- Serieforbrytere bør straffes mildere

Gjentakelseskriminalitet bør straffes mildere fordi samfunnet har lagt hindringer i veien for den dømtes tilværelse, ifølge dansk filosof.

Flertallet av innsatte får nye fengselsstraffer senere. Dansk filosof argumenterer for at de bør straffes mildere andre gang. (Foto: Colourbox)
Flertallet av innsatte får nye fengselsstraffer senere. Dansk filosof argumenterer for at de bør straffes mildere andre gang. (Foto: Colourbox)

Flere steder i verden blir forbrytere som begår ny kriminalitet etter at de har kommet ut av fengsel, straffet ekstra hardt.

Blant de mest ekstreme tilfellene er «three strikes and you’re out»-lovgivningen i California, hvor kriminelle får mellom 25 år og livstid tredje gang de blir dømt for en forbrytelse. Argumentasjonen for den at det holder dem langt unna oss andre.

Men i antologien Recidivist Punishments: The Philosopher’s View tar internasjonale filosofer stilling til den etiske rimeligheten i dette.

– Det mangler en filosofisk-etisk tilnærming til spørsmålet, sier Jesper Ryberg, som er professor i filosofi ved Roskilde Universitetscenter og redaktør for den nye boken.

Thomas Søbirk Petersen, som er førsteamanuensis i praktisk filosofi samme sted, står for den mest oppsiktsvekkende tilnærmingen. Han argumenterer for at slike kriminelle bør ha en mildere straff. Poenget hans er at fengselsoppholdet øker insentivet til å oppsøke ny kriminalitet.

– Etter et fengselsopphold er mulighetene innskrenket. Vandelsattesten gjør det vanskeligere av få jobb, og uten jobb blir det vanskeligere å bygge opp en tilværelse og betale den gjelden man har  i form av saksomkostninger, sier Petersen.

Kommer tilbake

De kriminelle er dermed betydelig dårligere rustet, og sannsynligheten for at de begår ny kriminalitet er derfor langt større enn for andre.

En undersøkelse foretatt av det amerikanske justisdepartementet i 2002 viser at 67,7 prosent av de 300 000 fangene som ble løslatt i 1994, ble dømt for en ny forbrytelse innen tre år.

Til sammen sto de for nesten fem millioner anholdelser. Det følger statistikkene fra andre land. Blant annet viser en undersøkelse av fanger løslatt i Finland i perioden 1993–2001 at over halvparten havner bak murene i løpet av fem år.

– Derfor kan man argumentere for at samfunnet er medansvarlig og at de derfor skal straffes mildere, sier Petersen.

Selv om synspunktet virker pussig, er det ikke helt dumt. I en undersøkelse fra 2008, Forbryderen og samfundet – Livsvilkår og uformel Straff, skriver Rockwoolfondets forskningssjef, professor Torben Tranæs, at straff øker risikoen for ny kriminalitet.

– Et fengselsopphold av en viss lengde reduserer en persons muligheter på arbeidsmarkedet betraktelig. Dette øker tilbøyeligheten til å begå kriminalitet; folk som opplever en plutselig og betydelig økt ledighetsrisiko, blir mer tilbøyelige til å begå kriminalitet. I tillegg kommer selve fengselsoppholdet og det dårlige selskapet, som også kan bidra til mer kriminalitet.

Fortjener alle det samme?

Thomas Søbirk Petersen understreker at han ikke argumenterer for at vanekriminelle skal straffes mildere:

– Poenget er at man kan argumentere for det ut fra den straffmodellen som handler om at forbryteren har fortjent straffen sin. Hvis samfunnet har innskrenket mulighetene hans og stigmatisert ham med en vandelsattest, så kan man argumentere for at han fortjener straffen mindre enn en førstegangskriminell, sier Petersen.

I det hele tatt er det en lang rekke sosioøkonomiske parametere som går igjen blant de fleste kriminelle. Mange er så å si født til en kriminell løpebane.

– Ut fra tanken om at straff er fortjent, virker det underlig at alle blir straffet likt når mulighetene våre i livet er så forskjellige. For noen er en kriminell løpebane langt mer nærliggende enn for andre. I prinsippet kan argumentet også brukes ved førstegangskriminalitet, sier Petersen.

Hvorfor straffer vi hardere?

Argumentasjonen er det mest eksotiske innlegget i antologien. I boken tar filosofene stilling til straff ut fra de mest vanlige straffmetodene, forteller Jesper Ryberg.

– Den vanligste modellen sier at borgeren er et ansvarlig menneske, og samfunnet tar det ansvaret alvorlig når handlinger har konsekvenser i form av straff. Det er underordnet om man er dømt tidligere: Straffen blir utelukkende vurdert ut fra forbrytelsen, sier Ryberg.

– Den andre modellen sier at straff handler om å fjerne forbrytere fra gaten ved å sperre dem inne eller true dem til lovlydighet. Her blir forbryteren straffet hardere ved gjentatt kriminalitet. Den tredje modellen straffer førstegangsforbrytere mildere; den egentlige straffen blir utløst ved gjentakelse.

I boken blir det diskutert for og imot de forskjellige modellene ut fra et etisk synspunkt. Det overordnede spørsmålet er om man, ut fra et etisk-filosofisk synspunkt, kan rettferdiggjøre å straffe personer hardere fordi de gjentar en forbrytelse.

____________________

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no

Referanse:

Rockwoolfondets undersøkelse

Powered by Labrador CMS