Tegningene ligger langs Orinoco-elva i Amazonas, i det som nå er Venezuela.

Lenge før europeerne kom til Sør-Amerika, bodde det flere ulike folkegrupper der.

I steinlandskapet hogde og skar de inn tegninger av dyr, mennesker, mønstre og mystiske figurer.

Arkeologer har i årevis forsket på figurene, men først nå har noen tatt jobben med å fotografere så mange av dem.

Store flater

Mange av tegningene ligger nemlig ofte under vann. Under regntid og tørke varierer vannstanden i elva med flere meter. Med en historisk lav vannstand i 2015, fikk arkeologer ved University College London i England tilgang.

Da avbildet de åtte grupper ristninger på fem øyer i området Atures.

Arkeologene brukte droner for å fotografere fra lufta. De tok i bruk en spesiell bildeteknikk for å få fram de ofte nesten utviskede mønstrene i overflaten.

Den største samlingen helleristninger måler hele 304 kvadratmeter og består av minst 93 figurer, noen mer enn fem kvadratmeter store.

Også europeerne satte sine spor i steinen. Noen så det som nødvendig å risse et kors oppå helleristningene, sannsynligvis for å markere at kristendommen var viktigere enn de lokale skikkene.

Mystikk og hverdagsliv

Både tidfesting og tolking er vanskelig. Fagfolkene bak den nye studien støtter seg til tidligere tolkinger og mener at helleristningene kan ha hatt en rituell betydning.

En fløytespiller omgitt av fem andre mennesker har vært tydet som et tegn på fornyelse. Urfolk som levde der i moderne tid har fortalt om ritualer med blant annet fløytespill for å sikre avlingene.

Området har vært sett som solas fødested i enkelte urfolks trosberetninger.

Samtidig er figurene trolig knyttet til hverdagsliv. De kommer til syne rett før regntida, idet øyene blir tilgjengelige og det er på tide å høste inn maten.

Andre arkeologer har samlet keramikk fra ulike perioder som viser at området ble brukt i lange tider og av flere folkegrupper.

Å legge helleristninger delvis under vann er typisk for hele det nordlige Sør-Amerika.

Selve motivene kan også tyde på kulturutveksling. Forskere foreslo allerede på begynnelsen av 1900-tallet at figurene kunne peke på hvor ulike grupper hadde hatt kontakt. Lignende figurer finnes i andre områder i regionen, blant annet i Brasil og Columbia.

I likhet med i Norge forflyttet folk seg langs vannveiene. Her i landet har arkeologer funnet helleristninger i vannkanten som går helt tilbake til steinalderen. De tror figurer med slike sentrale plasseringer fungerte som et knutepunkt på reisen.

Referanse:

Philip Riris: On confluence and contestation in the Orinoco interaction sphere: the engraved rock art of the Atures Rapids. Antiquity, vol. 91, nr. 360, online 6. desember 2017. Doi: 10.15184/aqy.2017.152.