Selger syntetisk narkotika på internett

Salget av nye syntetiske stoffer på internett bidrar til å endre det norske narkotikamarkedet.

Publisert
Spice: røykbare urteprodukter tilsatt syntetiske cannabinoider. (Foto: Sirus/Kripos)
Spice: røykbare urteprodukter tilsatt syntetiske cannabinoider. (Foto: Sirus/Kripos)

– Syntetiske cannabinoider er kjemiske stoffer som er laget for å etterligne rusvirkningen til cannabis, forteller rådgiver ved Sirus, Ola Røed Bilgrei.

Sammen med kollega Anne Line Bretteville-Jensen har Bilgrei skrevet en rapport om syntetiske cannabinoider – en stoffgruppe som i utgangspunktet ble utviklet av legemiddelindustrien på 1980-tallet.

Få av dem ble imidlertid satt i ordinær produksjon fordi det viste seg vanskelig å skille de ønskede effektene fra de rusgivende.

1 million brukerdoser beslaglagt i 2012

– Det første norske beslaget av syntetiske cannabinoider ble gjort i 2009. I 2012 ble det gjort 262 beslag. I alt dreide deg seg om 5,9 kilo av stoffene. Det tilsvarer godt over en million brukerdoser, forteller Bilgrei.

En stor andel av beslagene gjøres utenfor det sentrale Østlandsområdet, og stoffene er beslaglagt i alle landets fylker.

En befolkningsundersøkelse blant 16–30-åringer i 2012 viste at 0,3 prosent hadde brukt syntetiske cannabinoider det siste året. Cirka tre prosent av dem som hadde brukt cannabis siste år hadde også brukt syntetiske cannabinoider de foregående 12 måneder.

Lav pris, enkel tilgjengelighet

Hovedmaterialet i rapporten er intervjuer med en gruppe personer som selv har erfaring med bruk av syntetiske cannabinoider.

Bilgrei har i tillegg gjort observasjoner på utenlandske nettsider som tilbyr salg av syntetiske cannabinoider, og på en norsk nettside der bruk av rusmidler diskuteres.

Analysene hans viser at det er flere forhold som kan gjøre syntetiske cannabinoider til et attraktivt rusmiddel. De viktigste faktorene ser ut til å være lav pris, enkel tilgjengelighet,  sterk rusvirkning, den hittil lave juridiske risikoen og fraværet av synlighet på tradisjonelle urinprøver.

– Brukerne lærte om de nye stoffene gjennom aktivitet på norske og utenlandske nettsider. Her ble de presentert for store mengder brukerorientert informasjon som kunne virke promoterende, sier Bilgrei.

En virtuell ruskultur

– Informasjonen ga brukerne en forventning om hva de kunne oppleve. Motivasjonen eller disposisjonen for å engasjere seg i aktiveten var bygget opp rundt læringsprosessen som fant sted i dette virtuelle fellesskapet.

Deltagelsen i nettbaserte fora hadde også betydning for bruken av syntetiske cannabinoider blant de intervjuede. Utvekslingen av brukerrelevant informasjon på Internett ble presentert som et skadereduserende og ansvarlig moment i deres rusmiddelbruk.

– Informantene hevdet at den nettbaserte informasjonen ga dem god oversikt over potensiell risiko og hvordan de kunne håndtere den, sier Bilgrei.

Han forteller at dette kan være problematisk ettersom det ikke eksisterer noen form for kvalitetssikring eller verifisering av den rusmiddelrelaterte informasjonen som deles på disse nettstedene.

– Samlet sett viser dette hvordan bruk av internett utgjør en stadig større del av unge personers eksperimentering med nye rusmidler. Internettmarkedet med syntetiske cannabinoider kjenner ingen geografiske begrensninger og prisen holdes lav.

– Samtidig gjør anonyme kommunikasjonsformer på internett det mulig å spre brukerinformasjon om nye rusmidler raskt, sier Bilgrei.

Referanse:

Bilgrei & Bretteville-Jensen (2013): Syntetiske cannabinoider, SIRUS-rapport 2/2013.