Bakgrunn: Cellens øverste vokter

Etter lang tids forskning på p53-proteinet, som gjør at friske celler forblir friske, har kreftforskerne begynt å teste ut kunnskapen i praksis. Det åpner for nye metoder i kreftbehandlingen.

Publisert
Proteinet p53. (Illustrasjon: Thomas Splettstoesser/Wikimedia Commons)
Proteinet p53. (Illustrasjon: Thomas Splettstoesser/Wikimedia Commons)

I 1979 fant britiske Sir David Lane et protein som han kalte p53. Det viste seg snart at dette proteinet hadde en viktig rolle i kreftutvikling.

– Når man begynte å se etter, fant man at over halvparten av alle kreftsvulster hadde en mutert versjon av p53 som ikke fungerte, sier Bjørn Tore Gjertsen.

Han er professor ved Universitetet i Bergen og har forsket på p53 siden han var postdoktor på MD Anderson Cancer Centre i Houston i USA på slutten av 1990-tallet.

– Når man så hvor stor andel av kreftsvulstene som faktisk manglet p53, forsto man at man hadde gjort et svært viktig funn, sier han.

Dette gjorde at kreftforskere over hele verden satte i gang en storstilt aksjon for å avdekke funksjonen til dette proteinet.

Nå nærmer de seg muligheten av å bruke forskningsresultatene i praksis i kreftbehandlingen.

Cellens bremsepedal

På 1970-tallet oppdaget man onkogenene. Dette er gener som stimulerer cellevekst og er svært viktige for kreftutvikling. Da Lane fant p53, antok man at proteinet hadde en slik funksjon.

Men mot slutten av 80-tallet ble man for alvor oppmerksom på onkogenenes motstykke, tumor-suppressorene. Disse bremser vekst.

– Vi snakker om cellens gass- og bremsepedaler. Onkogenene er gasspedalen, tumor-suppressorene er bremsen, sier Gjertsen.

Tumor-suppressorens jobb er altså å bremse cellevekst i de tilfellene der cellen ikke bør få lov til å dele seg.

Utover 90-tallet viste forskningen etter hvert at p53 var en klassisk tumor-suppressor og en av cellens aller viktigste kontrollmekanismer.

Jobber kun under stress

Men hvordan utøver p53 sin tjeneste som kontrollør?

Når en celle er frisk, har ikke p53 noen funksjon. Proteinet produseres inni cellen og brytes ned igjen i løpet av 20 minutter. Først når en celle blir utsatt for stress, blir p53 aktiv.

Det at cellen blir utsatt for stress betyr vanligvis at den blir skadet. Stressfaktoren kan for eksempel være UV-stråling fra sola. Denne strålingen skader DNA og stresser cellen. Skader i DNA fører til slutt til at cellen omdannes til en kreftcelle.

For å hindre dette har man mekanismer som skal oppdage og reparere skader. Eventuelt må de potensielle kreftcellene fjernes før en svulst får anledning til å utvikle seg.

Det er her p53 spiller en viktig rolle.

Stress starter nemlig en prosess som hindrer at p53 brytes ned. Dermed kan proteinet stabiliseres og aktiveres. Ved p53-aktivering bestemmes skjebnen til cellen.

Dersom skaden som har oppstått er mulig å reparere, sørger p53 for at cellen blir satt på pause slik at den får tid til reparasjon før den igjen kan dele seg.

Dersom skaden er for stor og ikke kan repareres, vil p53 sørge for å aktivere et selvmordsprogram i cellen slik at den effektivt blir drept og fjernet og ikke får lov til å dele seg videre.

På den måten sørger p53 for at friske celler forblir friske og at kreftceller ikke får lov til å utvikle seg.

Mutasjoner i p53 vanlig i kreft

For at en kreftcelle skal kunne utvikle seg, må den omgå den kontrollfunksjonen som p53 utgjør. Da er det kanskje ikke så overraskende at kreftcelleversjonen av p53 proteinet inneholder feil som gjør at det ikke kan utføre sin normale kontrollfunksjon.

I over halvparten av krefttilfellene er p53 ødelagt.

– Vi regner med at p53 settes ut av spill på andre måter i de tilfellene der vi ser at selve proteinet ikke er ødelagt. En kreftcelle kan trolig ikke oppstå dersom p53-funksjonen er normal, sier professor Gjertsen.

Inaktivering av kontrollfunksjonen er altså en avgjørende del av prosessen når en kreftcelle oppstår.

Nyttig i behandling?

Mange forskere har lekt med tanken på å gjenopprette p53-funksjon som en del av kreftbehandlingen.

– Dette er et område der forskningen pågår for fullt nå, og man jobber med flere strategier for å kunne reaktivere en ødelagt p53 i kreftcellene. Faktisk har vi nye behandlinger som testes ut på pasienter i disse dager, forteller Gjertsen.

For, siden ingen kreftcelle kan overleve dersom p53-funksjonen er normal, er behandlingsformer som spesifikt gjenoppretter p53-aktivitet en kreftbehandling det knyttes store forventninger til.

– Det ville revolusjonert kreftbehandlingen om vi kunne reaktivere p53 hos pasientene, så her vil vi nok se mye forskning i de kommende årene, konstaterer Gjertsen.

– For behandling av blodkreft tok det 40 år fra den første genfeilen var identifisert til den fikk sin målrettede behandling. Etter 30 år med forskning på p53 nærmer vi oss forhåpentligvis den første p53-rettede kreftmedisinen, sier han.

– Kanskje i løpet av 2013?

Konferanse:

Annet hvert år arrangerer The European Association for Cancer Research (EACR) sin store kreftforskningskonferanse. Denne helgen starter årets konferanse i varemessen på Lillestrøm.

Blant årets foredragsholdere finner vi britiske Sir David Lane.

Les mer om kongressen og programmet