I sin kronikk Lyssky kjønnsforskning gyver Ole Jørgen Anfindsen løs på norsk kjønnsforskning. Han har funnet fram den store kanonen, så treffsikkerheten i angrepet blir heller lav. Men argumentasjonen synes å være at det ikke er så “enkelt å bli klok på kjønnsforskere” og at “det skal mye til før disse forskerne er villige til å redegjøre for hvilket fundament deres verdensbilde bygger på”.

Nå virker det på Anfindsen som om han mener at kjønnsforskeren er ute etter å gjøre opprør mot biologien, men det er ikke nødvendigvis tilfellet. Det kjønnsforskningen oftest er interessert i er hvilke menneskelige praksiser begrepet kjønn inngår i, og ikke minst hvordan kjønnsbaserte argumenter blir brukt innenfor en politisk og sosial kontekst.

Fra historien kjenner vi til at biologisk funderte argumenter om kjønn ble brukt til å holde kvinner borte fra arbeidslivet eller hindre dem i å delta i det politiske liv. I våre dager ser vi at mangelen på kvinner i lederstillinger blir forklart med at “kvinner mangler killer-instinktet” - uten at det serveres noe videre vitenskapelig belegg for en slik påstand.

En slik argumentasjon er et utslag av en overdreven tro på hva biologiske kjønnsforskjeller er i stand til å forklare alene. Kjønn brukes ofte som en slags lovmessig og forenklet grammatikk for på denne måten å forklare kompliserte sammenhenger eller forskjeller i samfunnet vårt.

Sett i et slikt lys er det ikke så merkverdig at kjønnsforskere gjerne møter (sosio-) biologiske forklaringer med en viss skepsis. Men skepsisen - og dette er verd å merke seg - retter seg ikke primært mot biologien som grunnleggende, naturvitenskapelig forståelse, men mot mange av de påstander og konklusjoner som presenteres med utgangspunkt i et biologisk kjønn som forklaringsmodell.

Når det er flere menn enn kvinner som er ledere, er det langt fra sikkert dette trenger å bli forklart med fysiologiske forskjeller. Snarere kan forklaringen ligge i kvinner er mer hjemme med sine barn, og dermed frigir mer tid til at far kan pleie sin karriere. Forklaringen på kjønnsforskjellen er her altså ikke nødvendigvis fysiologisk, men den er likevel kjønnet.

Vår oppfatning av naturen er ikke objektiv, den er kulturbestemt. Hvem man er og ens egen bakgrunn blir avgjørende for hvordan naturen blir oppfattet. Følgelig vil kjønnsforskeren betrakte sin egen og andres forståelse av naturen som kulturbestemt - og dermed som foranderlig.

Natur er også kultur, og oppfatningen av hva som er naturlig har endret seg med tiden - ikke minst når det kommer til kjønn og kjønnsroller. For et par generasjoner siden ville det vært umulig å få en pappa til å trille barnevogn, og langt mindre tenkelig at han kunne ta permisjon fra jobb for å være sammen med barnet sitt.

Går vi fram igjen til vår egen tid, ser det mer og mer ut til at genene kommer til å ta over den rollen biologisk kjønn hadde som essensialistisk forklaringsmodell. Genene kan se ut til å bli vår skjebne. Jakten på et homo-gen er en tydelig påminnelse om hvordan et sterkt ønske om fullstendig forklaring kan komme til å sette etiske hensyn til side. Denne jakten vekker også meget ubehagelige minner fra en del av genetikken som i mellomkrigstida var på ville veier.

Eugenikken hadde den gang en plass innenfor genetikken. Det har den ikke lenger, men i ønsket om å finne homo-genet er det lett å kjenne igjen tanken om ville kurere angivelig syke elementer i menneskeheten.

Det norske kjønnsforskningsmiljøet vil nok - også etter Anfindsens bredside - fortsette arbeidet med å undersøke og diskutere hva som ligger i begrepet kjønn, og mange av oss vil nok enda en stund komme til å holde fast på filosofien om at ens egen og andres forståelse av hva som ligger i begrepet kjønn, er med på å forme våre politiske, sosiale liv og materielle liv.

Kjønn manifesterer seg som ulike praksiser blant menn og kvinner - ulike måter å ordne livet på. Kjønn er langt mer enn bare biologi. Slik er naturvitenskapen bare én av flere premissleverandører innenfor likestillings- og kjønnsdebatten, men det er til gjengjeld en premissleverandør som ofte presenterer sine argumenter og funn med en skråsikkerhet vi godt kunne vært foruten.

Anfindsens tilsynelatende objektivt funderte kritikk fungerer ikke akkurat stimulerende på debatten han selv har lagt opp til. Tvert i mot virker hans framstilling av naturvitenskapen som et lukket og statisk system lite overbevisende når vi vet hvor mye (natur)vitenskapelig kunnskap som etter hvert er blitt forvist til historiens skraphaug.

Anfindsens objektivitet har her heller klare trekk av fordom, der han selv framstår som forvalteren av Den Store Sannheten, mens det kjønnsforskeren arbeider med bærer preg av “okkultisme” og “getto”. Beskrivelsen han gir av norsk kjønnsforskning som en tumleplass for uvitenskapelige dillettanter, er også svært lite håndfast i sin kritikk.

Skal han heve seg over nivået han her har lagt seg på, bør han utfordre til en mer konkret debatt: Hva er det kjønnsforskerne har sagt som han reagerer på? Hvilke utsagn er det han mener kvalifiserer som totalt uvitenskapelige? Hvem er disse udugelige kjønnsforskerne?