Det er håpet, trøsten og det kristne budskapet som går igjen i norske begravelser. Jesu lidelser, død og oppstandelse blir brukt oftest, viser studie.
KariOliv Vedvikfrilansjournalist
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Foto: www.colourbox.com)
Det konkluderer Bjarte Leer-Salvesen etter å ha analysert 51 presters gravferdforkynnelser.
I Norge begraves 92 prosent av befolkningen i Den norske kirke. Langt flere enn de som er medlem i Statskirken.
- Begravelse er det viktigste samfunnsoppdraget kirken har. Et bredere lag av befolkningen befinner seg i kirken under begravelser, enn de som tradisjonelt kommer til en gudstjeneste. Jeg har analysert hva som sies i minneordet og andakten. Håp og beretninger fra påskebudskapet går igjen hos de aller fleste, sier Leer-Salvesen til forskning.no.
Håp ved gravens rand
Minneordene i begravelsene handler om den avdøde, hans liv og gjerninger, men også i andakten bringes den avdøde inn.
- Tidligere var det et mer avgrenset skille, mellom andakten og minneordet, der andakten hadde ett mer kristent fokus. Alle snakker om Gud i andakten, men den avdøde vies også mye tid, forteller Leer-Salvesen.
Bjarte Leer-Salvesen er sokneprest i Dovre og Nord-Gudbrandsdalen og har vært stipendiat ved Universitetet i Agder. (Foto: privat)
- Mye mer tid brukes til å snakke om livet som er levd, og at den dødes liv har hatt verdi. Håpsforkynnelsen står sterkt, med mange tekster om håp. Mye tradisjonell kristen forkynnelse, men også allment om livet, håpet og at kjærligheten er sterkere enn døden.
- Jo vanskeligere dødsfallet er, som for eksempel ved ung og brå død, dess sterkere vekt legges det på å gi forkynnelse om håp til de etterlatte. Det aller viktigste presten gjør er å forsøke å trøste de etterlatte.
Døden og oppstandelsen
Når kisten står i rommet snakker presten i klartekst om døden.
- De fordekker ikke, som mange ellers gjør foreksempel med å si sovnet inn og lignende. Jeg ser at prester forsatt snakker konkret om døden. Det ville kanskje være rart, når det er det en begravelse er, ett kristent ritual for å markere noens død.
- Sentrale elementer fra evangeliene, som Jesu død og oppstandelse, benyttes for å forkynne håp til de etterlatte. Gud som velsinger det enkelte mennesket og bærer det gjennom livet. Ssamtidig beskrives menneskelivet som skjørt, og døden som Guds og menneskers største fiende. Et liv etter døden løftes også frem, forteller Leer-Salvesen.
Prestenes ansvarsområde under begravelser er todelt, han eller hun skal ivareta de pårørende og samtidig på ulike måter forkynne om kristendom.
Sørlandspresten
Prestene som har skrevet materialet tjenestegjorde i Oslo bispedømme, og Agder og Telemark bispedømme, omtrent halvparten av besvarelsen kom fra de enkelte bispedømmene.
- I og med at det er såpass få med som 51 prester kan en ikke trekke bastante slutninger ut fra materialet, men det kan synes som at sørlandsprestene er mer pietistiske og konservative i sin kristendom. Det er markant flere faste kirkegjengere på Sørlandet, enn i oslomenighetene. Gud på Sørlandet er ett større forskningsprosjekt ved Universitetet i Agder, og i mitt materiale er det skille mellom Sørlandet og Oslo, sier Leer-Salvesen som har avlagt sin doktorgrad ved Universitetet i Agder.
- På Sørlandet antar prestene at de fremmøtte er kjent med de kirkelige ritualene, noe de ikke alltid er på Sørlandet heller. Osloprestene har en mer allmenn forkynnelse. Det er god grunn til å tro at den tradisjonelle sørlandskristendommen også finnes ved gravferder, forteller forskeren som nå er prest på Dovre.
- I min avhandling har jeg konstruert tre typer begravelsestaler og anbefaler en velsignelsesorientert forkynnelse, slik at man kan ivareta de pårørende samtidig som man forkynner om kristendommen, avslutter soknepresten.
