Det spørsmålet stiller oberstløytnant og forsker Dag Henriksen ved Luftkrigsskolen i en ny analyse i tidsskriftet Internasjonal Politikk.

Da norske jagerfly deltok i de militære operasjonene i Libya i 2011, overrasket Forsvaret både seg selv og andre med hvor ivrige vi var, skriver Henriksen.

Norge sto for rundt 15 prosent av alle luftangrepene mot bakkemål i begynnelsen av operasjonen, og vi tok på oss oppdrag som mange andre land ikke ville ha.

• Les også: Libya, fra opprør til politikk

Likevel var vi ikke med og bestemte hvilke mål de internasjonale styrkene skulle konsentrere seg om.

– Det er et hav av forskjellige ting du kan gjøre innenfor et slikt mandat som det vi hadde i Libya. Du kan ta ut mål i store byer, du kan rette angrep mot enkeltmennesker eller mot kjøretøy, og så videre, sier Henriksen til forskning.no.

– De tingene ble i hovedsak diskutert på det operasjonelle militære nivået, men der deltok ikke Norge. Man kan spørre seg om det var riktig, gitt at det norske bidraget var så stort.

Blitt vant med maktbruk

Det falt ingen norske bomber over Kosovo da Norge var med i den internasjonale styrken der i 1999. I våre to perioder i Afghanistan sendte vi av gårde syv bomber.

Men i Libya nesten hundredoblet tallet seg til rett under 600.

– Vi var villige til å utføre politisk betente oppdrag i starten, oppdrag som mange andre nasjoner ikke ville eller kunne utføre, forteller Henriksen.

Hvilke mål det dreide seg om er hemmelig, men generelt sett er det ofte snakk om oppdrag som kan være vanskelig å selge politisk eller til pressen – for eksempel bombing i byer der det er kort avstand til sivilbefolkningen.

– Både andre NATO-land, og jeg tror også vi selv i Forsvaret og i den politiske ledelsen, var overrasket over hvor tungt vi var inne i Libya. Jeg tror ikke noen så det for seg da avgjørelsen om å delta ble tatt, sier Henriksen.

– Fra å være veldig ukomfortable med å gå inn i Kosovo for 12 år siden, ser det ut til at vi nå er blitt vant til å bruke makt.

Når et land står for nesten en sjettedel av den samlede luftinnsatsen i en operasjon, har det også innvirkning på hvordan operasjonen utvikler seg.

– Vi var med på å sette rammene for krigen. Når vi tok ut mål som andre ikke ville være med på, og de i ettertid så at det gikk fint politisk og i media, da endret det måten de andre deltok på, sier Henriksen.

– Hadde kunnet påvike operasjonens utvikling

Hvilken effekt hadde den norske maktbruken? Og var det den effekten vi i utgangspunktet var reist ned for å oppnå?

De militære operasjonene i Libya skulle beskytte befolkningen øst i landet, ut ifra ideen om at det internasjonale samfunn kan gå inn i en stat med militær makt om befolkningen der i fare.

Ifølge FN-mandatet var det ikke meningen at NATO skulle fjerne Libyas president Muammar Gaddafi fra makten.

– Men resultatet ble jo regimeendring, det vet vi nå, sier Henriksen.

– Det har vært diskutert om muligheten til å gjennomføre den typen beskyttelsesoppdrag, kalt responsability to protect, har blitt svekket etter Libya, fordi frykten for at man seiler under falskt flagg har blitt større.

• Les også: Obama verre enn Bush

Det å beskytte en befolkning krever en annen tilnærming enn det å endre et regime. Valgte deltagerne i Libya-operasjonen riktig? Var målene man valgte de som best kunne ivareta FN-mandatet, og gi lokalbefolkningen beskyttelse?

– Om Norge hadde vært med på det operasjonelle nivået i Libya, i målutvelgelsen, hadde vi kunnet løfte norske perspektiver inn i disse diskusjonene, sier Henriksen.

Hadde reell innflytelse på utfallet

Det krever spesiell kompetanse å vurdere hvilke bombemål som vil oppnå de politiske og militære resultatene man er ute etter. Slik kapasitet har Norge nedprioritert, og ifølge Forsvarets Operative Hovedkommando har vi i dag fire eller fem personer som kan gjøre en slik jobb.

Vi skal ikke være naive, understreker oberstløytnanten: Vi er et lite land og det var andre som var tyngre involvert enn oss som hadde mer å si.

Vanligvis har Norge vært fornøyd med å bidra med taktisk kapasitet – for eksempel noen fly, et skip, noen soldater – og la NATO bestemme hvordan den skal brukes.

– Det har vært ut ifra tanken om at Norge likevel ikke er store nok til å ta ansvar for utfallet av operasjonen. Men nå har vi sett at Norge kan ha en reell innvirkning, sier Henriksen.

– De operasjonelle diskusjonene legger føringer for maktbruken. Og om Norge hadde vært der, hadde vi hatt mulighet til å påvirke, og vi ville ha kunnet rapportere tilbake til politikere og militær ledelse i Norge om hvilke diskusjoner som oppstod og hvordan ting utviklet seg.

Aldri i strid med norske regler

Selv om Norge ikke var med på operasjonelt nivå, betyr ikke det at vi var fullstendig prisgitt andre lands vurderinger.

Når det er laget en liste over mål man skal forsøke å treffe, er det alltid både en jurist og en offiser fra Norge som vurderer hvilke av dem som er i tråd med de reglene Norge har for å delta i krigen.

Det er blant annet helt utelukket å gjøre noe i strid med folkeretten, som for eksempel forbyr angrep på sivilbefolkning.

– Men om du har 20 alternativer for hva som skal bombes, og alle er innenfor det vi anser som akseptabelt, er det i dag slik at vi i mindre grad bryr oss om bombenes overordnede effekt på operasjonen. Vi er nok ofte mer opptatt av å ikke bombe feil, påpeker Henriksen.

Nye krav med nye jagerfly?

Henriksen understreker at det kan hende Libya var det berømte unntaket som bekrefter regelen, og at Norge i neste operasjon vil spille en langt mindre rolle.

Men det vet vi ennå ikke, og dermed må både politikere og Forsvaret ta inn over seg den nye virkeligheten.

• Les også: Norsk forsvarsindustri bør beskytte Norge

– Norge kjøper for tiden inn et av verdens beste kampfly. Det kommer til å være ønske fra andre land om at de skal være med på operasjoner, også i fremtiden, sier Henriksen.

– Om vi vil være med å påvirke avgjørelser om hvordan de skal brukes, må vi bygge opp kompetansen, også til å delta i de avgjørelsene som fattes på operasjonelt nivå.

Kilde:

D. Henriksen (2013) Suksess uten innflytelse? Norges erfaringer fra operasjonene over Libya. Internasjonal Politikk, vol. 71, nr. 1, side 29-57 (les sammendrag)

–—
(Forsidefoto: Forsvarets mediesenter/Morten Hanche/Luftforsvaret)