Da Norge deltok i Bosnia i 1997 og Kosovo i 1999, ble selvforståelsen til norske offiserer gradvis endret, i følge Torunn Laugen Haaland.

Hun forsvarer 5. februar sin doktorgrad om norske styrkers forståelse av egen rolle i perioden etter den kalde krigen.

Gjorde sivile oppgaver

- Et hovedinntrykk er at de som var ute i FN-operasjonene på 90-tallet så på seg selv først og fremst som praktiske problemløsere, ikke som modige krigere eller hjemlandsforsvarere, sier Haaland.

De norske FN-soldatene var ambulansesjåfører, drev feltsykehus, transporterte forsyninger, eller utførte andre oppgaver som ofte overlates til sivile i fredstid.

Men operasjonene i Bosnia og Kosovo markerte et skille. I Bosnia var det krig, og de norske styrkene var oppe i svært krevende situasjoner.

Fra problemløsere til krigere

- Et av mine hovedfunn er at det norske forsvaret ikke primært ønsker være fredsbevarere og ser ikke seg selv som en hjelper i uniform. Offiserene har en klar militær identitet, de ønsker å være i stand til å bidra i og håndtere krigsoperasjoner, sier Haaland.

- Krigerrollen kom mer fram i lyset igjen. Selv om situasjonen på bakken var relativt fredelig, medførte NATO-rammen et sterkere fokus på det militære, sier hun.

Motivert av skarpe oppdrag

De som er utenlands blir også ekstra motivert når det oppstår farefulle og skarpe oppdrag i løpet av en operasjon.

- Det er ganske gjennomgående at skarpe oppdrag skaper et brudd i monotonien, de får praktisert det de virkelig kan og som krever mest av dem, sier Haaland.

- Likeledes er det et gjennomgående trekk her hjemme, at forsvaret ønsker å delta i tøffe operasjoner for å utvikle og opprettholde det som de ser på som sin kjernekompetanse, nemlig høyintensitetsoperasjoner.

Følger den politiske debatten

- De norske offiserene er opptatt av den norske politiske debatten, forteller Haaland.

De som deltar ute er opptatt av at deres oppgaver har støtte fra Stortinget og regjeringen.

Men et problem er at de politiske motivene for å delta med styrker i internasjonale operasjoner ofte handler om norsk støtte til NATO. De handler ikke så ofte om behovene der soldatene er.

- For å sette det på spissen: Hvis de som er ute føler at de risikerer livet sitt eller ekteskapet sitt for at forsvarsministeren skal få ros i NATO, skaper det frustrasjon, sier Haaland.

Norge et lite land

Samtidig understreker hun at en slik situasjon er naturlig for et lite land.

- Hvis du er et kjempestort land som USA, har du et totalansvar, men våre militære kapasiteter er så små at de sjelden er avgjørende, mener Haaland.

Det betyr imidlertid ikke at norske styrker ikke gjør en svært viktig jobb.

Det ble en ny krigerrolle, en annen krigerrolle, sier forsvarsforskeren, som understreker at bildet av norske offiserers identitet er komplekst og mangfoldig.

Hun understreker samtidig at det norske forsvaret legger stor vekt på tilbakeholdenhet og upartiskhet i internasjonale operasjoner.

Fra kald til varm krig

Norske offiserers rolle og selvoppfatning har endret seg historisk sett. Ved slutten av den kalde krigen hadde norske offiserer svært lite kamperfaring. Noen få hadde vært i Libanon, hvor forholdene var relativt rolige det meste av tiden.

- Offiserskorpset så i større grad på jobben som nettopp en jobb. Rollen som forsvarer av hjemlandet mot den mektige fienden i øst var viktig, men mangelen på kamperfaring gjorde at krigens krav hadde kommet mer i bakgrunnen.

- Sterke fagforeninger sørget blant annet for at offiserene ikke kunne bli beordret til å delta i utenlandsoperasjoner, forteller Torunn Laugen Haaland.

Referanse:

Haaland er tilknyttet Institutt for forsvarsstudier, som er en del av Forsvarets skolesenter.

Torunn Laugen Haaland: Small Forces with a Global Outreach. Role perceptions in the Norwegian Armed Forces after the Cold War, Universitetet i Oslo 2008.