Næringshagene er i løpet av de siste drøyt ti årene blitt viktige institusjoner i det regionale utviklingslandskapet.

Evalueringen som Norut Tromsø gjennomførte i 2008 viser at næringshagene er mer enn samlokalisering av bedrifter. De er i stor utstrekning regionale utviklingsaktører med et vidt nedslagsfelt, så vel tematisk som geografisk.

Næringshageselskapene har beveget seg ut av næringshagebygningen og i økende grad over i en rolle der de arbeider med veiledning av etablerere, samt at de står for gjennomføring av ulike prosjekter og utviklingsprogrammer. Oppdragene får selskapene betalt for av oppdragsgiverne, i overveiende grad offentlige myndigheter.

Utviklingen er bevisst og ønsket, oppmuntret både av SIVA, kommuner og fylkeskommuner, som alle er viktige i finansieringen av næringshageselskapene. Selskapene får ofte gode skussmål for dette arbeidet, og mange er interesserte i å videreutvikle denne delen av virksomheten, gjerne ved å gå inn i nye tematiske områder.

Bort fra opprinnelsen

Samtidig kan utviklingen være et uttrykk for at mange næringshager har beveget seg bort fra det som var den opprinnelige ideen; samlokaliseringen av kunnskapsbaserte bedrifter for å skape innovasjon og utvikling.

Utviklingen henger nøye sammen med de økonomiske betingelsene næringshageselskapene er underlagt. Virksomheten drives med en kort tidshorisont. De får driftsstøtte fra SIVA i en periode på fire år, med gradvis nedtrapping.

Kommuner og fylkeskommuner bidrar til finansieringen etter kriterier som kan variere fra næringshage til næringshage. Kommunal finansiering kan være knyttet til oppgaver som skal ivaretas overfor etablerere. Det er også vanlig at finansieringen gis for et bestemt tidsrom og at den evalueres ved gitte intervall.

På den bakgrunn kan Riksrevisjonens rapport, der det slås fast at næringshageprogrammene i perioden fra 2000-2007 kun har bidratt til en vekst på 139 nye ansatte i de bedriftene som er samlokaliserte i næringshagene, ses som en bekreftelse på at SIVA er på ville veier i den retningen satsingen har tatt. I seg selv er det nesten imponerende at antallet har latt seg fastslå med så stor nøyaktighet.

Hva telles?

På bakgrunn av de funn som vi gjorde i vår evaluering, er det imidlertid grunn til å reflektere nærmere over de tallene som Riksrevisjonen presenterer. Vi undersøkte ikke det samme som Riksrevisjonen, men noen av våre data er godt egnet til å stille spørsmål om hvorvidt dette tallet inkluderer det som er verd å få med, gitt den rollen næringshagene har fått i løpet av programperiodene.

Tallet på vekst i antall ansatte er, slik jeg forstår rapporten, basert på tall fra Enhetsregisteret, ut fra de aktuelle bedriftenes egne innrapporteringer. Tallene stemmer nok, men det er samtidig viktig å være oppmerksom på hva man faktisk teller – og hva man ikke teller.

I den samme rapporten peker Riksrevisjonen på at antallet ansatte i nyetablerte selskaper som kommer inn i næringshagene til sammen var 645 i perioden 2000-2007. Vår evaluering viser at noe av det næringshageselskapene arbeider mest med, er nettopp å hjelpe og støtte opp om nyetablering av bedrifter. Blant annet dreier dette seg om å få de nye bedriftene lokalisert i næringshagen.

Vi vil derfor anta at Næringshagesatsingen er med på å dele æren for en del av disse arbeidsplassene også, gjennom at de trolig har vært medhjelper i etableringsfasen til en andel av disse bedriftene. Hvor stor denne andelen i realiteten er, vet verken Norut eller Riksrevisjonen. Med en litt mer velvillig tolkning kan en i og for seg også hevde at alle disse arbeidsplassene jo faktisk er nye arbeidsplasser i næringshagene.

Én ansatt - flere varianter

Noruts undersøkelse viser at i 2008 var rundt 10 prosent av bedriftene i næringshagene enpersonsbedrifter, og at mange av disse også er deltidsbedrifter, det vil si bedrifter som enkeltpersoner har ved siden av en annen jobb. Andre bedrifter, AS eller underavdelinger, kan også ha bare en ansatt.

I Enhetsregisteret telles disse som en ansatt, enten denne jobber 20 prosent eller 100 prosent. Dette betyr at selv om stillingsbrøken endres, vil antallet ansatte i foretakene være det samme, så lenge det ikke er nye personer som ansettes. Det gjelder selvsagt ikke bare for bedrifter med en ansatt, men også for bedrifter med flere ansatte, der slike endringer forekommer.

Å få kartlagt dette er en omfattende jobb. Vårt prosjekt hadde ikke ressurser til det, og det synes det heller ikke som om Riksrevisjonen har hatt. Vi vet altså ikke om de som driver disse bedriftene har fått mer eller mindre arbeid i løpet av programperioden.

Dersom bare hundre av de bedriftene som har en ansatt, har økt sin stillingsbrøk fra 50 prosent til 100 prosent i løpet av programperioden, dreier det seg om nær 50 nye årsverk. Det motsatte er selvsagt også mulig.

Engasjement

Enhetsregisterets registrering fanger heller ikke opp de som bedriftene i næringshagene ansetter gjennom engasjement. Vår undersøkelse gir bare spredte observasjoner om dette og er ikke egnet til å antyde tall på, men vi kjenner til at det er en relativt mye brukt arbeidsmåte i en del virksomheter. Omfanget av denne formen for ansettelser er et interessant spørsmål i seg selv.

Like interessant er spørsmålet om hvorvidt de som engasjeres, er bedrifter i næringshagens nære omgivelser. I hvilken grad aktiviteten i næringshagebedrifter er med på å opprettholde eller bidra til å etablere arbeidsplasser også utenfor næringshagene er i høy grad et relevant spørsmål når effekten i form av arbeidsplasser skal kartlegges.

En annen ting som Enhetsregisteret ikke fanger opp systematisk, er utviklingen i antall ansettelser i underavdelinger. Ofte er disse registrert der hovedkontoret er. I 2008 var opp mot 20 prosent av bedriftene i næringshagene underavdelinger av selskaper som var registrert andre steder. Det er uklart om endringer i antall ansatte eller årsverk her er med i beregningene fra Riksrevisjonen.

Rimelig grunn til justering

Til sist er det en uklarhet i rapporten som også kan ha betydning for målingen av antallet arbeidsplasser. Av 1344 bedrifter som til sammen har vært tilsluttet programmet, er 529 flyttet ut. Det går ikke klart fram av rapporten hvorvidt disse er inkludert når en har målt veksten i antallet ansatte. Hvis de ikke er det, er det grunn til å se nærmere også på disse. Lederne i næringshagene oppgir økt plassbehov, ofte på grunn av flere ansatte, som den vanligste årsaken til at bedrifter flytter ut.

Denne lille gjennomgangen viser at det faktisk er en mer omfattende prosess enn det kan se ut til, å måle sysselsettingseffekten av Næringshagesatsinga. Gjennom å studere antall årsverk heller enn antall ansatte vil en få et mer nøyaktig bilde. Og, gjennom å se på den aktiviteten som genereres rundt næringshagene, blir fokuset enda skarpere.

Det er selvsagt ikke sikkert antallet arbeidsplasser eller årsverk øker dramatisk gjennom slike tilnærminger, men en viss justering er det rimelig grunn til å regne med.