De innsatte står og sover fordi fengslene er overfylte i Sierra Leone, et av verdens fattigste land. Mange av dem må vente i årevis på å få en dom.

Også på Filippinene kan det gå flere år før de fengslede kommer for en domstol. Mange av dem blir torturert under avhørene, men ender med å bli frikjent når saken endelig kommer for retten.

– De blir slått på ørene og med jernrør andre steder på kroppen. Det er også en praksis hvor de blir smurt inn i oljer med sterke krydder, også på kjønnsdelene, sier Liv Gaborit, som er forskningsassistent på DIGNITY – Dansk Institutt mot Tortur.

– Torturen foregår typisk under avhør for å få dem til å tilstå eller angi kameratene sine, fortsetter hun.

Gaborit har intervjuet politiske fanger og observert hverdagen i filippinske fengsler, hvor mange av de innsatte venter i årevis på å få saken sin prøvd for retten.

Hverdagsstress viktigere enn totur

De filippinske fangene snakket lite om torturen da Gaborit intervjuet dem. I stedet var det ventetiden og uvissheten som preget samtalene om livet i fengsel.

– I fengselet fokuserer de på å overleve – det er ikke den torturen de har vært utsatt for, men hverdagens problemer, som er viktig. Filippinene er et land hvor mange er utsatt for traumatiske begivenheter som for eksempel tyfoner og vold. De opplever mye vondt og lærer å leve med det, forteller Gaborit.

Selv om mange av fangene har symptomer på posttraumatisk stress på grunn av torturen, fokuserer de ikke på de psykiske arrene. I cellene er det andre problemer å tenke på.

– De snakket om at de hadde følelsesmessige problemer, men ikke i forbindelse med tortur. Det var det stresset som var forbundet med å være i fengsel og langt borte fra familien som fylte hverdagen. De følte seg handlingslammet hvis familien hadde problemer som de ikke kunne gjøre noe med, forteller Gaborit.

Fengsel er objektiverende

Handlingslammelse er en følelse som kan oppstå når mennesker blir behandlet som objekter som ikke har innflytelse på sin egen hverdag. Livskvaliteten faller markant fordi man ikke utvikler seg som menneske når man ikke kan handle som et selvstendig individ, viser psykologisk forskning.

På Filippinene bruker man ordet buryong om den depresjonen, aggressiviteten, angsten eller psykosen som kan oppstå når man blir objektivert og får fratatt handlingsrommet sitt.

Politikk og religion gir mening

Liv Gaborits undersøkelser viser at de innsatte i det overfylte filippinske fengselet har ulike strategier til å takle følelsen av buryong.

Hun har intervjuet politiske fanger som er anklaget for å ha deltatt i voldelige geriljaopprør, samt muslimer som også er anklaget for å ha motarbeidet regimet – uten å ha fått en dom. Disse gruppene overlever følelsesmessig fordi de kan inngå i et fellesskap med likesinnede:

– De venstreorienterte fangene fortsetter sin revolusjonære kamp. Det gjør det lettere å håndtere fengselslivet, maktesløsheten og uvissheten, sier Liv Gaborit.

Muslimene finner en mening med fengselsoppholdet ved å dyrke religionen sin og se det som Allahs vilje at de skal utsettes for fengselslivets prøvelser, ifølge intervjuene.

Står og sover

I et av verdens fattigste land, Sierra Leone, som fremdeles er preget av den ti år lange borgerkrigen som ble avsluttet i 2002, er fengslene enda mer overfylte og uorganiserte enn på Filippinene.

Mange av de innsatte er fattige fra slumområder. Noen av dem har vært på feil sted til feil tid og har ikke hatt råd til å betale seg ut.

– Hvis man ikke kan betale, ender man i fengsel. Ofte vet ikke fangene hva de er anklaget for, sier postdoktor Andrew Jefferson, som er forskningsleder for prosjektet Understanding Prison Reform.

– Mange er urolige fordi familiene deres ikke vet hvor de er, fordi de ikke har hatt mulighet for å fortelle dem at de er i fengsel, fortsetter han.

Slumområder minner om et fengsel

For noen år siden gjennomførte Andrew Jefferson etnografiske observasjoner og intervjuer med de innsatte i et av fengslene i Sierra Leone, hvor det var så trangt at noen innsatte måtte stå og sove.

Også her var det uvissheten og maktesløsheten som var det verste.

Forholdene var imidlertid ikke så annerledes fra det mange av de innsatte var født og vokst opp under, sier Jefferson:

– I slummen har man heller ikke har kontroll over eget liv. Man er tvunget til å bo tett sammen, og det er ingen muligheter for å spare opp penger til å reise vekk.

Andrew Jefferson og Liv Gaborit bidrar begge til en bok som etter planen skal komme ut i 2015. Boken handler om møtet mellom menneskerettighetsorganisasjoner, fengselsmyndigheter og innsatte i Sierra Leone, Filippinene og Kosovo.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.