Frontex, EUs grensekontrollbyrå, har ansvaret for å koordinere politiarbeidet som skjer langs Europas grenser. Norge er medlem i Schengen-samarbeidet og bidrar derfor i grensekontrollarbeidet med personell og utstyr.

For å få vite mer om politikultur i transnasjonalt politiarbeid har forskere fra Universitetet i Oslo og Politihøgskolen intervjuet norske politibetjenter som har deltatt i operasjoner i regi av Frontex.

– En vanlig oppfatning er at det finnes kun én politikultur som er felles for alle politifolk, at politibetjenter deler ett sett med normer, verdier og idealer som eksisterer på tvers av landegrenser, forteller professor Helene Gundhus ved Politihøgskolen.

– Men da våre informanter beskrev opplevelsen av å arbeide i Frontex, fortalte de derimot om en følelse av avstand til vertslandet og en opplevelse av kulturkrasj mellom forskjellige politikulturer, sier Gundhus, som fra høsten blir professor ved Universitetet i Oslo.

For at samarbeidet skulle fungere best mulig, var politibetjentene avhengige av at alle hadde en felles forståelse av arbeidsoppgavene og politi-identiteten. Dette var ikke alltid tilfelle.

Ulike motiver

Motivasjonen for flere av de norske politibetjentene som har deltatt i Frontex-operasjoner, har vært å heve standarden på politiarbeidet som gjøres ved Europas grenser og å bedre forholdene til migrantene som oppholder seg i områdene.

De opplevde at det å arbeide i Frontex-operasjoner gjorde det mulig å «være der det skjer», å knytte kontakter og å skape uformelle nettverk med utenlandske kollegaer som de kunne ta i bruk når de dro tilbake til Norge.

Denne motivasjonen ble ikke alltid delt av deres politikollegaer fra Øst- og Sør-Europa. Disse deltok ofte i Frontex-operasjoner fordi de hadde blitt beordret dit, eller fordi politietaten i hjemlandet deres manglet ressurser.

– I stedet for at samarbeidet skapte større nærhet, førte det til at informantene våre følte et behov for å distansere seg fra politibetjenter som hadde en mer brutal væremåte overfor migrantene, sier professor Katja Franko ved Universitetet i Oslo.

Samtidig uttrykte de forståelse for hvorfor disse politibetjentene oppførte seg som de gjorde:

«Jeg tror den viktigste egenskapen du kan ha når du reiser ut, i tillegg til den faglige kompetansen, er å ha evnen til å sette deg selv i situasjonen til kollegaene dine her. Jeg tror at det gjelder alle operasjoner, uavhengig av hvor du er i verden, enten det er Frontex eller andre internasjonale operasjoner, Haiti eller hvor som helst. Dette styrker båndet mellom oss.»

Trives best som kriminalitetsbekjempere

– En annen utfordring informantene våre fortalte om var forholdet deres til vertslandene som hadde ansvaret for selve grensekontrolloperasjonen, forteller Franko.

I utgangspunktet hadde ikke politibetjentene politimyndighet i landet de arbeidet i, og det var vertslandet som bestemte hvor aktivt gjestene kunne delta i kontrollarbeidet.

Dette førte til situasjoner der politibetjentene ikke fikk gjøre noen ting, men også situasjoner der de deltok i kontrollarbeidet i større grad enn de egentlig hadde lov til.

Politibetjentene trivdes best når de kunne være aktive, og særlig hvis arbeidet innebar kriminalitetsbekjempende oppgaver som å lete etter falske ID-papirer eller å pågripe smuglere. De opplevde det som meningsløst å måtte stå og observere at andre gjorde jobben, men sa også at de som gjester måtte være ydmyke overfor vertslandet og deres ønsker og behov.

Troverdige på grensen

For folk flest er begrepet godt politiarbeid knyttet til nærhet – både at politiet er synlig til stede i et lokalmiljø og at de har en kulturell nærhet til befolkningen.

– En slik nærhet forsvinner i stor grad i transnasjonalt politiarbeid, noe Frontex er et eksempel på, sier Franko.

– Både språklig og kulturelt er det stor avstand både mellom politiansatte fra ulike land, og mellom politibetjentene og migrantene de skal kontrollere. Samtidig kan denne språklige og kulturelle ulikheten føre til en større forståelse for andres situasjon.

Politibetjentene som Franko og Gundhus intervjuet fortalte at de fikk en bedre forståelse av migrantenes situasjon når de møtte dem under grensekontrollarbeidet ved Europas yttergrenser enn de gjorde når de håndterte migranter hjemme i Norge.

De oppfattet informasjonen de fikk fra migrantene på grensen som ferskere og mer autentisk, og dermed også mer troverdig enn informasjonen de fikk fra migranter i Norge.

– Ledelsen i Frontex forsøker å skape en felles europeisk grensekontrollkultur, der respekt for menneskerettigheter er et kjernebegrep. På tross av dette er det lite som tyder på at det eksisterer en slik enhetlig felleskultur blant dem som driver grensekontrollen, avslutter Gundhus.

– Det transnasjonale politiarbeidet minner i dag mer om et lappeteppe enn om en samstemt organisasjon.

Referanse:

Katja Franko Aas og Helene O.I. Gundhus: Policing Humanitarian Borderlands: Frontex, Human Rights and the Precariousness of Life. British Journal of Criminology, novenber 2014, doi: 10.1093/bjc/azu086.