistorikeren har studert to utstillinger som skildrer kystkultur i Nord-Norge.

Den ene, «Øyeblikk» (1998) ved Tromsø Museum, har fotografier fra 1960-tallet fram til nesten årtusenskiftet. Den andre, «Flytende russisk» (2011) ved Perspektivet Museum i Tromsø, viser bilder som er tatt på 2000-tallet.

Stien mener de to utstillingene avslører hvordan museumsansatte tenker om bildene sine.

Før plasserte de bildene i bakgrunnen. Ofte var fotografiet en ren illustrasjon, gjerne for å vise de utstilte gjenstandene i bruk. Det sto bakerst i monteren.

Menneskene blir vist i sitt miljø. De enser tilsynelatende ikke fotografen som tar bilde av dem mens de tilbereder sjøfugl eller spinner garn.

Museene ville presentere en nøytral dokumentasjon av verden. Et vindu mot verden, som Stien kaller det.

Fortida som forsvinner

Men fotografen gjør alltid et utvalg av virkeligheten.

For et halvt århundre siden viste museene helst fram praksiser som var i ferd med å dø ut. Det gjaldt å dokumentere fortida før den forsvant.

Det speiler hvordan museene tenkte om sitt samfunnsoppdrag, mener Stien.

– På 1960-tallet var de veldig opptatt av å lete etter spor av fortida, det de mente var en utdøende kultur. Det var en slags redningsaksjon. Museene ville ut og redde den kulturen som var i ferd med å bli borte ved å fryse fast øyeblikket gjennom et foto, sier Stien.

Etter hvert ville de også dokumentere samtida. På 1990-tallet var det gjerne det nye, som ungdomskulturer og urbant liv.

Så kommer fokuset på framtida. På denne siden av årtusenet begynner museene å bli opptatt av minoriteter.

– De vil ruste oss for framtida. Da må de synliggjøre minoritetene i Norge.

Følelsesladet

I 2011 har fotoene fått en mer framtredende rolle. Store bilder står i sentrum av utstillingen «Flytende russisk». De er innrammet i glass, opplyst. Rollene er byttet om – skrift illustrerer bildene, ikke omvendt.

Utstillingen setter fingeren på mye av det Stien mener har endret seg i museenes bruk av foto: fra bakgrunn til forgrunn, fra ren dokumentasjon til estetiske verk, fra mennesker som er anonyme representanter for en kultur til et fokus på individet.

Før fikk vi sjelden vite hvem menneskene på museumsbildene var. Utstillingen om de russiske sjøfolkene langs norskekysten gir derimot innblikk i sjøfolkenes tanker og opplevelser.

Flere portretter viser menn som ser rett i kamera. Publikum i utstillingen får lett øyekontakt med dem.

Et bilde av en smilende sjømann er akkompagnert av et sitat der ordet følelser er uthevet.

Individet i fokus

Også på slutten av 1800-tallet var portretter vanlige. Særlig urfolk ble oppstilt i tradisjonell drakt og tatt bilde av mens de så rett i kamera.

Men Stien hevder at det er stor forskjell på disse bildene og de moderne. Mens samene for hundre år siden først og fremst ble presentert som del av en kultur, forteller de nå sin egen personlige historie.

Forskere ved Universitetet i Oslo har også pekt på at de kulturhistoriske museene har blitt mer opptatt av å vise mangfoldet blant minoritetene.

Stien viser til den nyere utstillingen «Sápmí – en nasjon blir til» ved Tromsø Museum.

– Samene går i forskjellige klær og er tatt bilde av i arbeidssituasjoner – en er lærer, en annen jobber med reindrift, sier hun.

– Men man kan selvsagt spørre seg om slike portretter virkelig får frem forskjellene mellom enkeltindividene, eller om de fortsatt fungerer som mer generelle representasjoner.

Hanne Hammer Stien er kunsthistoriker og bruker klassisk kunsthistorisk bildeanalyse når hun skal studere forskjellen mellom bildene. Dette er dermed hennes tolkninger av hva bildene kommuniserer.

Men hun har også intervjuet museumsansatte om hva de tenkte da de laget de to utstillingene hun har studert. Hun påstår ikke at museene har kastet helt om på bildebruken. Fortsatt kan et bilde være bakgrunn. Men museene bruker bildene på flere måter nå enn før.

Mer opptatt av utseendet

Noen bilder har begynt å ligne på kunstfotografiet. Det er store formater trykket på aluminiumsplater, og komposisjonen i selve bildet er nøye uttenkt. Fotografen er navngitt, dette er verk som er produsert av noen.

Bildene er ofte tatt av profesjonelle museumsfotografer, i motsetning til tidligere tiders mer pragmatiske fotografier tatt av forskerne selv for å dokumentere folkegrupper, gjenstander og landskap.

– De skal ikke bare vise fram et innhold, men er visuelt sterke, sier Stien.

Forskeren mener fotografiene bare er ett av mange eksempler på en visuell vending i de kulturhistoriske museene. De siste tiårene er museene blitt mer opptatt av det estetiske, og inviterer ofte kunstnere til samarbeid. Installasjoner, lyd og andre kunstopplevelser gir utstillinger med større rom for tolkninger.

– Selv om det er vitenskapelig kunnskap som formidles, bruker museene det teatralske, sier Stien.

Utstillingene viser ikke bare fakta, men spiller også på følelser. Det kan være etisk utfordrende, som kurator Kathrin Pabst ved Vest-Agder-museet har påpekt overfor De nasjonale forskningsetiske komiteene.

Med etableringen av de ulike vitenskapelige disiplinene kom også universitetsmuseene, som Tromsø Museum. Universitetsmuseene skal formidle forskning, men kan tjene på å slippe seg litt løs i måten de gjør det på, mener Stien.

– Vitenskapen har i en lang periode vært redd for å bli assosiert for mye med kunsten. Nå stoler museene i større grad på at også kunst har et potensial for å formidle vitenskapen i utstillingene.