Det er ikke for ingenting at India kalles “religionenes land”. Hinduismen (som muligens ikke er én religion, men flere) er fremdeles den største religionen i India, og både buddhismen, jainismen og et utall av sekter og bevegelser har oppstått på den indiske halvøya.

Den nyeste, og minst kjente, av de store religionene som oppsto i India er sikhismen.

Sikhismen ble grunnlagt av Nanak (1469-1538; se bildet øverst til høyre), som i ung alder forlot sitt hjem på leting etter sannheten. Han sluttet seg til den såkalte sant-bevegelsen; dikterhelgener som kombinerte vakker sang og poesi med søken etter Gud.

- Ingen hindu, ingen muslim

Nanaks søken fikk ham til å konkludere med følgende ord: “Det finnes ingen hindu, det finnes ingen muslim”. Med andre ord: Alle religioner er ett, akkurat som Gud er det. Nanaks budskap ble begynnelsen på sikhismen, og Nanak ble religionens første “guru”, eller lærer. Ordet “sikh” betyr simpelthen “elev”.

Etter Guru Nanaks bortgang overtok en rekke med ni guruer, som hver på sitt vis utviklet sikhismens lære. Mange av dem skrev også vakre sanger som ble lagt til sikhismens reportoar av hellige tekster.

Etter den tiende guru har sikhene ikke lenger hatt noen slik religiøs leder. I stedet anses den hellige boken Adi Granth, som betyr “den første boken”, som en guru. Boken kalles derfor Guru Granth Sahib, og tilbes som en levende guddom. Den kan spørres til råds og blir faktisk stedt til hvile i en seng om natten.

Sikhismens lære

Det er et fellestrekk ved religioner som har oppstått i India etter hinduismen (buddhismen, jainismen og sikhismen) at de gjerne bærer i seg en reaksjon mot hinduismens doktriner.

Særlig sterk har avvisningen av kastesystemet og prestekastens makt vært. Sikhismen avviser kastesystemet, selv om dette systemet er så rotfestet i indisk kultur at det kan være vanskelig å overse helt (man ser det samme problemet i det muslimske Pakistan).

Det hører også med til historien at mange hinduer har arbeidet hardt for å bryte ned kastesystemet, og at diskriminering på grunnlag av kaste er forbudt i dagens India.

Sikhismen er som nevnt en monoteistisk religion. Den ene Gud kalles i sikhismen gjerne for Akal Purakh, som betyr “den tidløse”, fordi han står utenfor den materielle verdens tid og rom.

Indisk religion er berømt for sine asketer, sadhuer og munker. Sikhismen har ingen tradisjon for askese eller forsakelse. Mens mange hinduer anser at man ved livets aften skal forlate hjemmet for å hengi seg til Gud, er arbeid og familieliv det høyeste idealet for en sikh.

Sikhismen har heller ingen prester, ettersom ingenting må få stå mellom en sikh og Gud. Deres helligste sted er tempelet Harimandir Sahib i Amritsar i Nord-India. På grunn av sin vakre fasade ble tempelet kalt “Det gyldne tempel” av den britiske kolonimakten.

Krigersk historie

Sikher kan, med sine stramme turbaner og store skjegg, virke litt nifse på utenforstående. Ikke minst når de får vite at det er en hellig plikt for mange sikher å bære et sverd eller kniv.

Denne fremtoningen er et produkt av sikhismens historie. Religionen oppsto i en tid med sterk sosial uro og krig. Sikhene kom tidlig i konflikt med det muslimske Moghul-imperiet, som så på sikhene som en konkurrent om konvertitter (og dermed om skattepenger).

Dette førte til brutale forfølgelser fra de muslimske herskerne. I sikhismen finnes det en martyrkultus som minner om de kristne martyrene.

I tillegg var India plaget av omreisende røverbander.

Som mottrekk opprettet sikhismens tiende guru Guru Gobindh Singh i 1699 den såkalte Khalsa, en krigerorden som skulle forsvare sikhene. I dag er khalsaen sentral både i andres oppfatning av sikhene og i sikhenes forståelse av seg selv.

Turban og krumsabel

En Khalsa må oppfylle de såkalte fem K’er, som er som følger: Kesh, betyr uklippet hår og skjegg. Khalsa-sikher må la hår og skjegg vokse, noe som gir en helgenaktig fremtoning. Men dette håret må ikke vises utenfor hjemmet; en mannlig khalsa må alltid bære turban.

Kachh er en kort bukse som ble båret av krigere på den tiden da khalsaen ble innstiftet. Disse kan fungere som underbukse og bæres under vanlige klær. En kangha er en kam til å kjemme håret. Sikher er pålagt å bade minst en gang om dagen, og da må håret kjemmes.

Kara er en jernring som bæres om håndleddet. Ringen var opprinnelig et slavemerke, og sikher tolker kara som et tegn på at man er hengiven sin guru og sin gud.

En kirpan var egentlig et sverd - vi snakker tross alt om en krigerorden her. Men siden det er lite praktisk å traske rundt i bygater med en krumsabel, kan en kirpan i dag være mindre enn en tollekniv.

En mannlig khalsa tar navnet Singh, som betyr “løve”. Kvinnelige khalsaer kalles Kaur. Her er det mer usikkert hva ordet kommer av, men sikhene selv går ut fra at det betyr “prinsesse”.

Kolonisoldater

En annen faktor i væpningen av sikhene var sannsynligvis at mange medlemmer av den såkalte Jat-kasten, som bar våpen til sin klesdrakt, konverterte til sikhismen.

Sikhene har gjennom historien vært kjent som formidable krigere, og har utviklet en egen selvforsvarskunst ved navn Gatka, som kombinerer kamp med sverd og skjold og bare hender. Gatka-utøvere kan vise imponerede kontroll over både våpen og kropp.

Da India ble underlagt det britiske imperiet, skal den britiske hæren ha mistet like mange menn på å erobre sikhenes områder i Punjab som de gjorde på hele resten av India til sammen.

Det er kanskje ikke så rart at britene klassifiserte sikhene som et “krigersk folk” og begynte å verve dem til sin hær. De gjorde for øvrig det samme med de nepalesiske gurkhaene.

Mange sikher har kjempet og falt i britisk tjeneste, også i Europa under begge verdenskriger.

Integrasjon og konversjon

Sikhismen handler selvfølgelig ikke bare om krig, og det kan virke som om mange sikher synes det er litt pinlig å bli forbundet med sin historie på denne måten. Nordmenn kan jo også synes det er slitsomt når utlendinger kaller dem “vikinger”.

I nyere tid har også enkelte fra Vesten begynt å bli omvendt til sikhismen. Noe av det mest særegne med disse konvertittene er at også mange kvinner bærer turbaner.

Sikhene møtes i gurdwaraen, et tempel som skal være åpent for alle. I Norge finnes det en gurdwara på Alnabru i Oslo.

Her serveres det bare vegetarisk mat, selv om sikhismen ikke har den typen matregler vi kjenner fra mange andre religioner. Det eneste unntaket er at sikher ikke kan spise halalkjøtt, altså kjøtt som er slaktet på muslimsk vis.