Dette er den vanlige sammenblandingen av to typer vitenskaper, den naturvitenskapelige og den humanistiske.

Naturvitenskapen, f.eks. fysikk og matematikk, dreier seg om etablering av aksiomer dvs. evige sannheter. Naturvitenskapen er en forklaringsvitenskap.

Den humanistiske vitenskap er en fortolkningsvitenskap. Hos sistnevnte er objektive fakta noe som må settes i sammenheng. Disse sammenhengene kan være sosiale, kulturelle, historiske, psykologiske osv.

Innen forskningsdisipliner som historie- og religionshistorie blir av og til fortolkningsaspektet kuppet av en moralsk overbygning.

Jeg skal belyse dette gjennom en komparativ analyse av forskning på nazisme og islam.

Metode: Empati

Innen enhver humanistisk disiplin må man forholde seg til metode.

En velbrukt metode innom humanistiske fag er empati. Empati som akademisk metode går ut på å prøve å formidle aktørperspektivet til subjektene man forsker på, slik at dette blir forståelige for utenforstående.

Denne metoden har vært mye brukt hos religionshistorikere, folkloristikere og antropologer i møtet med etniske, sosiale og religiøse minoriteter i storsamfunnet.

Ingen vil heve øyenbrynene om man bruker empati som metode innom islamforsking eller presentasjonen av islam. Men nåde den som bruker empati som metode når vedkommende forsker på nazisme.

Det er overhodet ikke problematisk når Kari Vogt eller Thomas Hylland Eriksen kommer med en slik analyse av islam, men det er fullstendig uhørt at Katrine Fangen bruker samme metode når hun skal presentere nynazister og nynazistiske bevegelser.

Metode: Funksjonalisme

Funksjonalisme som metode går ut på å forklare et fenomen ut fra et kausalt perspektiv. Det vil si at årsak-virkning er en måte å belyse et fenomen på.

Det kan for eksempel bety at folk kanskje ikke er kristne pga av selve kristendommen, men fordi tradisjonelle mønstre av sosiale, psykologiske og maktstrukturelle årsaker tilsier det.

Er man fattig kan man alltids trøste seg med Bergprekenen og Jesus ord om å avstå fra gods og gull.

Likeledes med islam. Når muslimske terrorister sprenger bomber, dreper barn, krasjer kaprede fly, så ligger ikke forklaringen i islam, men i eksterne årsaker.

De første muslimske selvmordbomberne i Vesten, London 7. juli 2005, blir i Vårt Land 16. juli 2005, fortolket til å være et produkt av «håpløshet og fremmedgjøring», hvor en «britisk imam avfeier islam som inspirasjon for terrorbomberne.» Hvis muslimer tilhører filleproletariatet så må jo muslimsk terror være sosialt og ikke religiøst betinget.

Men når filleproletariatet er hvite og er nazister, tas det ikke inn noe funksjonalistisk perspektiv.

Etter Benjamindrapet på Holmlia i januar 2001 fikk vi innblikk i de nazistiske gjerningsmennenes filleproletære bakgrunn uten at det dermed spilte noen rolle i fortolkningen av det hele.

Istedet fikk man en nærmest humanistisk «essensialisme» - her sto man ansikt til ansikt med Selve Ondskapen. På essensialistisk vis hylte avisene opp om den nazistiske ideologi, nazistiske nettverk og nazistisk vold, mens forskere uttalte seg om Den Høyre-ekstremistiske Fare.

Nazismen og nazister var altså én og samme ting, og undergangen kunne være nær.

Det ville derimot vært karrieremessig selvmord, dersom en forsker, fra et funksjonalistisk perspektiv hadde sagt om Benjamin-drapet at «han hadde full forståelse for at noe slikt kunne skje».

Men når en norsk muslim og lege sier dette om Van Gogh-drapet i Nederland, da kommer derimot islamforskerne inn og unnskylder utsagnet.

Det er likeledes helt ukomplisert å si at når muslimske terrorister begår terrorhandlinger, så har dette ingenting med islam å gjøre. Men når nazister sprenger bomber og dreper mennesker, så får vi høre det motsatte: her er subjekt og objekt en og samme ting.

Så da vet vi det: Å være nazist, er å være en «evig» morder og terrorist uansett om han begår en terrorhandling/forbrytelse eller er en passiv hjemmesitter.

Hvorfor kan man bruke en funksjonalistisk analyse på muslimsk terror men ikke på nazistisk terror?

Forskning og moral

Grunnen er at forskning på islam og forskning på nazisme er kuppet av moralske kontekster.

Et eksempel: Det er ingen som klager på at en person kan være islamforsker og muslim på én og samme gang. Men det går ikke an å være historiker og nazist på én og samme gang.

Da kommer innvendingen: Hvordan kan grensen mellom subjekt og objekt være avklart hvis man selv er en tilhenger av det man forsker på?

Forskning på islam i Vesten ble tilrettelagt i en sammenheng av samtidsperspektiver: minoritetsproblematikk, kulturkollisjoner og rettighetsdiskusjon.

Nazismeforskning derimot ble et rent historisk studium, dog med alle de fallgruver det representerte.

Nazismen og nazister kan fortolkes på et rent essensialistisk vis: Det er fullt ut tillatt å si «nazismen har tatt livet av millioner av mennesker» slik at den lokale nazi-skinhead med hodet mer fullt av øl og amfetamin enn av nasjonalsosialistisk ideologi, blir et djevle-ikon; her kommer Ondskapen selv.

Men det er ikke tillatt å si at «islam har tatt livet av millioner av mennesker» fordi alle forskere da vil si at det er essensialisme, og den lokale talibaneren som hater jøder, forakter kvinner, og avskyr individ-tanken, han er selvfølgelig bare en misforstått humanist.

Egentlig.