Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Ved grenseovergangen i Medyka til Polen kommer flyktninger fra Ukraina til fots og med biler. De fleste har lagt på flukt i full fart og forlatt fedre, ektefeller og eldre familiemedlemmer.
Ved grenseovergangen i Medyka til Polen kommer flyktninger fra Ukraina til fots og med biler. De fleste har lagt på flukt i full fart og forlatt fedre, ektefeller og eldre familiemedlemmer.

Hvordan opplever kvinner og barn å flykte fra krigen i Ukraina?

Det er viktig å gi flyktningene mest mulig trygghet. – For mange kvinner er det første gang de er på reise uten mennene sine, sier Olga Shamshur Flydal.

Krigen i Ukraina har gjort millioner av mennesker - de fleste kvinner og barn - til flyktninger.

– Vi har en flyktningkrise man knapt har sett maken til. Antallet som har krysset grensene på veldig kort tid, har vært så enormt. Polen, Romania, Moldova og Ungarn har tatt imot sekssifrede antall og Polen opptil to og en halv million mennesker, sier Olga Shamshur Flydal.

Hun jobber med menneskerettigheter i Helsingforskomiteen og er selv vokst opp i Ukraina med ukrainsk far og russisk mor. Hun følger situasjonen tett fra dag til dag.

Podcast: Krig i Europa og millioner på flukt

De menneskelige omkostningene ved flukt er også tema i denne episoden av podcast-serien Universitetsplassen.

Lytt til episoden her.

– Det råder kaos og forvirring og sorg. Det er jo stort sett kvinner og barn som er på flukt. For mange kvinner er det første gang de er på reise uten mennene sine. Utenfor storbyene er det ukrainske samfunnet til dels ganske patriarkalsk. Mange, særlig eldre kvinner, er sårbare og ekstra hjelpeløse og avhengige av hjelp fra andre for å klare seg, sier Flydal.

Alvorlige belastninger

Nora Sveaass er professor i psykologi med menneskerettigheter og flyktninger som spesialfelt.

Hun understreker at det er mye uvisshet om hvor lenge krigen vil vare. Når kan man vende hjem? Hva møter vi da? Uvissheten om hva de som er igjen blir utsatt for, er også en kilde til forvirring og sorg.

– Brå omveltninger er i seg selv en alvorlig belasting. De flyktningene vi nå ser, er mennesker som for fem–seks uker siden hadde helt vanlige liv. De var i sine jobber som lærere, i butikk eller andre steder, og så plutselig er de på flukt. At mange også har måttet ta avskjed med gamle foreldre, sønner, fedre og ektemenn er en stor tilleggsbyrde, understreker hun.

Hun sier videre at i disse dager vil jo mange norske skoler få nye elever, fordi det er mange barn blant dem som flykter.

– Det snakkes om at det er særegent med denne flyktningkrisen, er at tallet på barn er så stort, men da må vi ikke glemme at det per i dag er nær tre millioner syriske barn på flukt, men få av disse er kommet til de nordiske landene. Nær halvparten av verdens flyktninger er i følge UNHCR under 18 år, sier Nora Sveaass.

Trygghet og vennlighet

Både Olga Shamshur Flydal og Nora Sveaass understreker at det er viktig å gi flyktningene mest mulig trygghet i den vanskelige situasjonen de befinner seg i.

– Tak over hodet og mat er selvfølgelig grunnleggende, men like viktig er det at folk møtes med vennlighet og respekt, at noen er villig til å lytte til dem og at de har tilgang på internett slik at de kan ha kontakt med egen familie i hjemlandet eller andre steder på flukt, sier Sveaass.

Både de som er på flukt, de som er igjen i Ukraina og alle hjelperne trenger støtte, sier Olga Shamshur Flydal og Nora Sveaass.
Både de som er på flukt, de som er igjen i Ukraina og alle hjelperne trenger støtte, sier Olga Shamshur Flydal og Nora Sveaass.

Konflikten kom så tett på

Flydal forteller at tiden siden krigen brøt ut, har vært preget av brannslukking både jobbmessig og privat for hennes del. Hun har bodd i Norge i mange år.

– Jeg har kjent på en emosjonell utmattelse. Særlig i begynnelsen var det så mange henvendelser å skulle håndtere. Jeg følte en form for handlingslammelse. Det er første gang jeg har opplevd noe sånt. Konflikten kom så nær på. Nå har jeg funnet noen strategier for å stå i det, sier hun.

Også Nora Sveaass forteller at krigen har gått langt inn i hjerteroten – også på henne, både profesjonelt og privat.

– Det er som om de godt innøvde teknikkene med å holde ting på avstand ikke virker i denne prekære situasjonen. Jeg hadde så inderlig håpet at vi ikke skulle oppleve enda en gang å se millioner av mennesker på flukt, sivilbefolkningen direkte som målskiver, og byer, hjem og kulturminner utradert. Etter å ha jobbet hele mitt liv med både med menneskerettigheter og med flyktninger, er det vanvittig vondt å se at det nå skjer igjen, sier Sveaass.

Dokumentasjon og psykisk førstehjelp

Olga Shamshur Flydal har tett kontakt med kollegaer i Ukraina og nabolandene som jobber dag og natt med å dokumentere brudd på menneskerettigheter.

Hun forteller at noen har nektet å forlate sine hjem og fortsetter arbeidet fra bomberom. Andre er på reisefot ute i felt og dokumenterer ødeleggelsene og krigsforbrytelsene. I det som er igjen av tiden, koordinerer de humanitærhjelp eller jobber selv som frivillige med å levere mat og medisiner til de trengende.

– Men jeg kan høre utmattelse og frustrasjon i stemmen til noen av kollegaene mine. Det begynner å tære kraftig på, sier Flydal.

Også Nora Sveaass har tett kontakt med kollegaer i Ukraina.

– En av psykologene jeg har snakket med, forteller at det er mye panikkanfall og sterke angstreaksjoner blant dem som er igjen i Ukraina. Han prøver selv å hjelpe folk ved å lære dem pusteøvelser og såkalte grunningsøvelser, som er kjente metoder for å håndtere sterke angstanfall, forteller hun.

Nora Sveaass håper at Universitetet i Oslo kan bidra med støtte og veiledning til både psykologer og andre hjelpere i førstelinjen både i Ukraina i nærområdene og blant flytninger i Norge.

– De trenger støtte, både til å stå i hjelperrollen og de trenger psykologisk førstehjelp til å håndtere egne reaksjoner. Allerede nå vet vi at de som jobber i førstelinjen som hjelpere, er på grensen til å være utslitte, understreker Sveaass, som er veteran på feltet og som også har fått UiOs menneskerettighetspris.

Hvert minutt og hvert sekund i folks liv teller

– Alle flyktninger har et sterkt ønske om å vende tilbake. Jeg husker chilenerne som kom til Norge på 1970-tallet og trodde at Pinochet skulle falle raskt. Så måtte de innse at det kom til å vare så lenge, sier Sveaass.

Hun forteller også at bosniere som kom til Norge, fikk kollektiv beskyttelse for ett år. De ble jo flere år og mange er her fortsatt. Med Kosovo ble det kortere.

– I dag vet vi dessverre ingen verdens ting om hvor lenge krigen i Ukraina vil vare. Men en ting vet vi, at hvert minutt og hvert sekund i folks liv teller. Så vi må gjøre ting som er viktig og meningsfullt for folk nå, uavhengig av hvor langt perspektiv, sier Sveaas.

Flydal sier hun har sett meningsmålinger i det siste hvor et helt overveldende antall av flyktningene svarer at de ønsker å komme hjem, og de ønsker å returnere så fort som mulig.

– Ukrainerne er ekstra glade i hjemmene og hagene sine. Det er mange som ikke snakker engelsk eller andre europeiske språk, kanskje med unntak av polsk i Vest-Ukraina. Særlig for de eldre mennesker er det en veldig stor overgang og en ekstrem belastning å bli boende lenge i et annet land uten språk og annet tilknytning, sier hun.

Hvorfor er disse flyktningene så ekstra velkommen?

At de ukrainske flyktningene har blitt ønsket velkommen på en helt annen måte enn de fleste ander flyktninger i Europa, har vært et tema, ikke minst i mediene.

Nora Sveaass understreker at det er et vanskelig tema.

– Den krigen vi er vitne til nå, er lett å forstå i den forstand at det ikke er vanskelig å identifisere seg med hvem som er overgriper og hvem som er ofre. Det blir så åpenbart at vi må trå til.

Hun tror at en del av de konfliktene som har resultert i flyktningestrømmer før, har vært mer sammensatte og kompliserte slik at kan ha vært vanskelig for folk å forstå dem, eller ta stilling.

– Men ikke bare – for avstand og mindre kjennskap til dem som rammes, er nok dessverre også grunner til lavere engasjement og støtte. Men det er viktig at vi minner oss om at det ikke er ukrainerne som har bestemt den forrige EU-politikken med grenser som ble stengt ned og gjerder som ble bygget mellom land fra 2015 og utover. Så ukrainerne må i hvert fall ikke unngjelde for at noen kan føle en viss bitterhet på forskjellsbehandling, sier Sveaass.

Hør hele samtalen mellom Olga Shamshur Flydal og Nora Sveaass i episoden her:

Universitetsplassen podkast

Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet produsert av Universitetet i Oslo. Her møtes både unge og erfarne forskere for å snakke om det de mener er viktig og aktuelt, sammen med gjester fra norsk samfunnsliv.

Universitetsplassen er i alle podkast-apper, inkludert iTunes/Apple podcasts og Spotify.

Powered by Labrador CMS