Informatikeren Ole Jørgen Anfindsen kom i forskning.no nylig med et tilsvar til mitt innlegg Kjønnsforskning er vitenskap. Hans forrige tittel var Lyssky kjønnsforskning?, mens den denne gangen er “Kjønn er viktig”. Utviklingen i overskriftene tyder på at det er bevegelse i debatten, noe som er positivt. Anfindsens svar er relativt langt, og jeg kommer derfor av plasshensyn til å konsentrere meg om det jeg anser som mest relevant.

I mitt forrige innlegg ga jeg en rekke eksempler på hva kjønnsforskningen arbeider med. Det ser ut til at Anfindsen er enig i at “kjønn er langt mer enn bare biologi” og at “naturvitenskapen bare er én premissleverandør innenfor likestillings- og kjønnsdebatten” - som er to sitater han bruker fra mitt forrige innlegg. Men han er ikke fornøyd. Fremdeles sitter Anfindsen igjen med en mistanke “om at kjønnsforskere ikke har en gjennomtenkt og velbegrunnet holdning til naturvitenskap”. La meg derfor igjen forsøke å forklare litt om kjønnsforskning og vitenskapelighet.

Evolusjonsteori og verdensbilde

Anfinsen mener jeg anklager ham for å ha et “naivt syn som går ut på at naturvitenskap er mer eller mindre ufeilbarlig”, og kommer så med en utlegning av selvsagtheter som at jorden er rund, at den er en planet, at den går i bane og at den er gammel. Deretter går han løs på det som for meg er en annen selvsagthet: evolusjonsteorien.

Det som imidlertid fremdeles er en mangel hos Anfindsen, er hans forståelse av de historiske og sosiale implikasjonene evolusjonsteorien har hatt. Nettopp fordi evolusjonsteorien i sin tid ble betraktet som en viktig teori, kom den til å avføde andre - og kanskje mindre heldige - teorier om hva mennesket var for noe.

Evolusjonsteorien kom ikke til å virke i et verdinøytralt rom slik Anfindsen synes å antyde. Tvert i mot kom teorien - med sin høye status - til å øve innflytelse langt utenfor naturvitenskapens område. Krysset med konservatisme og liberalisme ble evolusjonsteorien sosialdarwinisme hos Herbert Spencer. Slik kunne det vitenskapsmenn betraktet som objektiv vitenskap få praktisk og politisk anvendelse langt utenfor det vitenskapsområdet kunnskapen var samlet inn fra.

Selvsagt fikk teorien mye å si for hvordan kjønnene kom til å bli betraktet. Forståelsen av kvinnens bestemmelse som morsfigur ble ytterligere styrket av at man nå visste at også hennes arveanlegg kom til å få innvirkning på barnet. Mors status ble dermed styrket, samtidig som spørsmålet om kvinners helse ble viktigere.

For mannens del kom evolusjonsteorien til å bekrefte forestillingen mange hadde om hans overskudd av viril kraft og seksuell appetitt. I et kjønnsperspektiv kom evolusjonsteoriperspektivet til å slå fast at kvinnens (hunnens) oppgave var å bedrive yngelpleie, mens mannens (hannens) er å spre sine arveanlegg mest mulig.

Evolusjonsteorien kom til å influere svært mange andre vitenskaper som kunne benytte den for å skaffe seg ytterligere legitimitet. Konklusjonene og konsekvensene av ukritisk omgang med teorien førte av og til vitenskaper ut på ville veier. Problemet her er ikke - som Anfindsen synes å tro - at andre vitenskaper har ignorert naturvitenskapens teori om evolusjon.

Tvert imot er det slik at vitenskaper kom til å benytte seg fullstendig ukritisk av evolusjonsteorien for å fremme heller tvilsomme sosiale og politiske agendaer. Hadde evolusjonsteorien blitt møtt med noe mer skepsis, ville vi kanskje aldri tidligere ha hørt om begrepet sosialdarwinisme. Anfindsen opptrer som historieløs når han mener at det ikke skal finnes det minste rom for skepsis i forhold til naturvitenskapen.

Nå kan jeg imidlertid berolige ham med at jeg i kjønnsforskningsmiljøet verken har hørt eller sett noen som benekter evolusjonsteorien. Når det kommer til denne - Darwins viktigste teori - er Anfindsen selv langt mer interessant enn mine kjønnsforskerkolleger. På sin hjemmeside skriver han: “Mine egne holdninger til evolusjon har de siste årene endret seg, og jeg er etter hvert blitt mer eller mindre overbevist om at evolusjonsteorien i det store og hele stemmer”.

Anfindsen synes en gang å ha tvilt på evolusjonsteorien, men han kom på andre tanker etter hvert. Det forundrer derfor at han i så sterk grad lar seg opprøre av andres “skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer”. Når det gjelder egen person har han tydeligvis hatt rom for tvil, men når det gjelder andres skepsis - og da ikke til noe så fundamentalt som evolusjonsteorien - finnes det ingen toleranse.

Hvor er logikken i dette Anfindsen? Du er svært opptatt av andres kriterier for tvil. Det hadde derfor vært fint å få høre dine egne kriterier for en gang å tvile på denne teorien?

Anfindsens utlegning om evolusjonsteorien demonstrerer ganske godt hvordan han klarer å underkommunisere de mer problematiske implikasjonene denne teorien fører med seg. Hans ønske om å vise fram et nyansert syn på naturvitenskapen undergraves effektivt gjennom hans ukritiske framstilling av evolusjonsteorien.

Dette kan betraktes som et utslag av Anfindsens kronologiske hybris: Vitenskapen har utviklet seg fra nærmest uvitenhet i gamle tider til full innsikt i vår egen tid. Vi har dermed nådd toppen av utviklingen. Det er lenge siden dette var et gangbart syn innenfor vitenskapsteorien (jfr. Kuhns teori om paradigmeskifter). Vitenskap eksisterer ikke i et ahistorisk og objektivt rom fritt for påvirkning. Et slikt rom finnes ikke. Vitenskap blir til i et samfunn preget av ulike og gjerne motstridende interesser.

Som mennesker eksisterer vi innenfor et samfunn - en kultur. Innenfor denne er det fullt mulig å diskutere hva det vil si å være en mann eller en kvinne, hvilke roller vi har i hvilke situasjoner. Biologien kan ikke forklare alle kulturelle forskjeller. For å forstå disse trengs det humanistiske vitenskaper.

Det er ikke biologien, men humanistisk forskning som kan forklare forskjellen på å være kvinne i Norge og Somalia. Ved hjelp av den er det mulig å forstå hvorfor det finnes noe som heter “pappaperm”, og hva som er utgangspunktet for at vi i det hele tatt har innført en slik ordning. Endringer i kjønnsroller skjer hele tiden, selv om det biologiske kjønnet vil forbli det samme.

Ved å undersøke hvordan forestillinger om maskulinitet har endret seg, er det mulig å forstå hvordan Bjørnson kunne skrive “jeg elsker dig” til sin kamerat Johan Bøhg (noe mange menn ikke ville finne på å skrive i dag). Polfareren Oskar Wisting sa om Amundsen at jeg var med Amundsen i alle disse årene fordi jeg var veldig glad i ham. Slik snakker ikke menn lenger om hverandre, noe polarhistorikeren Roald Berg sier skyldes at “den følsomhetsdyrkende mannligheten fra begynnelsen av 1800-tallet var blitt skjøvet ut og erstattet med ingeniøridealets selvbeherskelse”.

Kjønn er altså mer enn bare biologi. Skal man forstå hvordan kjønn er med på å danne vår forståelse av oss selv som individer eller grupper, trengs det forskning som også kan inkorporere historiske, sosiale og språklige forståelser av kjønn. Å måtte forklare alle forskjeller med et utgangspunkt i evolusjonslæren og biologien, fortoner seg fra mitt ståsted som lite hensiktsmessig. Inntar en et slikt reduksjonistisk perspektiv, kan planeten jorda vanskelig betraktes som noe annet enn en klode befolket av oss - apene.

Det kunne vært spennende å vite hva Anfindsen mener at et menneske er: Er vi en stor populasjon styrt av biologiske atferdslover (altså aper), eller finnes det faktorer som gjør en slik sammenlikning urimelig?

Anfindsen sier i sin innledning: “Det som er interessant, er om mine spørsmål til kjønnsforskerne er relevante”. Vel, noen av spørsmålene er relevante og det kan alltids være klargjørende å måtte definere overfor seg selv - og andre - hva man arbeider med. Det problematiske er at Anfindsen definerer naturvitenskapen som en vitenskap overlegen alle andre, og at spørsmålene hans blir stilt ut fra et slikt perspektiv.

Jeg mener fremdeles at kjønnsforskning er vitenskap med et eget gjenstandsområde, epistemologi, teorier og metode, men det blir det vanskelig å diskutere når Anfindsen insisterer på at naturvitenskapen skal være selve mesterteksten blant alle vitenskapene.