I en ny bok av forsker Cato Hemmingby og professor Tore Bjørgo, begge ved Politihøgskolen i Oslo, beskrives og analyseres Anders Behring Breiviks beslutningsprosess fra han bestemte seg for å begå terror og fram til de rystende angrepene på Utøya og regjeringskvartalet 22. juli 2011.

– Det er allerede gitt ut flere bøker om Breiviks bakgrunn og radikaliseringsprosess, men få har tatt for seg det operasjonelle aspektet.

Som hva slags handlingsvalg han så for seg, hvilke mål som ble valgt og valgt bort og årsakene til dette. Innsikt i en slik prosess er viktig for å kunne hindre fremtidige angrep, sier Hemmingby til NTB.

Unikt materiale

I arbeidet med boken I «The Dynamics of a Terrorist Targeting Process» fikk forskerne tilgang til alle avhør politiet foretok av Breivik. I tillegg var Breiviks forklaringer under rettssaken og hans eget såkalte manifest sentrale kilder.

– Aldri før har forskere hatt tilgang til så mye informasjon om beslutningsprosessen til en terrorist. Dette er et helt unikt materialet, fastslår Tore Bjørgo.

Mister kontroll

Forfatterne beskriver Breivik som et helt spesielt tilfelle. Ingen andre soloterrorister har utført et så komplekst angrep med så mange drepte. Breivik skilte seg også ut ved å være ekstremt disiplinert og fokusert over lang tid og ved å være svært sikkerhetsbevisst.

Samtidig mener de at mange elementer i Breiviks beslutningsprosess er overførbare til andre.

– Boka viser hvor dynamisk slike prosesser er. De har en plan, men så dukker det opp eksterne faktorer som de ikke kan kontrollere, og de må kaste om på planene. Breivik påsto i retten at han selv endret planer rundt 20–30 ganger, forteller Hemmingby.

Ofte handlet det om prosaiske ting: Ting tok lengre tid enn Breivik trodde, fremfor alt å finne en gård og å lage eksplosiver. Tiden løp fra ham, og han begynte å gå tom for penger. Stadig måtte han gi opp mål fordi han ikke rakk å bli ferdig i tide. De to mest prioriterte skyteangrep-målene, SKUP-konferansen og Arbeiderpartiets landsmøte, utgikk på grunn av forsinkelsene.

Sikring viktig

Analyser viser at Breivik kunne hatt interesse av minst 65 mulige mål, alt fra ikoniske bygg til oljeinstallasjoner, mediebedrifter, frivillige organisasjoner og enkeltpolitikere. Noen mål var utenfor hans kapasitet, men de fleste ble valgt bort enten fordi de ikke hadde tung nok symbolikk eller var «spektakulære» nok i Breiviks øyne.

Andre igjen fordi han ikke hadde nok informasjon om dem. Høyblokka i regjeringskvartalet var hele tiden mål nummer én, fordi Grubbegata på den tiden ikke var stengt, og det var lett tilgang for kjøretøy.

– Vi ser at det å sikre potensielle mål gjør at terrorister blir tvunget til å se seg om etter andre mål. Det igjen vil forlenge operasjonen, og det vil kreve mer arbeid, aktivitet og penger, som igjen øker sjansen for å bli oppdaget, beskriver forfatterne i boken.

Samtidig, som også i Breivis tilfelle, øker dette igjen risikoen mot mykere mål. Utøya var opprinnelig ikke med i planene i det hele tatt.

– At han endte på Utøya viser at ren pragmatisme og hans sterke ønske om å angripe til slutt vant over de restriksjonene han først hadde satt for seg selv om hvem han skulle drepe. Det er et dilemma i all terrorsikring at terroristen går mot mykere mål når andre mål blir bedre sikret, sier Hemmingby.