Feilslått strategi i Irak

Amerikanernes politikk i Irak driver sjiamuslimske ledere i hendene til Iran.

Published
"Hva tjener USA på krigen i Irak?"
"Hva tjener USA på krigen i Irak?"

Muqtada al-Sadr

Muqtada al-Sadr (født 12. august 1973 i Najaf) er en Irakisk sjia-religiøs, politisk og militær leder. Han er sønn av storayatollah Mohammad Mohammad Sadeq al-Sadr som ble drept i 1999, og svigersønn til storayatollah Mohammad Baqir al-Sadr. Etter at regimet til Saddam Husseins falt, har han stått fram som en av de viktigste sjiamuslimske politikerne i landet. Bevegelsen han leder er løst organisert og delt i flere fløyer. 

Den militære grenen av bevegelsen heter «mahdihæren» og er oppkalt etter Mahdien, en frelsesskikkelse i islamsk teologi. Troen på hans snarlige gjenkomst er et av særtrekkene til sjiabevegelsen som skiller dem fra andre irakiske sjiamuslimer. De siste årene har bevegelsen vært i en rekke konfrontasjoner med koalisjonstroppene og andre religiøse og politiske grupperinger i Irak. Gruppen blir også beskyldt for å stå bak etnisk rensning av sunnimuslimer.

Muqtada al-Sadr har studert islamsk teologi, men har fortsatt ikke oppnådd graden «mujtahid», som gir rett til å utstede domsavsigelser, fatwaer, ut fra islamsk lov. Han studerer nå i Qom, Iran med mål om å oppnå denne graden. I dag bærer han tittelen «hojatolislam», som er den laveste graden i det sjiamuslimske hierakiet.
 

Bevegelsen til den mektige sjiamuslimske lederen Muqtada al-Sadr i Irak har vist evne til å ta ansvar og til å delta politisk når forholdene har ligget til rette for det, viser en ny rapport fra den norske Irak-forskeren Reidar Visser ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

I provinsen Ammara i det sørlige Irak har tilhengerne av den unge religiøse lederen styrt med hell siden 2005, mener forskeren.

– Her har amerikanerne et problem. De nekter å se hånden sadristene har strakt ut.

Den unge Muqtada al-Sadr er sønn av Ayatollah Mohammed al-Sadr som slo seg opp som en religiøs leder i Baghdad på 90-tallet og ble likvidert av det irakiske regimet i 1999.

Sønnen Muqtada mangler erfaringen som skal til for å bli ansett som en religiøs leder, men han har spilt en sterk politisk rolle siden amerikanerne og deres allierte okkuperte landet i 2003.

Han er av mange ansett som en islamistisk radikaler, men deler av bevegelsen, som er løst organisert, har også grepet sjansen til å delta i den irakiske politiske prossessen.

Misbrukte muligheter

I 2004 brøt det ut sammenstøt over hele Irak mellom Sadr-bevegelsen og de amerikanske styrkene. På dette tidspunktet var motstanden mot amerikanerne sterkest, og hundrevis av Sadr-tilhengere ble drept i sammenstøtene.

Men siden har de lokale sjiapolitikerne valgt den smale vei. Tilhengerne av islamistlederen stilte en uavhengig liste til lokalvalgene i 2005 og fikk rent flertall i fylket.

– De har fått kontroll over fylket og har drevet det, ikke plettfritt, men til et punkt der de kan gjøre krav på være det fylket i Irak med den høyeste raten av gjennomførte utviklingsprosjekt, mener Visser.

Klanssamfunnet står sterkt i fylket og mange av tilhengerne av sadristbevegelsen i Baghdad, der mange av sjiamuslimene har forskanset seg i slumforstaden «Sadr City», har bakgrunn fra området.

Irakforskeren stusser over at amerikanerne ikke har grepet sjansen til å snakke med sjiabevegelsen.

– Det må være bedre at de holder på med denne typen ting enn å drepe sunnimuslimer eller skyte på amerikanerne.

Merkelig alliansepolitikk

Blant amerikanernes viktigste støttespillere i den irakiske regjeringen er sjiapartiene Islamic Dawa Party til statsminister Nouri al-Maliki og Supreme Islamic Iraqi Council til teologen Abdul Aziz al-Hakim.

Begge har tidligere hatt gode forbindelser til Iran og særlig Supreme Islamic Iraqi Council, som tidligere het Supreme Council for the Islamic Revolution in Iraq.

Visser mener det ikke er noen grunn til å tro at forbindelsene til regimet i Teheran er svekket etter flere år med samarbeid med amerikanerne.

– Det er en vesentlig forskjell mellom Sadr og Hakim. Hakim har aldri benektet den iranske lederen Khamaneis posisjon som den øverste sjiamuslimske lederen.

Visser framholder at Sadr ønsker et samlet Irak der sjiamuslimene er dominerende, men der det ikke vil være noe formelt skille mellom sjiamuslimer og sunnimuslimer. Amerikanernes allierte har på sin side tatt til orde for en «sjiamuslimsk delstat» som en del av et føderativt Irak. Han tror Sadr på sikt også vil kunne vise evne til moderasjon.

– Litt av problemet er at vi bør slutte å tenke på Sadr sitt sluttmål, vi bør heller se på det som foreligger av vilje fra sadristene til å engasjere seg i den politiske prossessen i Irak.

Fremmet demokrati

Visser trekker fram at sadristene også har stilt seg i spissen for demokratiske prossesser nasjonalt. Blant annet stilte sjiabevegelsen seg i spissen for kravene om lokalvalg i 2005.

– Det var deres fortjeneste at amerikanerne kunne stå i kongressen og si at dette var noe de hadde oppnådd, ikke Maliki, Hakim eller kurderne.

– Så når dette ble etterfult av militære operasjoner mot Sadr i Basra, Amara og Sadr City, var det et slag i trynet for Sadr. De hadde signalisert at de ønsket å konkurrere i valg og bli mer ansvarlige, og ble møtt med vold.

Irak-forskeren peker på at det er et stort spenn i Sadr-bevegelsen og at gruppen kan gå i forskjellige retninger.

Noen av tilhengerne fremmer en messiansk tro på «gjenkomsten til Mahdi», en frelsesskikkelse som står sterkt i islamsk teologi.

Det radikale vekkelsesbudskapet, kombinert med militant islamisme, kan fort få uante konsekvenser i det sjiamuslimske sør-Irak, frykter Visser.

– De kan opprette småstater og finne på alt mulig rart, mens sjiaortodoksien er mer tilbakeholdne ovenfor statsdannelser. Man bør heller få Sadr engasjert i det politiske systemet.

I hendene på Iran

Etter at amerikanerne lanserte en større operasjon mot sadr-bevegelsen i 2007, følte den unge lederen seg tvunget til å dra til Iran, der han nå fortsetter sine religiøse studier med mål om å bli Ayatollah.

Men når Sadr nå knytter sterkere bånd til det iranske regimet er det mer et resultat av de harde amerikanske angrepene på bevegelsen hans, enn et bevisst valg fra sjialederen.

– Han virker presset opp i et hjørne. Amerikanerne har ført en så negativ politikk at han ikke har noe annet valg.

Men Visser mener at Sadr kan være villig til å spille en positiv rolle i irakisk politikk om han får muligheten. Irakforskeren framholder det som positivt at han ønsker å holde landet samlet.

– Veien til moderasjon går gjennom å engasjere flest mulig innenfor systemet. Det finnes ingen ferdigpakkede moderate. Det må oppstå gjennom en prossess.

Stygge skampletter

Men selv om Visser framholder at Sadr kan spille en positiv rolle, påpeker han at sjiabevegelsen også har stygge overgrep på samvittigheten.

25. oktober 2006 avslørte amerikanske soldater informasjon om at den væpnede grenen av sadr-bevegelsen, «mahdihæren», hadde stått bak en systematisk kampanje med bruk av vold og trusler for å tvinge sunnimuslimer ut av den irakiske hovedstaden.

– Det som skjedde var en skamplett i forhold til hans troverdighet som irakisk nasjonalist, mener Visser.

Samtidig peker Irak-forskeren på at Sadr har vist vilje til å alliere seg med sekulære og sunnimuslimer.

– Amerikanske medier har på et tidlig tidspunkt, etablert Sadr som en hovedfiende, uten forankring i virkeligheten. I dag har dette blitt mer reéllt, siden han dro til Iran. Før sto han på en selvstendig, nasjonalistisk basis.

Kilde:

Visser, R., The Sadrists of Basra and the Far South of Iraq: The Most Unpredictable Political Force in the Gulf’s Oil-Belt Region? NUPI-notat 734 

Lenke:

NUPI: Last ned rapporten her.