Menn dreper familien

Britiske forskere har kategorisert de som tar livet av familien sin, og gjerne seg selv. Norsk forsker er svært skeptisk til studien, men én ting er alle enige i: Det er menn som dreper.

Publisert
De britiske og norske forskerne er enige i at det er menn, ikke kvinner, som dreper familiene sine, og det ofte ender med selvmord for gjerningsmannen. Men Vibeke Ottesen er svært skeptisk til resten av den britiske kartleggingen. (Foto: Colourbox)
De britiske og norske forskerne er enige i at det er menn, ikke kvinner, som dreper familiene sine, og det ofte ender med selvmord for gjerningsmannen. Men Vibeke Ottesen er svært skeptisk til resten av den britiske kartleggingen. (Foto: Colourbox)

Mediene pleide å kalle det familietragedie: Et familiemedlem, som oftest mannen, dreper ektefellen og barna, og ofte også seg selv.

Det er en grusom forbrytelse, men overraskende lite undersøkt. Først de siste årene har studiene begynt å komme. En britisk kartlegging, basert på medienes omtaler av slike drap, føyer seg nå til lista.

I den har forskerne kategorisert såkalte familieutslettere i fire kategorier.

Forskerne hevder at slike familieutslettelser er på vei opp, og studien viser dessuten at det er menn som dreper.

Hele 59 av 71 drap ble begått av menn, eller 83 prosent.

At kjønn er en viktig variabel er Vibeke Ottesen enig i. Hun er doktorgradsstipendiat ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved Universitetet i Oslo og forsker på partner- og barnedrap.

Konklusjonen om økning og personlighetskategoriene er hun derimot skeptisk til.

– Å konkludere med at antallet drap øker, basert på medieomtale, er mildt sagt problematisk, sier Ottesen til forskning.no.

– Det er også problematisk å lage en kategorisering av personligheter basert på utsagn i media fra de som har blitt frarøvet det viktigste i livet sitt, mener hun.

Menn, ofte i arbeid, i helger eller ferier

De som dreper sine partnere og barn har en del til felles, skriver Elizabeth Yardley, David Wilson og Adam Lynes fra Birmingham City University i studien. Deriblant kjønnet: Det er menn som dominerer.

Bare litt under tre av ti var arbeidsledige, og drapsmennene hadde svært varierte jobber – alt fra lastebilsjåfører til kirurger er representert i statistikken.

Drapene skjedde overveiende i skoleferier eller i helger, og som regel i personens eget hjem.

Knivstikking og karbonmonoksidforgiftning var de vanligste drapsmetodene.

Fire typer mordere

Britene deler morderne de har studert opp i fire kategorier: Den selvrettferdige, den skuffede, den anomiske og den paranoide.

Den selvrettferdige er mannen som rettferdiggjør drapet i morens handlinger – det var hun som forsøkte å ta fra ham barna, og det gjorde det riktig å ta affære. Ifølge forskerne er en slik morder svært opptatt av sin status som økonomisk forsørger og overhode for familien.

Selvrettferdige mordere ringer gjerne drapsofferet først for å si ifra hva han har tenkt til å gjøre.

Den skuffede er derimot en person som mener familien har skuffet ham, og ikke levd opp til hans forestilling om idealfamilien. Kulturelle og religiøse normer som ikke følges er ofte en trigger.

Anomisk defineres som en mangel på stabilitet forårsaket av at sosiale normer og verdier er blitt borte.

For den anomiske morderen handler drapet om økonomi og status – han bruker familien som et statussymbol, på linje med en bil eller en dyr klokke. Går økonomien dårlig, er det heller ikke bruk for familien lenger, skriver forskerne.

Den siste kategorien er paranoide mordere, som i et perverst forsøk på å beskytte familien mot at den skal splittes opp av for eksempel sosialtjenestene eller rettsystemet, ender opp med å drepe dem.

Når kjernefamilien, eller bildet av den, sprekker, kan det gi noen mennesker drapstanker. Det gjelder særlig for menn, viser både norske og britiske tall. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Når kjernefamilien, eller bildet av den, sprekker, kan det gi noen mennesker drapstanker. Det gjelder særlig for menn, viser både norske og britiske tall. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Kan ikke se økning fra mediedekning

Studien er publisert i tidsskriftet Howard Journal of Criminal Justice, der David Wilson er redaktør. Tidsskriftet følger imidlertid vanlige rutiner for fagfellevurdering, så artikkelen skal være vurdert av uavhengige fagfeller.

– Om jeg hadde fått denne på bordet mitt til fagfellevurdering, ville jeg hatt innvendinger, sier Ottesen etter at hun har lest gjennom studien.

Hovedproblemet er bruken av media som kilder, mener Ottesen. Økningen forskerne rapporterer om i studien er stikk motsatt av det offisiell statistikk viser – barnedrap er i ferd med å gå ned i alle vestlige land, også i Storbritannia.

– De offisielle tallene viser en klar nedgang. Dette handler kanskje heller om mediene: Bare tenk på dekningen av partnerdrap i Norge før og etter VGs artikler om partnerdrap i 2007. Hvor mange slike drap ble egentlig omtalt i media på 80-tallet? spør Ottesen retorisk.

– Det går ikke an å svare på et spørsmål om økning ved bruk av mediedekning, sier hun.

Maskulint å drepe?

Vibeke Ottesen (Foto: UiO)
Vibeke Ottesen (Foto: UiO)

Britene skriver at makt og maskulinitet er sentrale forklaringer for hvorfor noen menn finner på å drepe sine familier. Ottesen mener det er en ullen forklaring:

– Jeg benytter ikke maskulinitet som en variabel eller årsaksforklaring på drap, sier Ottesene.

– Det sies å være maskulint å begå familiedrap, men det sies også å være maskulinitet å ikke begå familiedrap. Det er da et vassent begrep som ikke går an å måle eller som kan forutsis. I min forskning kan jeg da ikke bruke det, for det skiller ikke mellom de som vil begå drap og de som ikke vil begå drap.

De fire kategoriene, basert på personlighet, er Ottesen også skeptisk til.

Kategoriene er ikke basert på verken psykologers eller psykiateres undersøkelser av gjerningsmennene, men på hva familie, venner, naboer og andre i nærheten av ofrene og gjerningsmannen sa til media i tiden rett etter drapet.

– Forskerne bak dennes studien er ikke personlighetspsykologer, og så baserer de seg på media for å si noe om hva slags personlighet folk har. Det stiller jeg meg undrende til, sier Ottesen.

Begge sider av saken må med

Ottesen forteller at menn som skriver selvmordsbrev før slike handlinger, eller som overlever til å fortelle andre om sine motiver, ofte ser på handlingene sine som altruistiske – de mener de drepte fordi det var det beste alternativet.

– En kvinne som har mistet sine barn etter en skilsmisse vil selvfølgelig ha en annen opplevelse av det. I ethvert brudd har du minst to historier om hva som skjedde. Det blir veldig ubalansert å ikke veie det de etterlatte sier opp mot det mannen mente når du skal vurdere personlighet og motiver, sier forskeren.

forskning.no har ikke lykkes med å komme i kontakt med de britiske forskerne for kommentarer til Ottesens kritikk.

Livskriser er utløsende

Svært mange familiedrap ender med selvmord. (Illustrasjonsfoto: Colourbox) (Foto: Colourbox)
Svært mange familiedrap ender med selvmord. (Illustrasjonsfoto: Colourbox) (Foto: Colourbox)

Det er likevel mulig å si noe om årsaker og risikofaktorer for at noen kan drepe familien sin, påpeker Ottesen. Hennes forskning er i ferd med å ferdigstilles, og det er en viss overlapping med britenes konklusjoner:

– For det første stemmer det at det i hovedsak er menn dette gjelder. I mitt materiale er det bare menn som har begått familiedrap i Norge, forteller hun.

Ottesen bekrefter også at selvmord er vanlig blant menn som begår familiedrap.

– Slike drap skjer som oftest i anledning samlivsbrudd og når mannen mister sin evne til å forsørge familien. Dette er livskrise som utløser drapstanker hos menn. Vi kan nå disse mennene. Når noen er i en livskrise er det mulig å spørre om draps- og selvmordstanker, og ved å snakke om det kan vi hindre at tankene blir til handling.

Kilde:

E. Yardley, D. Wilson og A. Lynes (2013) A Taxonomy of Male British Family Annihilators, 1980–2012. The Howard Journal of Criminal Justice, publisert på nett 15. august 2013 (les sammendrag)