Stjernø sier til Forskerforum (7/2007) at hans utvalg mest sannsynlig vil gå inn for en av to løsninger for universitetsbegrepet. Det første alternativet er et frislipp av universitetstittelen. Nøyaktig det samme skjedde i England under Margareth Thatcher, da alle høyere utdanningsinstitusjoner ved et pennestrøk ble omgjort til universiteter. Stjernøs andre utvei er at alle institusjoner med én doktorgrad kan kalle seg universitet. Her kopieres forslaget til tidligere utdanningsminister Trond Giske, som falt i stortingsbehandlingen i 2001.

Tar vi Stjernø på ordet, kvesses nå sverdet for omkamp om universitetstittelen. Men vi trenger ingen ny strid på dette området. I intervjuet i Forskerforum hevder Stjernø at han legger mer vekt på innhold enn påfuglfjær. Og da er hans løsning å senke kvalitetskravene, slik at alle eller mange flere skal kunne kalle seg universitet. Forstå det de som kan.

Motstanderne av nye universiteter forleder opinionen til å tro at det er enkelt å bli universitet. Det er selvfølgelig feil. Kvalitetskravene for universitetsstatus er strenge. Dessuten må høyere utdanning være den eneste sektor i landet der det er galt å ha høye faglige ambisjoner. Higen mot høyere grads studier vil gå ut over grunnstudiene, påstår motstanderne. Også det er desinformasjon. Om en institusjon ikke ivaretar sine grunnutdanninger, vil den heller ikke få rekruttering til høyere grads studier.

Dagens skremselspropaganda mot nye universiteter er den samme som ved enhver tidligere universitetsetablering eller forsøk på sådan i Norge. Utvalgsleder Stjernø bruker denne retorikken og stempler nye universiteter. Han kaller oss hybriduniversiteter. Etter opprettelsen av Det Kongelige Fredriks Universitet i Kristiania i 1811 har alle nye universiteter måtte kjempe for å bli betraktet som fullverdige universiteter. De nye universitetene, UiS og UiA, ligger tett opp til en ny generasjon av europeiske universiteter som kombinerer tradisjonelle disiplinfag, tverrfaglige tilbud og profesjonsutdanninger.

Professor Arild Tjeldvoll ved UiO skriver i Uniped 2/2007 at stadig oftere sees internasjonale eksempler på at relativt anonyme høyskoler eller distriktsuniversiteter plutselig slår til og overraskende skyter oppover på internasjonale rankinger. Bakgrunnen viser seg å være at de har sterkere prestasjonsmotiv, mer kreativitet, evne til innovasjon og mer dynamisk ledelse enn de tradisjonelle forskningsuniversitetene. De siste synes ofte å leve i troen på at de vil fortsette å være best.

Denne saken handler selvfølgelig om penger og angst for at forskningspotten spres for bredt utover landet. Stjernø sier til Universitas 5.9.07 at han frykter for lobbyvirksomheten til de nye universitetene. Han viser til at UiS fikk med seg hele opposisjonen på en økning på 20 millioner kroner i forrige statsbudsjett. Dette skjer samtidig med at alle norske universitetsrektorer går sammen i opprop og krever mer penger til universitetene.

Stortingspolitikerne må avvise Stjernøs omkamp og utvanning av universitetsbegrepet. Vi minner om at politikerne ved tre anledninger etter tusenårsskiftet har behandlet universitetstittelen og faglige rettigheter. Det var i 2001 i behandlingen av stortingsmelding 27 og i to behandlinger av ny lov for universiteter og høgskoler i årene etter.

• Utvalget for høyere utdanning (Stjernø-utvalget) ble oppnevnt av regjeringen i mai 2006 og ventes å avlegge sin innstilling i januar 2008. Utvalget skal gi anbefalinger om den videre utviklingen av universitets- og høyskolesektoren i Norge i et tidsperspektiv på 10-20 år.