Mens Julia sover, sniker nevøen Theodor Robert Cowell seg inn på soverommet. Treåringen har med seg kniver han har funnet på kjøkkenet. Han drar lakenet til side og legger dem ved siden av den sovende attenåringen. I det den unge kvinnen våkner, står gutten ved senga og stirrer med et spesielt glimt i øynene.

Det er ikke første gang hun våkner med slaktekniver i senga, men Julia forteller senere at hun er den eneste i familien som reagerer på oppførselen til det som skal bli en av USAs mest kjente seriemordere.

Theodor kunne kanskje ha vært stoppet før hvis de tidlige signalene hadde blitt tatt alvorlig. Men kunne han selv ha forhindret serien av drap han skulle begå i løpet de neste 30 årene?

Det er ett av de heteste spørsmålene i nevrovitenskapens jakt på hvordan hjernen vår tar valg.

Forutsier valget

En rotte kryper bortover et bord i et mørklagt rom i Trondheim. Skal den ta til høyre eller venstre?

– Høyre, utbryter Hiroshi Ito.

Forskeren som jobber i nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Mosers lab, har flaks. Rotta går til høyre. Med vill gjetning skal han ha riktig svar halvpartene av gangene. Men datamaskinen hans klarer å forutsi hvilken vei rotta skal ta nesten perfekt.

– Vi kan se hva den skal gjøre ett sekund før den velger hvilken vei den skal ta.

Ett sekund er fem ganger så lang tid som reaksjonstiden. Det er ikke bare den umiddelbare forberedelsen til bevegelsen han måler. Hiroshi mener han kan se den ubevisste delen av hjernen til rotta ta valget.

– Mener du at du kan se hva den vil gjøre, før den selv er klar over det?

– Ja, svarer forskeren.

Hiroshis forskning på rottehjernen ble publisert i det prestisjetunge forskningstidsskriftet Nature tidligere i år.

I 2003 preget et bilde av Theodor en side i det samme tidsskriftet. Han blir brukt som erkeeksempelet på en psykopat. Det er ikke en medisinsk diagnose, men brukes innen den psykologiske forskningen for å måle personer med manglende empati, overfladisk følelsesliv og manipulerende adferd.

• Se også: Schrödingers katts spesialsending om fri vilje

Kjekk mann dreper

Ted, som han ble kalt, hadde alle trekkene til en psykopat. Mens han egentlig skulle studere juss, startet han sin første sikre drapsbølge.

I 1974 oppsøkte han kvinnelige studenter mens de sov, slo dem til det ugjenkjennelige med stumpe gjenstander og utførte grove seksuelle handlinger på dem. Minst én av dem overlevde, mens mange bare forsvant.

Ted ble til slutt så overmodig at han oppsøkte kvinner i fullt dagslys på en offentlig strand og prøvde å lokke dem med seg. Flere vitner kunne beskrive både den kjekke mannen og bilen som han med få timers mellomrom fikk lurt to kvinner inn i. Begge ble drept. Vitnene hadde til og med hørt han presentere seg som «Ted».

Politiet fikk flere tips om Ted Bundy, som var Theodors nye navn. Men i strømmen av tips, valgte de å legge bort mistanken mot ham fordi Ted var en tilsynelatende vellykket person uten noe kriminelt rulleblad i voksen alder.

Hjerneforsker Jim Fallon har undersøkt hjernene og genene til psykopatiske drapsmenn. Ved å måle aktiviteten i hjernen, danner det seg et mønster som er helt spesielt for psykopatene. En forandring han mener skyldes en påvirkning i barndommen hos folk som har varianter av gener som er relatert til voldelig oppførsel.

– Du må være utsatt for noe veldig traumatisk før puberteten, sa Jim Fallon på Schrødingers katt i 2013.

• Les også: Fant ut at han har psykopathjerne

Fallon mener det er blanding av gener og miljø som utvikler disse drapsmennene.

– Hvis bare arv og miljø påvirker oss til å begå kriminelle handlinger, hvordan kan vi da straffe folk slik vi gjør i dag? spør Sam Harris, forfatter av flere bøker og med doktorgrad i nevrofysiologi.

Han har reist verden rundt og holdt foredrag om fri vilje.

– Mordere har uflaks

En morders valg om å drepe noen, kom som en følge av en serie hendelser før han tok valget, ulike hjernetilstander som også hadde sine årsaker. En blanding mellom dårlige gener, dårlig påvirkning gjennom barndommen, og hendelser i tiden før han drepte, forklarer Harris under en presentasjon i en fullsatt Sydney Opera.

– Man må innrømme at selv de mest skremmende menneskene hadde uflaks med hvem de er.

Han mener ikke det bare er drapsmenns som er låst fast til det vi gjør, men oss alle. Han får støtte i eksperimenter gjort på vanlige mennesker.

I Berlin har tysk-britiske John-Dylan Haynes gjort oppsiktsvekkende studier på valgene vi gjør. I likhet med rottene i Trondheim, kan han også forutsi hva folk vil gjøre. Han registrer ubevisste endringer i hjernen som kommer 7–10 sekunder før valget blir tatt bevisst.

– På det tidspunktet du tar avgjørelsen bevisst, er utfallet allerede avgjort, sier Haynes til NRK.

Han innrømmer at dette er vanskelig å tro på. At valgene ikke styres av bevisstheten vår, bryter helt med den måten mange av oss ser på oss selv på.

– Folk tror at bevisstheten og kroppen er to forskjellige ting og at vi kan tenke og bestemme oss uten at kroppen vet om det. Eksperimentene våre viser at «jeget» vårt er hjernen vår. Og vi kan forutsi hva hjernen vil gjøre basert på tidligere hjerneaktivitet, akkurat som vi kan forutsi hva hvilken som helst maskin vil gjøre basert på sine tidligere tilstander, sier professoren.

– Disse eksperimentene er ikke overraskende, men utfordrer en oppfatning vi har som ikke stemmer.

Hat mot krokodiller

Haynes nevner visuelle illusjoner og falske minner som andre eksempler der hjernen vår oppfatter feil. Et annet klassisk eksempel er måten vi i tusenvis av år har sett at sola går rundt jorda, mens det med vitenskapelige målinger viste seg å være stikk motsatt.

Haynes mener eksperimentene bør få konsekvenser.

– Dette er den store utfordringen. Hvordan takler vi disse funnene fra vitenskapen om at folk ikke kan kontrollere valgene de tar? Tanken om kontroll er vanskelig å forene med det vitenskapelige synet på hjernen.

Sam Harris mener det ikke er noe poeng å klandre mennesker mer enn dyr, og at hevntanker mot en mann som har prøvd å drepe deg er like fruktbart som hevntanker mot en krokodille som prøver å spise deg.

– Hvis du er som mennesker flest, vil du føle hat mot mannen. Du kan komme til å bruke flere år av livet ditt til å fantasere om hans død. Hvor mye tid kommer du til å bruke på å hate krokodillen? spør Harris.

De siste drapene

Ted Bundy ble født på et hjem for ugifte mødre i Vermont. Han ble oppfostret av sine strengt religiøse besteforeldre, og vokste opp i den tro at den biologiske moren var søsteren hans.

Både Ted Bundy og flere familiemedlemmer fortalte at bestefaren var en voldelig tyrann som slo både kona og hunden sin. Moren innrømte at hun hadde løyet om hvem faren var, og det fins ingen bevis for hvem han arvet sine mannlige gener fra. Men flere i familien har spekulert i om bestefaren også var Teds biologiske far.

Tiltalt for bortføring og drap i 1977, klarte Bundy å flykte fra fengsel to ganger. Han fortsatte sin morderkarriere ved å bryte seg inn i et studenthjem i Florida. Der gikk han fra rom til rom og angrep de sovende jentene. En av dem ble slått bevisstløs og kvalt før han rev av den ene brystvorta og voldtok henne med en sprayflaske. Etter å ha drept tre og skamfert en fjerde student, brøt han seg inn i en ny leilighet og lemlestet en ny kvinnelig student, som overlevde med store skader.

Noen uker senere gjorde han et mislykket forsøk på å lokke til seg en 14 år gammel jente. Fire dager etter forsvant 12 år gamle Kimberley Leach fra skolen hun gikk på. Etter sju uker ble kroppen hennes funnet i et grisehus.

Til tross for at Ted Bundy hadde innsett at han kunne unnslippe lovens lange arm ved å leve lovlydig, fortsatte drapene.

– Vi holder folk ansvarlige fordi vi tror de bevisst avgjør ting. Så den fundamentale ideen i det tyske rettsvesenet er at folk må forstå at en kriminell handling er feil og må kunne kontrollere seg, sier John-Dylan Haynes i Berlin.

– Hva betyr det å kontrollere seg, hvis avgjørelsen er gjort av ubevisst hjerneaktivitet som er utenfor din kontroll? Det er den interessante gåten.

– Må slutte å klandre

Både Haynes og Harris mener at det fortsatt er fornuftig å sperre folk inne for å beskytte dem selv og omverdenen, og at fengselsstraff som avskrekking kan ha sin nytte.

– Med en gang vi får vite at en drapsmann var påvirket av en svulst på hjernen, endrer vår moralske oppfatning av ugjerningen, sier Harris.

– Jeg vil hevde at en hjernesvulst bare er et spesielt tilfelle av påvirkning på tanker og handlinger. Hvis vi hadde sett nøyaktig hvordan genene ble kopiert, og hvordan dårlig innflytelse i barneårene påvirket strukturen i hjernen slik at han ble voldelig, ville hele grunnlaget for å klandre ham forsvinne.

John-Dylan Haynes mener vi må finne andre grunner til at folk skal i fengsel.

– Da må du si at vi vil ha andre definisjoner for hvordan folk kan holdes ansvarlig, sier han.

– Du kan si at folk ikke er ansvarlig fordi de ikke hadde kontroll, men at det varderes hjerne som tok avgjørelsen. Det var ingen andres hjerne som tok avgjørelsen. De har eierskap til avgjørelsen, men de hadde ikke kontroll over avgjørelsen.

Sjelen er borte

Synspunktene om at alt vi gjør til enhver tid har en årsak i fysikken, som igjen har en årsak i fysikken, kalles determinisme. Flere store navn i vitenskapen kan kalles determinister, som fysikerne Stephen Hawking og Albert Einstein, nevrofysiologene Wolf Singer og Chris Frith, psykologene Steven Pinker og Paul Bloom, og evolusjonsbiologene Jerry Coyne og Richard Dawkins.

De har alle beveget seg inn på banen til filosofene som har vært opptatt av denne diskusjonen i over 2000 år. Men her er det stor motstand mot ideene. I en spørreundersøkelse gjort blant filosofer i USA i 2009, svarte bare 12 prosent av at vi ikke har fri vilje. 59 prosent mente vi har fri vilje til tross for at fysikken i bunn og grunn er deterministisk. 13 prosent mente at bevisstheten vår er fristilt fra den fysiske hjernen.

– Ideen eller følelsen om at jeget er noe som er utenfor hjernen og kroppen, er en gammel forestilling om at sinnet og det materielle er noe forskjellig, forklarer Johan F. Storm.

– Et jeg, eller en sjel som er utenfor hjerneprosessen kunne kanskje tenkes å være helt frikoblet fra naturlovene, men som nevrobiologier tror vi alt skjer i hjerneprosessene.

Vi merker ikke determinismen

Johan F. Storm er professor i nevrofysiologi ved Universitetet i Oslo og forsker på bevisstheten. Han tilhører den gruppen forskere som tror at vi ikke har fri vilje i absolutt forstand, men at vi likevel kan gå ut ifra at vi har fri vilje i praksis. Han mener vi ikke merker noe til determinismen når vi tar valg.

– Selv om vi i teorien kan si at det er dype grunner til alt mulig, og at alt vi velger styres av våre hjerneprosesser, så har vi for alle praktiske formål høy grad av frihet til å velge selv, sier Storm til NRK.

– I hvilken grad dette kan kalles «fritt», kommer an på hva man spør om. Det er ikke fritt fra årsakskjedene i naturlovene. På mikronivå vil man trolig finne årsaker langt bakover i tid, men de er skjult for oss. I praksis har vi så mye fri vilje som vi kan ønske oss.

Storm tilhører gruppen vitenskapsfolk som mener determinismen er kompatibel med en form for fri vilje. Han mener det ikke er noen motsetning mellom en fysikk som er forutbestemt og at vi mennesker kan holdes ansvarlig for det vi gjør.

Følsomt for religiøse og ateister

– Noen tror dette visker ut skillet mellom tilregnelige og utilregnelige personer. Men det at vi tror hjernens valg er forårsaket av ubevisst hjerneaktivitet, forandrer egentlig lite. Det er likevel mine valg og jeg står ansvarlig, sier professoren i nevrofysiologi.

– Det er forskjell på personer som tar valg ut fra sine egne verdier og vurderinger, og de som gjør noe helt ufrivillig. De første kan man straffe, og da vil de gjøre mindre av det. Men det hjelper jo ikke å straffe en utilregnelig person som ikke kan styre seg.

Nevroetikerne Joshua Greene og Jonathan Cohen mener dagens straffesystem er basert på den gamle forståelsen av frie sjeler som fortjener straff. De tror at rettsvesenet vil forandre seg etter hvert som folk blir mer og mer klar over at vi ikke har kontroll på det vi gjør. Nevrofysiolog Sam Harris mener diskusjonen er svært sensitiv for de fleste mennesker.

– Dette er det mest følsomme temaet jeg har vært borti, sier han.

– Det er sensitivt for religiøse, fordi uten fri vilje gir ikke kristendom, jødedom eller islam noen mening. Men det er også sårbart for ateister fordi det rører ved alt vi bryr oss om, det som gjør oss menneskelig.

Moralsk panikk?

– Noen har vært bekymret for at hvis folk får en forenklet ide om at alt skyldes fysiske ting i hjernen slik at de har ikke noe ansvar, vil det gå ut over ansvarsfølelsen og deres moralske oppførsel, forteller Storm.

Det fins eksperimenter som tyder på at folk som får vite om de deterministiske teoriene oppfører seg mindre moralsk.

– Hvis de ble innpodet med ideen om at de ikke var så ansvarlige likevel, gjorde de litt oftere mindre moralske valg. Noen er bekymret av den grunn, men forsøkene er omstridt, sier Storm.

– Det er slett ikke slik at alle innvendingene mot fri vilje kommer av moralsk panikk. Det er vitenskapelige og filosofiske grunner til å problematisere dette enkle argumentet.

Daniel Dennet er blant dem som står i bresjen mot deterministene. Han mener at deterministene tar feil når de sier at vanlige mennesker har like lite fri vilje som en psykopat.

– Vi har mer av ett eller annet enn det han har, og det er moralsk viktig. Og det ligner veldig mye på det vi vanlige folk kaller fri vilje, sier Dennet i et tilsvar til Harris sin bok om fri vilje.

Tilfeldig er ikke fri

At fysikken er deterministisk, betyr ikke nødvendigvis at alt du gjør i framtida er forutbestemt, bare det du har gjort fram til nå.

Kvantefysikken, som fikk sin anerkjennelse på 1920-tallet, tilførte tilfeldigheter i en ellers så deterministisk fysikk. Men selv om det åpner for en litt friere framtid, hjelper det ikke oss i å få en fri vilje. En tilfeldig vilje er heller ikke fri.

Motstanderne av den enkle tolkningen av determinismen finner håp i eksperimentene i Trondheim og Berlin. Haynes i Berlin bruker en MR-skanner som måler oksygenforbruket i hjernen ganske grovt og klarer bare å forutsi hva folk velger 75 prosent av gangene på det beste. Til gjengjeld klarer han det å forutsi valget over 7 sekunder i forveien.

– Hvis Haynes sa til meg at om 5 sekunder ville jeg løfte høyre hånd, så ville jeg løftet venstre og motbevist den forutsigelsen, sier Storm og legger til.

– Det kunne selvfølgelig ført til at forutsigelsen ble korrigert underveis, men det viser uansett at så langsiktige forutsigelser er problematiske.

• Hør også: Abels tårn i NRK P2 om fri vilje

Fri vil-ikke

Spørsmålet er altså om vi har mulighet til å si nei til det hjernen ubevisst har valgt for oss. En vetorett. I så fall burde Ted Bundy og vi andre fortsatt ha fullstendig kontroll over handlingene våre.

– Jeg tror vi kan avvise den opprinnelige planen. Og vår studie støtter den ideen, forteller NTNU-forskeren Hiroshi Ito.

– Så i stedet for en fri vilje så har vi en fri vil-ikke?

– Ja, det er hypotesen.

I Moserlaben måler de elektriske signaler direkte fra hjernecellene. Og de klarer å forutsi valgene til rottene med litt over 90 prosent.

– Skjer det fri vil-ikke i 10 prosent av tilfellene, eller skyldes det unøyaktighet i målingen?

– Det er interessante spørsmål som vi prøver å finne ut, sier Ito.

Kan ikke unnslippe?

– Spørsmålet er om vi kan overstyre den ubevisste hjerneaktiviteten, og det er noen eksperimenter som tyder på det, sier Haynes.

Haynes mener det virker som om den bevisste delen av hjernen kan si nei til det den ubevisste delen har forberedt.

– Så hvis jeg er i ferd med å drepe deg, så kan jeg stoppe det?

– Problemet er at vetoet er heller ikke fritt. Vetoet er også forårsaket av tidligere hjerneaktivitet, sier Haynes.

– Så din frie vilje er en illusjon fordi den er forårsaket av tidligere hjerneaktivitet, og din frie vil-ikke er også en illusjon fordi den er forårsaket av tidligere hjerneaktivitet. Så du kan ikke unnslippe determinismen.

Theodors endelikt

Vitenskapen om hjernen er fortsatt bare på et tidlig stadium, og kampen mellom deterministene og kompatibilistene fortsetter. Det gjør ikke drapsbølgen til Ted Bundy.

Den endte med en dødsdom i 1979. Mannen som ingen ville mistenke, ble dømt for drapet på fem personer, men innrømmet til slutt 30 drap til på dagen han selv ble drept. Antallet han tok livet av på verst tenkelig måte kan være langt høyere.

Mannen som moderne vitenskap mener ikke hadde kontroll over seg selv, ble tatt livet av i en elektrisk stol 24. januar 1989, mens hundrevis av mennesker feiret med fyrverkeri og sang på utsiden av fengselet.

Vil du vite mer?

Les nevrofysiolog og kompatibilist Johan F. Storms kronikk: Har vi fri vilje?

Og psykolog og determinist Jan-Ole Hesselbergs blogginnlegg: Fri vilje, har vi det?

forskning.no om fri vilje