Tall fra Uppsalas konfliktdataprogram (UCDP) for i fjor viste 32 aktive verdenskonflikter, fem færre enn i  2011, men til tross for nedgangen økte antall stridsrelaterte dødsofre dramatisk.

– Intensiteten i stridighetene i Syria, samt omverdenens maktesløshet når det gjelder å forsøke å dempe denne konflikten, bidrar til en markant økning i antall drepte. Over mange år har utviklingen vært færre døde, men Syria er et sjeldent avvikende tilfelle.

Vi håper ikke dette er en ny tendens, sier professor Peter Wallensteen ved Institutionen for freds- og konfliktforskning ved Uppsala universitet.

I tillegg til Syria bidro også eskaleringen av konfliktene i Somalia og Jemen til at tallet på drepte gikk opp.

Forskerne estimerer at nesten 40 000 mennesker ble drept i krigssituasjoner verden over i 2012. De regner med rundt 15 000 av disse ble drept i krigen i Syria.

– UCDP definerer krigssituasjoner som stridigheter om regjeringsmakt eller kontroll over territorium, der mer enn 25 personer blir drepte i løpet av ett år.

– Når det gjelder stridsrelaterte dødsfall ser vi ikke på omkomne som følge av sykdommer, flyktningestrømmer eller epidemier, forklarer Wallensteen, som også er UCDPs direktør og grunnlegger.

– Utfordrende fragmentering

I 1992 rapporterte UCDP om 52 konflikter i verden, og siden da har dette antallet gradvis sunket. Ved den kalde krigens slutt, for 24 år siden, har det derimot bare vært seks år hvor antall stridsrelaterte dødsfall har vært høyere enn i fjor.

– Før fjoråret så vi en nedgang med færre døde per konflikt, men Syria bryter med denne tendensen.  I tillegg er omverdenen blitt paralysert av kommunikasjonsbruddet mellom USA og Russland, som befinner seg på hver sin side i konflikten. Det virker ikke som om stormaktene er i stand til å snakke konstruktivt med hverandre, utdyper professoren.

– Er det bare stormaktene som avgjør utfallet av denne og andre konflikter – hvor er FN?

– FN er fortsatt den viktigste organisasjonen for fred og mekling i konflikter, men krigens dynamikk har endret seg. Tidligere, som under den kalde krigen, så vi to klare fronter, men i dag har vi en stor mengde ulike aktører som kompliserer fredsforhandlingene.

– Vi har fått en utfordrende fragmentering med mange aktører. Stormaktene, som fortsatt spiller en nøkkelrolle når det gjelder våpen- og pengestøtte, blir dratt mellom disse aktørene og vet ikke hvilke de skal støtte – eller om de skal støtte alle, sier Wallensteen.

Krigsherrer

Ifølge ham har det også etablert seg en form for krigsentreprenører eller krigsherrer som også kompliserer situasjonen ytterligere.

– De kan også blokkere løsninger, fordi de sitter på ressurser som mineraler eller kontrollerer dophandel og så videre. På grunn av disse ressursene kan de blokkere løsninger i en fredsprosess. I Darfur, for eksempel, fantes det opprinnelig rundt åtte aktører, men da meglerne skulle starte forhandlinger dukket det opp tre ganger så mange. Dette viser kompleksiteten i det hele, forteller Wallensteen.

Men, til syvende og sist er det, ifølge ham, én aktør som kan samle alle.

– Hvis Sikkerhetsrådets fem permanente medlemmer er enige, så har de en så sterk stilling i verden at de kan råde over hoveddelen av alle andre aktører, fastslår Wallensteen.

Han synes det er beklagelig at det i de siste ti årene har vært større fokus på å beseire motparten i krig enn å løse konflikter med forhandlinger, som for eksempel bekjempingen av terrorisme med våpenmakt.

– Statistiske studier har vist at denne type innblanding har en tendens til å forlenge og øke intensiteten i konflikten. Da er det langt viktigere å lykkes med forhandlinger og å få våpenhviler eller fredsavtaler på plass, fremhever professoren.

Fredsmekling stimulerer andre aktører

Han trekker frem to fredsavtaler på 90-tallet som svært viktige eksempler for styrking av fredsmeklingstanken.

– Nedtrappingen i konflikten mellom Israel og Palestina, som følge av Oslo-prosessen, samt den fredelige løsningen i Sør-Afrika er eksempler som viser viktigheten av fredsmekling for framtiden. Historien viser at å løse større konflikter med fredelige midler, gir stor oppmerksomhet og stimulerer andre aktører til å søke lignende løsninger, forklarer Wallensteen.

Han synes det er vanskelig å si noe konkret om krigssituasjoner i fremtiden.

– Starten på den Arabiske våren var en positiv overraskelse, men den utviklet seg til å bli motsetningsfull og negativ i blant annet Syria og Jemen.  Slike positive og negative hendelsesforløp tror jeg vi vil fortsette å se i framtiden også, men jeg håper at vi i det lange løp vil erfare at de positive opplevelsene vil utkonkurrere de negative, avslutter Wallensteen.

Referanse:

UCDP Battle-Related Deaths Dataset v.5-2013, 1989-2012