Mer åpen forsvarsforskning?

Forsvarsforskningen er mer åpen enn noen gang, sier forsvaret. Men det er fortsatt mye hysj-hysj.

Publisert

Det er langt igjen til full åpenhet, men dokumenter som beskriver mulige trusler mot det nasjonale forsvaret kan nå offentliggjøres.

Dette er scenarioer for hvordan forskerne tenker seg en plan, handling eller framtidig utvikling som kan true det nasjonale forsvaret.

- Grunnen til at vi nå velger å offentliggjøre dette er at vi har gjort andre vurderinger enn tidligere, sier Iver Johansen, som er statsviter og tilknyttet Forsvarets forskningsinstitutt.

- Det som før var begrunnelsen for å holde dette unna offentligheten er at slike dokumenter har omhandlet forhold som berører selve planleggingsprossessen, noe man ikke har ønsket å være åpne om.

Tidligere har dokumentene vært kategorisert som «begrenset», den laveste graden for hemmelighold i det norske forsvaret. I arbeidet med Forsvarstudiet 2007 har disse nå blitt åpnet for offentligheten.

Johansen har skrevet rapporten «Scenarioklasser i Forsvarsstudie 2007: En morfologisk analyse av sikkerhetspolitiske utfordringer mot Norge», som var et av de første studiene som ble sluppet løs i offentligheten allerede i desember 2006.

- Nå har vi vurdert det slik at disse scenarioklassene har offentlighetens interesse og egentlig ikke avdekker noe vesentlig, med hensyn til de aspektene i forsvarsplanleggingen som offentligheten ikke bør ha tilgang til.

Rest fra kalde krigens dager

Under den kalde krigen holdt de militære forskerne informasjonen tett til brystet. Nå, 17 år etter murens fall, ønsker forsvaret å være mer åpne om forskningen.

- Det er vanskelig å si hva som er blitt mindre beskyttelsesverdig, men det er nok noe med endringer i den generelle holdningen til å holde forsvarbasert informasjon borte fra offentligheten, sier Johansen.

- Dette dreier seg om nye vurderinger, mer enn at det har skjedd noe objektivt i den omkringliggende verden. Materialet som vi nå har publisert offentlig, er materiale som i tilsvarende studier fra den kalde krigen ble unntatt offentligheten.

"Etter Sovjetunionens fall kan forsvaret offentliggjøre mer forskning."
"Etter Sovjetunionens fall kan forsvaret offentliggjøre mer forskning."


 

Da Sovjet var nærmeste nabo, opererte det norske militæret med scenarioer for hvordan et angrep fra den store naboen i øst kunne arte seg.

Scenarioene fantes i mange varianter. Disse var hemmeligstemplet, men nå slippes lignende scenarioer løs til offentlig skue.

Men forskeren fra Forsvarets forskningsinstitutt mener den kalde krigens militære forskere hadde gode grunner til å være mer forsiktige med hva slags informasjon de slapp løs.

- Det er mulig å trekke den konklusjonen at man kanskje var vel forsiktige tidligere, men den sikkerhetspolitiske risikoen var av en helt annen art, det scenarioet man sto ovenfor var et være eller ikke være.

- I en sånn situasjon tror jeg de fleste som sitter med ansvar for viktige beslutninger nødvendigvis føler at alvoret tynger og at det er bedre å være på den forsiktige siden.

I dag føler vi ikke at vi står ovenfor noen umiddelbar eksistensiell trussel, det gjør det mulig politisk og psykologisk å slakke litt på kravet om å holde ting hemmelig, mener Johansen.

Fortsatt mye hysj-hysj

Selv om Forsvaret altså ønsker å signalisere mer åpenhet, er likevel all informasjon som er ervervet gjennom etterretning strengt hysj-hysj.

- Vi holder de konkrete scenarioene, styrketall, opplysninger om stridstekniske og andre forhold for oss selv. Og det som involverer konkret etteretningsinformasjon holdes hemmelig.

- Vi er fremdeles veldig forsiktige med å gå ut med informasjon som vil kunne brukes av terrorister eller andre aktører som ønsker å iverksette ikke-ønskelige handlinger, sier Johansen.

Forsvarsstudiene som folk og forskere flest nå får muligheten til å lese, dreier seg heller ikke så mye om terror og Al-Qaida.

Scenariene omhandler trusler utenfra, mens forskning for å sikre oss mot terror i større grad dreier seg om å avdekke svake punkter i vårt eget samfunn, der terroristene kan slå til.

Og ettersom terroristene gjerne ser etter «myke mål», dreier dette seg like mye om sivilsamfunnet som det nasjonale forsvaret.

Fortsatt lite åpenhet

Ståle Ulriksen er forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og har vært medlem av Forsvarspolitisk Utvalg som arbeidet med anbefalinger tilknyttet Forsvarsstudier 2007.

Han ønsker mer åpenhet og er foreløpig ikke imponert over hvor mye militæret offentliggjør.

- Jeg vil vente å se. Betyr dette at resultatene blir mer tilgjengelige, eller betyr det at flere begynner å jobbe for forsvaret? spør Ulriksen.

- Ganske mange i forsvaret produserer også gjennom åpne kanaler, men mye av forskningen blir hemmelighetsstempla med en gang. Det fremmer ikke nødvendigvis kvaliteten.

Ulriksen mener forsvarforskningen vil være tjent med større åpenhet. Han frykter at mye av det som drives av forskning i forsvaret i dag, styres ut fra interessene til de som lager den.

- Det har ganske lenge vært en antakelse at en del av disse scenariene har vært utformet for å fremme visse interesser.

- Hvis du legger stor vekt på et invasjonscenario, fremmer det hærens interesser, stor vekt på havet vil fremme interessene til luftforsvaret og sjøforsvaret.

- Det er som med all forskning, hvis den ikke tåler kritikk av andre forskere, er det ikke god forskning. Man trenger en kvalitetssikring, ikke bare håndverksmessig, men også politisk.

Forskeren fra NUPI ser heller ikke noen grunn til å holde informasjon hentet fra etterretningstjenestene så tett til brystet som man gjør i dag.

- Det er ingen grunn til at vi skal holde hemmelig det som foregår i Russland, så lenge vi ikke avslører hvilke etterretningsmetoder vi bruker for å innhente informasjonen.

Unødvendig hemmelighetskultur

Olav Riste er tidligere forskningssjef ved Institutt for Forsvarsstudier, en del av Forsvarets Skolesenter (FSS) og har engasjert seg i debatten om hemmeligholdet i forsvaret.

Han er kritisk til det han i tidligere debatter har kalt en «total mørklegging» av den norske etterretningstjenesten.

- Jeg har flere ganger kritisert etterretningsstaben for å være oppslukt av en hemmeligholdskultur. Dette går på hele etterkrigstida. Det er stort sett ingenting som kommer ut, bortsett fra tilfeller hvor etterretningsstaben er interessert i å slippe ut informasjon.

Historikeren har likevel forståelse for at all informasjon om dagens etteretningsarbeid ikke kan offentliggjøres.

- Norges sikkerhet er avhengig av at man har en del hemmelig informasjon. Det ville være unaturlig å vente at Norge skulle gå i spissen og offentliggjøre detaljer som berører dagens sikkerhetsproblemer og forsvarsproblemer.

Men han er enig med Ulriksen i at mer av dagens informasjon fra etterretningstjenesten må tåle offentlighetens lys, så lenge man ikke avslører egne etterretningsmetoder.