Det er ikke hver gang en forbryter etterlater seg fingeravtrykk eller dna-spor, og når det skorter på håndfaste bevis, må politiet bruke vitner.

Et voldtektsoffer kan bli bedt om å peke ut overfallsmannen ut fra stemmen, eller en bankansatt blir spurt om å identifisere en maskert raner.

Dette kan være viktige brikker i en etterforskning, men det er farlig å stole for mye på vitnene.

– Når det gjelder å gjenkjenne stemmer, er ikke hukommelsen vår så pålitelig som vi tror. Vi skaper noen ganger vår helt egen virkelighet, forteller Mette Hjortshøj Sørensen fra Aarhus universitet.

Upålitelige ører

Sørensen er fonetiker og forsker på taleridentifikasjon. For øyeblikket arbeider hun med doktoravhandlingen sin, hvor hun blant annet undersøker hvor pålitelige vitner er ved identifisering av en stemme.

Hun har blant annet satt opp et forsøk hvor deltakerne lytter til en fremmed stemme, og etter en uke kommer de tilbake for å velge riktig stemme ut fra seks forskjellige muligheter i en såkalt voice lineup.

– Forsøkspersonene gjorde det ikke særlig bra. De kunne bare gjenkjenne stemmen 57 prosent av gangene når det var snakk om normale, gjennomsnittlige stemmer. Med ualminnelige stemmer var det 75 prosent, men selv her kunne en forbryter lett gå fri.

– Og merkelig nok skjedde det ofte at personene følte seg helt sikre, selv om de tok feil, sier Sørensen.

Vi er altså dårligere enn vi tror på å gjenkjenne stemmer. Men hva er det som går galt?

Vi husker ikke helheten

Hjortshøj trekker en parallell til vår visuelle hukommelse, som også kan spille oss noen puss. En studie fra 1990 viste hvordan vitner ble dårligere til å gjenkjenne et ansikt hvis de først ble satt til å beskrive det.

– Det ser ut til at de gjennom å beskrive et ansikt kunne endre egen hukommelse om hva de hadde sett. Hukommelsen blir omprogrammert mens de snakker om ansiktet, sier hun.

Ifølge Hjortshøj er det fordi vi ikke alltid husker ansiktet eller stemmen som en helhet, men i stedet noterer oss særlige kjennetegn.

– Hvis man har notert seg at en person har en stor nese, og deretter skal finne ham i en lineup, så vil noen være tilbøyelige til simpelthen å velge personen med den største nesen. Det samme gjelder hvis en bankraner hadde en hes stemme. Da vil man kanskje velge den mest hese stemmen i en voice lineup, sier hun.

Vanskeligere i virkeligheten

Sørensens forsøk viser ikke bare at folk ofte tar feil av stemmer, de viser også at deltakerne likevel ofte er overbevist om at de har rett.

– Et vitne er kanskje ikke oppmerksom på hvor lett det er å ta feil. Svært få mennesker, inkludert lingvister, kjenner til forskningen som viser at vi ikke er så flinke til å kjenne igjen selv familiære stemmer eller aksenter, forklarer Dominic Watt, som forsker i kriminalteknisk fonetikk ved University of York.

Han påpeker at når det gjelder virkelige forbrytelser og forbrytere, så er det enda flere ting som kan forstyrre gjenkjennelsen.

– Vitners pålitelighet når det gjelder lyd er avhengig av mange forskjellige faktorer. Det akustiske miljøet, for eksempel, og hvor lenge man har hørt en stemme. Det kommer også an på om man kjenner stemmen fra før, og om det er snakk om aktiv eller passiv eksponering, sier Watt, som selv har hjulpet politiet i straffesaker.

– Vi kan lett bli lurt, for eksempel hvis en person snakker med to forskjellige dialekter. Da får vi problemer med å gjenkjenne stemmen, sier Watt.

Dansker blir lettere lurt

Det bekreftes av et annet av forsøkene til Mette Hjortshøj Sørensen, der hun undersøkte hva det er vi leter etter, når vi skal identifisere en stemme.

I forsøket deltok personer som snakket dansk, personer som ikke snakket dansk, og personer med dansk som andrespråk. Alle ble bedt om å identifisere danske stemmer.

Ikke-danskene og de tospråklige lyttet særlig etter stemmens kvalitet og grunntone, mens danskene i høyere grad sammenlignet stemmene ut fra uttale og dialekt.

– Danskene var umiddelbart best til gjenkjenne en stemme. Men de var også lettere å lure, for hvis en person endret dialekten sin, så fikk danskene store problemer med å gjenkjenne stemmen, sier Sørensen.

De helt håpløse

I Danmark er det ikke noen retningslinjer for hvordan man bruker stemmevitner i etterforskningen, og ifølge Sørensen er det ikke noe politiet arbeider med på en systematisk måte.

Hun er den eneste forskeren i Danmark som arbeider med kriminalteknisk fonetikk, og hun håper at forskningen hennes blant annet kan brukes til bedre bruk av stemmevitner i praksis.

For eksempel vil hun gjerne være med på å lage en internasjonal test som kan brukes til å sortere ut de mest upålitelige vitnene.

– Det er en gruppe av deltakerne, kanskje 10-20 prosent, som er helt håpløse i alle forsøk, forklarer Sørensen.

Hun gjennomførte et forsøk hvor deltakerne ble presentert for to stemmer av gangen, og skulle angi hvor mye de lignet hverandre. Flere av stemmeparene ble gjentatt, men noen av forsøksdeltakerne var helt inkonsekvente i vurderingen sin av de samme stemmeparene.

– Det ser ut til at det er en gruppe som enten ikke kan konsentrere seg, eller ikke forstår oppgaven. Det ville være nyttig om man kunne lage en test slik at de ble sortert ut i politiarbeidet.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no.

Referanse og lenker

Se Mette Hjortshøj Sørensens profil ved AU

Se Dominic Watts hjemmeside