Denne fredagen holder Marius G. Mjaaland prøveforelesninger, og lørdag disputerer han for den teologiske doktorgrad.

I avhandlingen Autopsi bruker Mjaaland den franske kulturteoretikeren og dekonstruksjonisten Jaques Derrida som utgangspunkt for å studere to tekster av den danske filosofen Søren Kierkegaard. Tekstene bærer de muntre titlene “Ved en Grav” og Sygdommen til Døden. Sistnevnte regnes som et av Kierkegaards hovedverker.

Gravtale

- “Ved en grav” er skrevet som en tale til en tenkt begravelse, og er en kort meditasjon over døden på rundt 30 sider. Her trekker Kierkegaard fram mange forestillinger om døden, som at døden er en søvn, men han mener slike forestillinger ikke må få legitimere en flukt fra livet. Alminnelige forestillinger om døden er ikke meningsløse i og for seg, men de dekker til det urovekkende ved døden, at den er ubestemmelig og uforklarlig.

Kierkegaards memento mori er at i døden er det hele forbi, og derfor må man handle så lenge det er dag.

- Derfor dekonstruerer han forestillingene og lar i stedet dødens avgjørelse etablere et nytt utgangspunkt for selvrefleksjon og handling.

I følge Mjaaland ser Kierkegaard døden som avgjørende for å forstå livet. Døden trekkes også inn i livet, og preger hvordan man tenker og lever på. Fordi døden er så avgjørende, tvinger den oss til å selv gå ut i handling. Man kan ikke være passiv når man reflekterer over livet, for døden venter.

- Den andre teksten jeg tar utgangspunkt i heter Sygdommen til Døden. Det er en bok om selvet, menneskets selv. Kierkegaard skriver om hva det er å være seg selv, kjenne seg selv og forstå seg selv. Min tanke er at denne teksten også, som jo som tittelen sier tar utgangspunkt i døden.

Himmel og helvete

- Du skriver mye om døden. Hva sier din doktoravhandling om hva som skjer etter døden?

- Hos Kierkegaard er “fortapelsen” en realitet etter døden. Han nevner ikke helvete, og heller ikke andre kristne forestillinger om hva som finnes etter døden.

Men for en kristen tenker som Kierkegaard, som skrev i en kristen kultur, tok han nok slike forestillinger for gitte. Derimot skriver han om å “fortape seg” og om å “fortsette å dø døden etter døden”.

Disse skjebnene etter døden kan også trekkes inn i livet når man rammes av det Kierkegaard kaller “fortvilelse”.

Mjaaland mener at fortvilelse i dens sterkeste form er det vi i dag, som lever etter psykoanalysens far Freud, vil kalle depresjon.

- I denne fortvilelsen eller depresjonen ligger at du aldri blir ferdig med døden. Døden “fortsetter å spise deg opp innenfra”, skriver Kierkegaard, helt til du endelig dør.

- Dette minner litt om Freuds dødsdrift, men det er ikke så mye en drift som en prosess i mennesket hele livsveien. Jeg tror det er i døden Kierkegaard tar sitt utgangspunkt i hva det vil si å være menneske. Det er en dyster tilnærming til livet, innrømmer Mjaaland.

Død og forbannelse

- Hvorfor var Kierkegaard så opptatt av døden?

- Det var nok delvis personlige grunner. Dels skyldtes det nok hans lynne, og dels dramatikken som ligger i hans tenkning. Han hadde seks søsken og mistet fem av dem. Selv var han sikker på at det lå en forbannelse over familien, noe som gjorde ham sikker på at han ville dø før han ble 33, sier Mjaaland.

Men Kierkegaard levde til han ble 42, så han var nok en bedre filosof enn spåmann.

- Hvor relevant er det kristne synet på døden i et stadig mer sekularisert samfunn?

- Jeg vil tro at den kristne forståelsen av døden har ganske stor innflytelse i Norge fremdeles. Forestillinger om døden er noe av det som forandrer seg saktest. Døden er noe de fleste er usikre på og kjenner angst for. Jeg tror ikke det er så mange som tror på helvete som det var før, men jeg tror det er mange som tror på himmelen!

De siste dager

Det er ikke til å stikke under en benk at Helvete står meget svakt i den norske kirke i dag. Men Mjaaland tilhører den yngre garde av teologer, og blant dem ser det ut til å være en bevegelse mot å være opptatte av de litt, la oss si mørkere, delene av den kristne arven.

Dermed gir hans avhandling seg i kast med temaer som ligger i det han kaller det store dypet av den greske og den jødisk-kristne tenkning: Spørsmålet om døden, om Gud og om det store mørket i menneskets midte. Mjaaland mener at når fortvilelsens mørke omslutter mennesket, er galskapen den mest fornuftige løsning på motsigelsen i menneskets forhold til seg selv.

Mjaaland er også opptatt av eskatologi; et gresk ord som betyr “læren om de siste ting”. Eskatologien er den delen av teologien som handler om hva som skal skje i slutten av hvert enkelt menneskes liv og i slutten av verdenhistorien.

- Hvis vi skal snakke om det som skjer etter døden, så gjelder ikke eskatologien bare for fortolkningen av døden, men også om hvordan man forstår livet. Det som har skjedd innenfor teologien de siste 70-80 årene er at eskatologien får betydning for hvordan man lever i dag. Jesu komme til verden innebærer en ny situasjon, der man er nødt til å ta en avgjørelse og handle mens man lever.

Selv mener Mjaaland at dette ikke har så mye med om man er kristen eller ikke å gjøre.

- Det har vært en periode der Kristi budskap ble sett på som en oppfordring til å la Guds rike skje her og nå. På grunn av det må vi gå ut nå og handle, og ikke bare frelse mennesker ved å få dem til å tro, men ved å hjelpe mennesker som er i nød. Også Dette er Guds rike.

Paradisiske myter

Vektleggingen av livet her og nå skyldes også at man ikke akkurat vet så mye om hva som skjer når man dør.

- Når det gjelder de kristne forestillingene om hva som skjer etter døden, er de stort sett det jeg vil kalle mytiske forestillinger. Enten mytene handler om himmelen eller helvete, om å sitte til bords i Guds rike eller pine og slite i fortapelsen.

- For meg som er legmann virker det som om teologien bruker bilder mennesker kan forstå for å forklare det uforståelige?

- Nettopp. Og disse bildene er vi avhengige av å fortsette å bruke. Det har vært en tid der man har forsøkt å utradere disse bildene fra teologien for å gjøre teologien mer rasjonell. Men jeg tenker at disse bildene er vi avhengige av, både i teologi og i folks trosliv mer generelt, for å beskrive det vi ikke vet og ikke kjenner.

- Er det ikke vanskelig for teologien å bruke et rasjonelt språk på tro, noe så mange av oss vil si ligger utenfor det rasjonelle?

Teologi og vitenskap

- Teologien er nødt til å bruke vitenskapens begrepsapparat, men være seg bevisst hva slags type forskningsobjekt man forholder seg til og hva slags språk man bruker. Det er en logisk tankegang som ligger til grunn for teologien også, men denne tankegangen bryter på noen felter med for eksempel naturvitenskapelige metoder. Den bruker helt andre typer metoder, metoder som svarer til det man skal studere.

- Et dilemma er det du kaller tro, en tillit til noe overrasjonelt som ikke kan bevises eller legges under mikroskopet. Og der har vi egentlig ikke noe annet enn tro å forholde oss til, og om hva den troen har vært rettet mot gjennom århundrer, sier Mjaaland.

Et særlig lyst verdenssyn har han ikke. Men humor, det er han opptatt av.

- Jeg kommer nok til å provosere noen når jeg skal prøveforelese og sier at humoren er viktig når man skal lese Johannes’ Åpenbaring. Selv smiler jeg når jeg leser disse skildringene av endetiden. Humoren kan skape en nødvendig distanse når man skal lese mytiske tekster.

- Men så kommer alvoret i at man likevel må forholde seg til dette som en type virkelighet, understreker Mjaaland, som tross alt er kristen selv.

De neste tre årene skal Mjaaland arbeide med et prosjekt om Skrift og Den skjulte Gud hos Derrida og Martin Luther, og dele arbeidstiden mellom Tübingen i Tyskland og Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo.

Men først holder han prøveforelesninger ved UiO fredag kveld. Mer informasjon finner du her