Kronikk: For lystens skyld

- Einar Gelius bok om Sex i Bibelen gir oss sjansen til å diskutere den positive sammenhengen mellom lyst og sårbarhet. En lyst som bare søker seg selv er direkte farlig, skriver Jan-Olav Henriksen i denne kronikken.

Det er fremdeles en stor utfordring for kirken å kommunisere et syn på seksualitet som fremstår som troverdig og relevant overfor mennesker som lever i dag.

Kirken kan ikke lenger bare ta utgangspunkt i Bibeltekster og anta at det er mulig å reprodusere de praksisene som gjenspeiles der  - noe som faktisk er det problematiske utgangspunkt også for en aktuell bok med tittelen “Sex i Bibelen”.

Den må også positivt vise hva den selv mener er bra med seksualiteten, ut over å proklamere at den er en “Guds gave”.

Et korrektiv til Gelius - lyst og sårbarhet

En mulig vei å gå når en skal drøfte hva slags etikk kirken bør artikulere for utfoldelse av seksualitet, er ved å fokusere på helt grunnleggende fenomener som alle mennesker erfarer at kan være sentrale i seksuell utfoldelse.

Eksempler på slike fenomener er lyst og sårbarhet. Seksualiteten er på sitt beste når den gir sjanse til å holde sammen lyst og sårbarhet. Sex og lyst skal åpne for Den andre – og være åpen for den andres sårbarhet. Da kan man også bygge relasjoner, og intensivere lyst på måter som gjør at både Den andre og en selv kan være sårbare uten å bli såret.

Det er denne positive sammenhengen mellom lyst og sårbarhet som kan gi et alternativt og etisk perspektiv på noen av de aspektene som Einar Gelius’ bok gir sjanse til å diskutere. Men en slik alternativ tilnærming vil også være et korrektiv til en forståelse av seksualitet der premissene for samtalen utelukkende settes av mannens lyst og mannens blikk på kvinner – noe som dessverre er en av grunnene til at Gelius’ bok bør problematiseres – for lystens skyld.

Når sårbarheten krenkes

En lyst som bare søker seg selv ødelegger relasjoner og sårer andre. Og det er her Gelius’ bok ikke bare virker naiv, men er direkte farlig. Vi har for tiden stor oppmerksomhet på overgrep både i kirken og ellers i samfunnet. De må kunne omtales og påtales uten at noen av den grunn skal kalles moralister.

Når en bok om sex i Bibelen på en gang både fremmer et utdatert manneblikk på kvinner og samtidig ikke engang anerkjenner at de kan finnes elementer i den bibelske tradisjonen som kan være viktige for å fremme en positiv sammenheng mellom lyst og sårbarhet, da går det galt, og da bør flere enn feminister rope et varsko.I verste fall vil det en slik bok kunne undergrave mye av det arbeid kirken nå gjør for overgrepsofre og mot overgrep.

For hvor blir det av hensynet til dem som er blitt krenket, dersom lysten skal fremstilles slik på mannens premisser og utelukkende ut fra den lystige mannens blikk? Kirken har et ansvar for å gi stemme til dem som opplever å få sin sårbarhet krenket fordi andre søker sin egen lyst alene, uten å ta hensyn til andre. Da vil heller ikke gode relasjoner som bygges og ivaretas i ansvarlighet for andre få noen sjanse.

Bibeltekstene som Gelius bruker, gir ikke noe grunnlag for å utfolde et moralsk perspektiv som tar dette poenget alvorlig. Når bibeltekster som handler om overgrep og seksualitet utelukkende på mannens betingelser blir et springbrett for billige poenger om det utdaterte i kirkens tradisjonelle undervisning og veiledning, og i stedet gir dekning for en lystutfoldelse der den andres sårbarhet gjøres usynlig, stilles den andre parten i slike krenkelser i skyggen.

Etisk debatt om seksuell utfoldelse

Samtidig må Kirken også spørre: er den form for seksualitet som bare er bestemt av mannens blikk og mannens lyst, den vi skal oppdra våre barn til å søke og utfolde? Er pornografi og trekantsex noe som skal bli del av kirkens budskap om seksualitetens positive sider gjennom undervisning og veiledning.

De færrreste vil nok mene det. De som støtter Gelius “opplysningsanliggende” overfor tradisjonell kirkelig seksualmoral bør spørre seg hva som skjer i det øyeblikk dette regnes som “ok” . I realiteten vil en kirke som ikke tar oppgjør med uansvarlig seksualmoral – inklusive en seksualmoral der barna forsvinner inn i skyggen av en lyst som er blind for deres sårbarhet – selv være moralsk uansvarlig.

En seksuell utfoldelse som setter de gode relasjonene som barn trenger til side, er et nytt eksempel på at lyst som ikke har blikk for den andre, kan bli ødeleggende både på kort og lang sikt for det gode liv.

Det er vanskelig å få til en god etisk debatt om hva som er ansvarlig utfoldelse av seksualitet. Ofte vil media fokusere mer på person enn på sak, og mer på det pikante enn på det hverdagslige, men vel så viktige. Det utelukker likevel ikke at det kunne vært både spennende og interessant å ha en åpen samtale i offentligheten om hva slags etisk – og ikke bare teknisk – veiledning mennesker kan ha godt av å dele med hverandre når det gjelder seksualiteten.

Hvis etikk grunnleggende sett handler om å ta vare på andre i tillegg til seg selv, kan det også gi lysten nye og bedre sjanser. Eller?

Powered by Labrador CMS