Kronikk: Låter vinyl bedre enn CD?

For 25 år siden ble den aller første CDen utgitt, Abbas album "The Visitors". Siden har sølvskivene rullet ut over verden, men noen mener fortsatt at vinylplaten har best lyd. I denne kronikken av professor Sverre Holm får lydentusiastene gode argumenter for og imot vinyllyd.

Publisert

Den engelske gruppen Coldplays 14 beste singler burde passe akkurat inn på en samle-CD. Men da de kom ut i mars var det bare som et sett av individuelle vinylplater. Og i England seksdoblet salget av vinylsingler seg fra 2001 til 2005.

Og vi som trodde at LP-en avgikk med døden en gang på slutten av 80-tallet da alle satte platespillerne sine på loftet!

Vinylelskerne fremhever den varme lyden i vinylplaten, og i dag har alle hifi-butikker platespillere i hyllene. Men etter 25 år med digital lyd burde vi være i stand til å si noe om vinylens fordeler er reelle. Finnes det belegg for å påstå at vinylen har noe som CD-en ikke har?

Faktor X

CD-en ble laget for å øke lydkvaliteten, men hva er egentlig det? Det omfatter alt fra høyttalere, elektronikk og signalbehandling til psykoakustikk og estetikk.

Noe kan måles i Hertz og desibel, mens andre ting må beskrives med ord som luftig lyd eller vakker musikk. Fremskritt skjer blant annet ved å sette mål på ting som tidligere var subjektive.

Kanskje er det en ukjent faktor som man ikke visste om da CD-en ble designet? Denne faktor X er da den som gir det som kalles vinylens organiske lydbilde.

Men for å holde oss til det som er kjent, her er fire mulige fordeler med vinyl: Ulik forbehandling i studio av lyden til vinyl og CD, vinylens evne til å gjengi ultralyd, dårlige CD-spillere og 80-talls CD-plater med feil.

Alle bruksmessige fordeler med CD trenger vi ikke minne om her. Det vet de alt om, de som parkerte platespilleren i sin tid.

Vinyl krever tilpasning

"Hvilke lyd-hemmeligheter skjuler den i rillene sine?"
"Hvilke lyd-hemmeligheter skjuler den i rillene sine?"

En ulempe med vinyl er at selv en plate uten riper har rillestøy som gjør at de svakeste partiene i låten må forsterkes.

Studioet må også gjøre andre tilpasninger av lydbildet. For kraftig bass gjør at rilleavstanden må økes for ikke å få smitte fra spor til spor, men da blir det ikke så mye plass på platen. Og hvis diskanten er for sterk klarer ikke pick-up’en å følge sporet og lyden blir forvrengt.

Noen lydteknikere gjør forresten den samme forbehandlingen for CD nettopp for å nærme seg vinylens varme lydbilde.

Det er også blitt mer og mer komprimert lyd på CD-er. Særlig på radio ønsker man liten forskjell på svake og sterke partier, da høy lyd gir et umiddelbart inntrykk av god lyd.

Men lydbildet kan lett bli flatt og uengasjerende. Det er til vinylplatens fordel at den ikke er så godt egnet til slik lyd. I det hele tatt har idealene for god lyd forandret seg, og det er lett å like lydbildet fra før CD-ens tid.

Ultralyd på vinyl

En annen av vinylens målbare fordeler er at den gjengir ikke-hørbar diskant.


 

Figuren viser spektret slik vi målte det fra noen sekunder på låten Los Endos fra Genesis. Her er det ultralyd til langt over 40 kHz i taktslagene. Dette er riktignok fra en spesialpresset plate som ble spilt av med en dyr pick-up (moving-coil).

Selv om det er få vinylplater som har så mye ultralyd og de færreste har utstyr for å spille det av, så viser det potensialet.

CD og digital lyd

CD-en bygger på at øret ikke hører ultralyd over 20 kHz. Da må samplingsraten være minst dobbelt så høy for å gjengi lyden korrekt.

Man kunne ha valgt den profesjonelle raten på 48 kHz og sluppet med færre kompromisser i overgangen mellom hørbar lyd og ultralyd. Men den lavere raten på 44,1 kHz gir mer plass, og en vandrehistorie sier at de 8 % i forskjell var avgjørende for om Beethovens 9. symfoni skulle passe inn eller ikke!

Å lese ut disse verdiene som data fra platen er enkelt, men å gjøre dem om til analog lyd er noe annet.

Jitter - ujevn lydstrøm

Teorien sier at de enkelte lyd-dataene eller samplene skal slippes ut i en helt jevn strøm, med jevn avstand. Men i praksis tok det mange år før man forsto hvor følsomt øret er for små tidsvariasjoner fra sample til sample, det som kalles jitter.

Akkurat som noen har absolutt gehør, så er det andre som har gullører og hører ørsmå nyanser i lydgjengivelse. De kan merke at lyden blir mer anstrengende å høre på hvis jitteren er noe særlig over et par hundre pikosekunder, dvs bare en tusendels prosent av intervallet mellom samplene. Andre mener den kan være minst ti ganger større uten at det merkes.

Dårlige spillere og CD-plater med feil

Liten jitter krever blant annet et skille mellom elektronikken i analog- og digitaldelen av CD-spilleren. Bare dyrere spillere har et slikt skille.

PC-ens interne lydkort er ofte blant de verste. Kvaliteten på digital til analog-omformeren kunne også være dårlig på de første CD-spillerne, og de 16 bit-ene var egentlig ikke mer enn 13-14.

"Laget med avansert teknologi, men har langt fra perfekt lyd"
"Laget med avansert teknologi, men har langt fra perfekt lyd"

80-tallets CD-plater hadde også et avrundingsproblem. I kassa på Rimi rundes sluttbeløpet opp eller ned til nærmeste 50-øring, men hvis de samme reglene brukes på lyd, blir det hørbar forringelse i de svake partiene. Paradoksalt nok løses det best ved å legge til kontrollert støy, dither, ved produksjon av CD-en.

Å høre ultralyd

De fleste musikkinstrumenter lager ultralyd over 20 kHz, og et slag på symbalene gir energi helt opp til 100 kHz. Kan det tenkes at dette spiller en rolle for det totale hørselsinntrykket?

Sannsynligvis er overgangen mellom hørbar lyd og ultralyd viktigst, akkurat der CD-en kan ha problemer. Hifi-industrien satser i hvert fall på ultralyd og tilbyr nå spesielle høyttalere, super-tweetere, som gjengir 50 kHz og mer.

En japansk forskergruppe har sammenlignet musikk med og uten ultralyd. De fant at EEG-signalet og tredimensjonale PET-bilder av hjernen blir litt forskjellige hvis ultralyden er med. Ultralyd alene ga ingen indikasjon.

Andre grupper har gjentatt forsøket og spurt forsøkspersonene om de merket forskjell på lyden. Da er ikke svaret så entydig. Men man skal ikke utelukke at ikke-lineært samspill mellom hørbar lyd og ultralyd spiller en rolle.

Otoakustisk emisjon

"Cymbaler inneholder et rikt overtonespekter. En prøvelse for ethvert lydanlegg ..."
"Cymbaler inneholder et rikt overtonespekter. En prøvelse for ethvert lydanlegg ..."

At slikt samspill skjer med hørbar lyd er velkjent. Hvis man setter en mikrofon foran øret når to toner på f eks 2950 og 3050 Hz spilles, sender øret tilbake en ny tone - et forvrengningsprodukt på 2*2950-3050 = 2850 Hz. Dette kalles otoakustisk emisjon og fenomenet brukes for å sjekke hørselen hos nyfødte.

En annen effekt som ikke er godt forstått er at vi kan høre ultralyd hvis den ledes gjennom skjelettet i stedet for lufta. I våre tester har vi ennå til gode å finne noen som ikke kan høre ultralyd på omkring 38 kHz når den kobles til beinet bak øret.

Og vinneren er …

På en Audio Engineering Society konferanse i år spurte jeg noen av de fremste lydekspertene i verden om hva de syntes om vinyl. Meningene var delte, men alle var enige om at vinyl som blir behandlet riktig og spilt av i et godt musikkanlegg kan gi svært bra lyd - bedre enn endel av dagens mp3-lyd.

Konferansen handlet om høyoppløselig lyd, og det var et gjennomgangstema at man undret seg over hvorfor nye forbedrede formater som Super Audio CD og DVD-Audio ikke er mer populære.

Det kan tyde på at vi er ferdige med CD-ens barnesykdommer nå, eller at vi ennå ikke har funnet faktor X.

Men interessen for vinylplaten kan også handle om noe mer enn bare lydkvalitet. Kanskje den er en del av dagens retrobølge, eller så har det noe med følelsen av nærhet til mediet å gjøre. Det er jo ingen som kan se hva digital lyd er, men alle kan forstå at rillen og lyden hører sammen på en vinylplate.

Lenker

Nærbilder av vinylspor
How vinyl records are made, del 1
How vinyl records are made, del 2
Video om lydkompresjon på CD-er

Referanser:

T. Oohashi, E. Nishina, M. Honda, Y. Yonekura, Y. Fuwamoto, N. Kawai, T. Maekawa, S. Nakamura, H. Fukuyama, and H. Shibasaki, Inaudible High-Frequency Sounds Affect Brain Activity: Hypersonic Effect, Journ. Neurophysiology Vol. 83 No. 6, pp. 3548-3558, June 2000

T. Nishiguchi, M. Iwaki, K. Hamasaki, A. Ando, Perceptual discrimination between musical sounds with and without very high frequency components, presented at the Audio Engineering Society Convention, New York, Sept. 2003

K. Fujimoto, S. Nakagawa, and M. Tonoike, Non-linear explanation for bone-conducted ultrasonic hearing. Hearing Research, 204, pp. 210-215, 2005.