forskning.no har stilt tre sentrale spørsmål om Breivik-dommen til en kriminolog, en professor i strafferett, en sosialantropolog og en filosof.

Folks rettsfølelse

1: Hvor viktig er det at folk flest er enig i straffen?

- Det viktigste er etter mitt syn at folk flest har fått et inntrykk av rettsprosessen som grundig og rettferdig, og at dommerne gir en begrunnelse for dommen som folk kan forstå rasjonalet i. Altså: at de kan forstå at det er en meningsfull sammenheng mellom de regler og prinsipper domstolen skal holde seg til, prosessen saken har gått gjennom - og resultatet, svarer Erling Johannes Husabø, professor i strafferett ved Universitetet i Bergen, i en epost til forskning.no.

- Om ”folk flest” er enige i resultatet, sanksjonen og sanksjonens omfang, bør man ikke legge så mye vekt på. Mange har begrenset innsikt både i fakta og de rettsregler som gjelder for slike tilfeller, fortsetter han.

Sindre Bangstad, sosialantropolog og postdoktor ved Universitetet i Oslo, mener derimot at det er fordelaktig om dommen er i takt med folkeopinionen.

- I en rettsstat må vanlige borgere akseptere domstolens uavhengighet. Beslutninger som fattes der kan stride mot rettsfølelsen og hva folk mener straffen bør være. I en NRK-undersøkelse mot slutten av rettssaken mente 74 prosent at Breivik burde kjennes tilregnelig og idømmes fengselstraff. 10 prosent mente han var utilregnelig og burde få psykiatrisk behandling. 

- Det vil alltid være metodologiske spørsmål knyttet til spørreundersøkelser, men det virker ganske åpenbart, at hvis man skal operere etter den allmenne rettsfølelse, så tilsier det fengselsstraff. Jeg tror vi kan si at i denne saken vil det være en fordel om dommen er i takt med det folk flest mener er riktig straffereaksjon, sier Bangstad til forskning.no.

Leif Petter Olaussen, førsteamanuensis ved institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, mener noen uansett kommer til å mene at straffen ikke er streng nok.

- Enkeltsaker er aldri avgjørende for folks rettsfølelse, selv ikke denne. Vi fungerer ikke sånn – vi ser ting i sammenheng, og kommer oss videre. Uansett hva utfallet av dommen blir, kommer vi til å innstille oss på at sånn er det, selv om det alltid vil være små grupper som stadig vil vende tilbake til saken. Men allerede i dag, ut ifra hva jeg har oppfattet, er mange lei av saken.

- Dessuten viser forskning at folk i Norge gjennomgående ikke kjenner straffenivået – de tror at det er mildere enn hva det faktisk er. Men uansett vil noen mene at straffen er for mild. Hvis man skal markere avstand til en kriminell handling, ser vi at måten folk ofte gjør det på, er å kreve strengere straffer. De som måtte mene at straffen er for streng, ville aldri si det høyt, fordi det virker støtende overfor ofrene.

Heine Holmen er stipendiat i filosofi ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo, og har blant annet skrevet en doktorgradsavhandling om etikk.

Han er enig i at enkeltsaker ikke er så viktig for folks rettsfølelse, selv ikke en sak som denne, der hele nasjonen er rammet av en manns grufulle handlinger.

- Når det er sagt, så er det avgjørende for en demokratisk rettstat at den i bunn og grunn hviler seg på prinsipper, lover og praksis som gir uttrykk for og er i tråd med folks rettsfølelse. Til syvende og sist er det jo folkeviljen, gjennom de  folkevalgte, som skal bestemme hva slags rettsvesen vi skal ha. I det  store og hele må derfor dette systemet ivareta folks rettsfølelse.

- Men, og det er det viktig å påpeke, den rettsfølelsen er ikke loddet ved å kikke på de skrikende overskriftene i tabloidavisene eller hva folk kan få seg til å skrive på Facebook eller i ulike nettfora. Å rette seg ad hoc etter dette ville være helt feil. Folks rettsfølelse må komme til  uttrykk i et system som vi møysommelig bygger over tid gjennom de folkevalgte fora og demokratiske prosesser. Da rekker vi å tenke oss om  også og vi kan ta langt flere hensyn i betraktning enn den rent spontane  følelsen vi har når vi ser grufulle ting skjer, sier han til forskning.no.

Rehabilitering og straff

Grusomme handlinger fortjener straff, men i det norske straffesystemet skal innsatte også rehabiliteres og hjelpes tilbake til samfunnet så godt det lar seg gjøre.

2: Ut fra ditt ståsted, hvordan synes du forholdet mellom rehabilitering, straff og samfunnssikkerhet er og bør være i det norske straffesystemet?

Mens strafferettsprofessor Erling Johannes Husabø synes det er et for generelt spørsmål til at det gir mening å svare på det, mener sosialantropolog Bangstad at det verdt å understreke at Breivik-saken er ekstrem.

- Den ligner ikke på noen annen rettssak som har vært til behandling i norsk rettsvesen. Jeg har forstått det slik at begge de rettspsykiatriske vurderingene karakteriserer Breivik som ekstremt farlig, mens det vel var Sørheim og Huseby som mente det kunne være mulighet for rehabilitering. Om rehabilitering i det hele tatt vil være mulig å få til, er vanskelig å si, uttaler Bangstad.

Kriminolog Olaussen synes også spørsmålet er nesten umulig å svare på, fordi det kommer an på lovbruddet og en rekke andre faktorer.

- Men det er vel knapt noen fagpersoner som mener at vi har effektive behandlingsmetoder for noen som helst type av kriminalitet. Ikke engang rusavhengighet, som mange vil kalle en sykdom, finnes det effektiv behandling mot. Det ville være et bedrag å si at vi gir behandling som en del av straffesystemet i Norge.

- Vi har et system som er basert på at gjør man noe galt, skal man straffes for det. Forskning viser dessuten at typene av frivillige behandlingsopplegg under straffen har ingen eller marginal effekt. I noen tilfeller vil vi ha et behov for å beskytte samfunnet ekstra mot den kriminelle, i all hovedsak av psykiske hensyn, og da kan vi dømme til forvaring eller psykisk helsevern, sier han.

Filosof Holmen sier at straff er et mye diskutert tema innenfor filosofien, og at det generelt er tre grunnsyn - de som mener straffen er et preventiv og  en avskrekning - og noe som derfor skal medvirke til å bedre  samfunnssikkerheten, de som mener at straffen gjenoppretter et tap eller en urett hos offeret gjennom at forbryteren soner, og til sist de som mener straffens primære funksjon er å rehabilitere forbryteren.

- Selv  mener jeg det er mye klokt å finne i de to siste synene og at det norske systemet i stor grad ivaretar hensyn til offer samtidig som man tar sikte på, gjennom straffen, å gjøre forbryteren bedre egnet til å  virke i samfunnet etter endt straff. Det tjener samfunnet på, siden både folks rettsfølelse blir tatt hensyn til, samtidig som vi gjør vårt beste for at noe lignende ikke skal kunne skje igjen. Så denne balansegangen bør vi fortsette med. Det er vrient, men vi er alle tjent på at det er sånn. Land som ikke tar hensyn til rehabilitering har faktisk, rent empirisk, gjerne langt mer og grovere kriminalitet enn Norge.

Når det gjelder samfunnssikkerhet er Holmen derimot opptatt av at vi i Norge ikke bør sikre oss for mye.

- Vi skal leve også, og vi bør ha  et mest mulig åpent og fritt samfunn. Det ligger sterke verdier i den  relativt lave terskelen det er mellom de som styrer og folket i dette landet. At man kunne gjennomføre samlinger på Utøya uten vakter med våpen er et vitnesbyrd om disse verdiene. Så når det gjelder sikkerhet  burde vi derfor muligens jobbe mer målrettet for å unngå at det i det  hele tatt oppstår slike mennesker som Breivik gjennom ulike sosiale  tiltak, et godt fungerende barnevern og så videre. Politikere og debattanter både på nett og i aviser og som her rører i grumset vann når det gjelder ulike betente saker som innvandring bør faktisk ta et visst  ansvar her for å ikke skape en retorisk situasjon der slike ekstremiteter som Breiviks, hans raseri mot feminister, innvandrere, muslimer og såkalte kulturmarxister, blir gitt en viss gyldighet.

Breivik på utsiden

3: Hvordan skal vi som samfunn greie å ta i mot gjerningsmannen på utsiden når eller hvis han skulle slippe ut om mange år?

- Det spørsmålet skal vi stille oss når det nærmer seg tiden for dette, og det vil bli lenge til. Da ser verden gjerne annerledes ut, og vi har fått 22. juli mer på avstand, uttaler strafferettsprofessor Husabø.

- Blir Breivik dømt utilregnelig og til tvungent psykisk helsevern, kan han i prinsippet søke løslatelse hvert år. Dette er noe man skal vurdere underveis. Men gitt vurderingene i begge sakkyndig-rapportene, hva angår spørsmålet om Breiviks farlighet, anser jeg det som ganske usannsynlig at man på kortere sikt vil stå overfor et slikt scenario, sier sosialantropolog Bangstad.

Kriminolog Olaussen mener at avstanden i tid gjør overgangen enklere.

- Vi har sjelden sett at det har blitt katastrofe når noen har blitt løslatt i Norge. Et enkelt drap i en liten bygd vil også huskes av alle, men når gjerningsmannen kommer ut, fortsetter han eller hun ofte å leve i samfunnet sitt likevel.

- Et annet relevant eksempel er de som unngikk dødsstraff i prosessen etter andre verdenskrig her i landet. De ble ikke overfalt og det ble ikke opprør i samfunnet, og mange av disse vendte tilbake til relativt små bygdesamfunn.

Filosof Holmen mener at hvis Breivik noensinne slipper ut, så må vi være beredt på å behandle han som enhver som har sonet sin straff eller blitt behandlet for psykiske problemer.

- Breivik er like gammel som meg, og han vil da antageligvis være en livskraftig mann i midten av sitt liv med mange år  igjen å leve. Vi må rett og slett være beredt på å gi vedkommende en sjanse. Straffen er jo sonet, og noe mer forlanger vi ikke av folk innenfor vårt rettssystem. Så lenge vi ikke har livstid og dødsstraff på det strafferettslige repertoiret, og etter min mening er det et ubetinget gode at vi ikke har dette lenger, må vi faktisk være klar for å ta  imot denne mannen hvis han en dag skulle slippe ut.

- Ville jeg selv være beredt til å se Breivik flytte inn i nabolaget, møte han ved postkassestativet eller på den lokale butikken? Jeg kjenner at jeg må jobbe med meg selv for å kunne se dette for meg.