Opptøyer i deler av Nord-Irland er blitt årlige hendelser. Bilder av ungdommer og unge voksne som kaster bensinbomber, steiner og andre gjenstander mot politiet og over Nord-Irlands fredsmurer har rullet over TV-skjermene siden slutten av 1960-tallet.

Selv etter fredsprosessen, som kulminerte i Langfredagsavtalen i 1998 og St Andrews-avtalen i 2006, har enkelte områder sett årlig voldelige uroligheter, særlig rundt påsketider og midt på sommeren.

Misnøyen rettes mot den britiske stat

Voldsutgytelsen, som denne gangen kommer fra illsinte lojalistiske protestanter, retter seg ikke mot «fienden», de republikanske katolikkene. Denne gangen rettes opptøyene mot den britiske stat, representert ved det nordirske politiet som lojalistene mener forskjellsbehandler de to gruppene.

Mens lojalistene i enkelte arbeiderklasseområder i Belfast og London (Derry) føler seg fotfulgt av politiet, unnlater politiet samtidig å straffeforfølge det republikanske gravfølget til tidligere etterretningssjef i IRA Bobby Storey. I begravelsen var det åpenbare brudd på smittevernreglene.

For lojalistene er dette et eksempel på en lang rekke hendelser som tilsidesetter denne gruppen. Opptøyer skjer når disse befolkningsgruppene opplever å bli oversett og ikke lyttet til.

Grasrota har liten grad av politisk representasjon da Det demokratiske unionistpartiet, som tidligere ofte henvendte seg til denne delen av protestantene, er blitt provinsens største parti og er i maktposisjoner både i Nord-Irland og i London.

Heller ikke brexit-prosessen har bidratt til å berolige lojalistene. Snarere tvert imot.

Brexit-prosessen

I brexit-avstemningen stemte et lite flertall i Nord-Irland for å forbli i EU. For å ivareta provinsen økonomiske vekst og høye sysselsetting var det viktig å holde den irske landgrensa åpen. Det har den mer eller mindre vært siden Langfredagsavtalen.

Tusenvis av irer og nordirer krysser grensa daglig i forbindelse med arbeid, handel og utveksling av tjenester. Så lenge både Storbritannia og Irland var EU-medlemmer og tilknyttet EUs indre marked, var dette uproblematisk.

I sin iver etter å dra i havn en brexit-avtale, samt løse grenseproblematikken på den irske øya, førte statsminister Boris Johnson de nordirske lojalistene bak lyset. De ønsket at Nord-Irland skulle behandles akkurat som England, Skottland og Wales og dermed unngå en grense i Irskesjøen. Med britenes utgang av EU måtte det bli en hard grense, enten i sjøen eller på den irske øya.

Da Johnson gikk med på å legge grensa i Irskesjøen, gikk han samtidig med på at Nord-Irland, som eneste britiske nasjon, fortsatt skulle ha en særordning innen EUs tollunion. Det betyr i praksis at varer skal tollklareres mellom det britiske fastlandet og Nord-Irland i et salgs bytte mot at landgrensa da holdes åpen.

Blant lojalister ble dette sett på som et svik fra en statsminister og regjering de selv ønsker at Nord-Irland skal være del av. Holdningen er nå at lojalistene føler de ble ofret i brexit-spillet og flere og flere i protestantiske miljøer frykter at de gradvis skal dyttes mot en gjenforening med Irland. Naturlig mot deres vilje.

Lang vei mot marginalisering

Da Nord-Irland ble opprettet for hundre år siden, i 1921, var det protestantene som var i flertall og dominerte provinsen. Det katolske republikanske mindretallet ble systematisk diskriminert, og tiår med undertrykkelse og sinne innledet The Troubles, en tretti år lang borgerkrig. Mindretallet reiste seg mot majoritetens overmakt, majoriteten som også i lang tid hadde støtte fra London.

Rollene er nå, to generasjoner senere, snudd på hodet. Politisk mener lojalistene at de tapte fredsprosessen og at ingen politiske partier, verken i Nord-Irland eller Storbritannia anerkjenner dette. Fredsprosessen som for alvor startet på tidlig 1990-tall, ble for lojalistene er lang mot vei mot politisk, sosial og økonomisk marginalisering.

Den brede oppfatningen i lojalistiske miljøer er at fredsprossen ga for mange innrømmelser til de katolske republikanerne. I et samfunn som Nord-Irland, hvor nullsumtankegangen dominerer, mente lojalistene at det republikanerne tjente på prosessen, måtte lojalistene tape. De mener selv at de gjennom fredsprossen måtte betale prisen fordi skjevheter og diskriminering mot republikanere hadde pågått siden 1921.

Dermed er følelsen av å være utfrosset dominerende. Lojalistene er sosialt segregerte, de indre bydelene er forfalne og fattige, og arbeidsløsheten i de områdene opptøyene fant sted er skyhøy. Å bli politisk neglisjert har ført til økonomisk svekket kjøpekraft i nordirsk økonomi som har blomstret etter fredsprosessen. Men den har hovedsakelig blomstret i republikanske områder.

Brexit og forskjellsbehandling tente gnisten i disse utarmede områdene. Men disse er ledd i en lang rekke med hendelser som har dyttet lojalistene ned på bunnen av det nordirske samfunnet. Med en hundre år lang historie dominert av mistro, mistillit og skepsis burde politikere forstå at freden i provinsen er skjør.

En ovenfra-og-ned politikk slik lojalistene nå føler seg utsatt for, ekskluderer grasrota og risikerer å kaste provinsen ut i en ny bølge av opptøyer, usikkerhet og utrygghet. Den hundre år lange historien bør minne politikerne på at en slik tilnærming ikke er riktig i dette samfunnet.

Hva er det egentlig som ligger bak de voldelige opptøyene vi har sett i deler av Belfast og Derry? Og bryr Boris Johnson og London seg egentlig om hva som skjer? Trine Andersen snakker med sine to medredaktører Erik Mustad og Øivind Bratberg. Podkastproduksjon av Per Åsmund Reymert.

Du kan høre Pod Britannia gjennom Apple Podcasts og Spotify, eller på nettsiden britiskpolitikk.no, som står bak podkasten.

Pod Britannia