Spenningen mellom Iran på den ene siden, og Israel, USA og Europa på den andre, har økt betraktelig de siste månedene.

Det hele bunner i Irans atomprogram: Vesten krever at Iran skal avslutte programmet, mens Iran selv insisterer på at programmet er ment for sivile formål. USA og EU truer med økonomiske sanksjoner, og Iran har svart med å true med å blokkere Hormuz-stredet ved utløpet av Persiagulfen, der svært mye av oljetrafikken fra Midtøsten passerer.

Israel har på sin side blitt stadig mer bekymret for Irans atomvåpenambisjoner, og ser ut til å være villige til å gå til drastiske skritt for å hindre at landets atomprogram fullføres.

Israels president Shimon Peres uttalte på tampen av fjoråret at et angrep mot Irans atomanlegg var mer sannsynlig enn en diplomatisk løsning.

Målfrid Braut-Hegghammer, førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier, har nylig analysert en lignende situasjon, nemlig da Israel bombet Iraks atomanlegg Osirak utenfor Bagdad i 1981. For henne er den, sammen med leksjonene fra tiden før invasjonen av Irak i 2003, en tydelig advarsel fra historien:

– Vi må fortsatt forholde oss til feilene fra Irak, og det er deprimerende at man ikke ønsker å lære mer av historien. Det ser ut til at situasjonen bare kommer til å bli mer tilspisset og mer uforutsigbar i tiden fremover, sier hun.

Angrep kan skape enighet om atomvåpen

Irak stod i 1981 på terskelen til å utvikle atomvåpen, slik Israel mener Iran gjør nå. Den israelske løsningen ble å bombe det fremste atomanlegget i landet. Toktet var en suksess, i den forstand at anlegget ble fullstendig ødelagt.

Men Braut-Hegghammers studie av begivenhetene i årene etterpå, publisert i tidsskriftet International Security, forteller også en annen historie.

Angrepet samlet den irakiske eliten, slik en ekstern trussel gjerne gjør, og førte til enighet om at landet måtte skaffe seg atomvåpen. Det var den eneste måten å hindre lignende, fremtidige angrep. Arbeidet med anriking av uran og teknologiutvikling skjøt fart, og da den første Gulfkrigen brøt ut i 1991, stod Irak på terskelen til å bli en atommakt.

At landet ikke allerede var blitt det, skyldtes tabber fra irakernes side heller enn forsinkelser eller avskrekkelse som følge av bombetoktet, skriver Braut-Hegghammer i studien.

– Det man må huske på, er at regimet i Iran er mye mer fragmentert enn mange har inntrykk av, også når det gjelder atomspørsmål. Per dags dato er det ingenting som tyder på at det finnes noen intern konsensus om at Iran må skaffe seg atomvåpen, sier hun.

– Et slikt angrep er imidlertid en av de få hendelsene som vil kunne skape en slik enighet.

Retorikk fra 2002

Ifølge Braut-Hegghammer er det få tegn til at Iran har tatt konkrete skritt mot å produserer atombomber siden 2003. De siste rapportene fra Det internasjonal atombyrået (IAEA) konkluderer med at Iran sakte men sikkert beveger seg mot å bli en atommakt, men at det ikke er noe som tyder på at de står ”på terskelen”, slik Israel mener.

– Israels statsminister Benjamin Netanyahu har imidlertid uttalt at den virkelige trusselen i Iran er skjult, og at IAEA-rapporten ikke er til å stole på, fordi den bare rapporterer verifiserbare opplysninger, forteller Braut-Hegghammer.

– Men når man begynner å snakke om skjulte trusler, og at man skal ta avgjørelser basert på ikke-verifiserbar hemmelig etterretning, da begynner ting å ligne veldig på retorikken amerikanerne brukte i tiden før Irak-invasjonen

Amerikanerne hevdet i 2002 og 2003 at det var nødvendig å angripe Irak fordi landet hadde skjulte atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. I etterkant av invasjonen har det vist seg å ikke stemme.

Liten støtte fra USA

USA står ofte sammen med Israel, selv i kontroversielle saker. Sammen med Europa har amerikanerne nå gått inn for å innføre stadig strengere økonomiske sanksjoner mot Iran dersom landet ikke avslutter sitt atomprogram.

Israelerne har imidlertid svært liten støtte fra verdens supermakt dersom de skulle finne på å angripe Iran.

– Det er en ganske åpenbar forskjell mellom hvordan det israelske statsapparatet ønsker å gå frem, og hvordan USA under både Bush og Obama forholder seg til situasjonen, forklarer Braut-Hegghammer.

– Israelerne ser muligheten for iranske atomvåpen som en eksistensiell trussel, de ser seg nødt til å angripe. USA på sin side skal angivelig ha gitt beskjed til Israel om at de ikke kan støtte et angrep. Offisielt sier de jo at alle alternativer fortsatt er på bordet, men i virkeligheten er det økonomiske straffetiltak som gjelder for USA.

– Men kan Israel finne på å angripe alene, selv uten amerikansk støtte?

– Absolutt, det er en reell mulighet for at Israel kan handle alene. De har alltid vært tydelige på at de som suveren stat kommer til å gjøre det de er nødt til for å sikre egen overlevelse, sier Braut-Hegghammer.

Det vil verken være første eller andre gangen Israel tar saken i egne hender for å hindre at et naboland blir en atommakt. I tillegg til angrepet mot Irak i 1981, var det også snakk om å bombe Libya på 1980-tallet. Det ble aldri noe av, men israelske fly bombet senere et angivelig reaktoranlegg i Syria i 2007 for å hindre landets atomprogram.

De neste ni månedene

– Akkurat nå ser vi en gjensidig eskalering i retorikken, men også kanskje i virkemidler, på begge sider av konflikten, sier Braut-Hegghammer.

– Iran har kalt de økonomiske sanksjonene USA og EU vil innføre for en krigserklæring, og militærøvelsen i Hormuz-stredet er en tydelig maktdemonstrasjon fra Irans side. Dessuten har du hendelser som angrepet på den britiske ambassaden i Teheran i november i fjor, som tyder på en tilspissing.

Mange setter sin lit til at USA evner å holde Israel på ”matta”. Men i så måte kunne denne tilspissingen knapt kommet på et verre tidspunkt:

– De neste månedene er den mest intense perioden i den amerikanske valgkampen, og mange antar at Israel, dersom de vil angripe, kommer til å gjøre det i løpet av det neste trekvart året – mens amerikanerne er opptatt med sitt, påpeker Braut-Hegghammer.

– Men historien viser at et angrep ikke nødvendigvis vil ha den effekten israelerne ønsker, men kan tvert i mot gjøre det vanskeligere å hindre at Iran skaffer seg atomvåpen på lengre sikt.

– Det er bekymringsverdig, avslutter hun.

Kilder:

M. Braut-Hegghammer (2011) Revisiting Osirak: Preventive Attacks and Nuclear Proliferation Risks International Security, vol 36, nr. 1, side 101-132 (les sammendrag)

M. Braut-Hegghammer: “Attacks on Nuclear Infrastructure: Opening Pandora’s Box?” Policy brief, Belfer Center for Science and International Affairs, Harvard Kennedy School, oktober 2011.

M. Braut-Hegghammer: “The Real Lesson of Iraq” The New York Times, publisert 28. november 2011