Kreftformer som eggstokk- og livmorhalskreft er viktige å oppdage tidlig for å komme i gang med behandling. Ifølge statistikk fra Kreftregisteret fikk rundt 1800 kvinner i Norge diagnostisert kreft i underlivet i 2014. De mest utbredte typene underlivskreft i Norge er livmorkreft, eggstokkreft og livmorhalskreft.
I en ny studie fra Danmark har forskere undersøkt om lønn og utdanning spiller noen rolle når kvinner med symptomer på underlivskreft går videre til spesialist etter besøk hos fastlege.
De fant ut at kvinner med høy utdanning hadde 86 prosent større sannsynlighet for å gå videre til spesialist, sammenlignet med kvinner med lavere utdanning.
– Sosiale ulikheter i helse er et velkjent fenomen, også i Norge, sier Annett Arntzen, instituttleder og professor i sosiologi ved Høgskolen i Sørøst-Norge.
Bare 2 av 5 med symptomer videre til spesialist
Hele 26 466 kvinner deltok i den danske undersøkelsen. Forskerne bak studien ønsket å undersøke hva som kjennetegnet kvinner som besøkte spesialisthelsetjenesten etter å ha vært hos fastlegen sin med symptomer på underlivskreft.
Kvinnene fylte ut et elektronisk spørreskjema der kreftsymptomer og fastlegebesøk ble kartlagt. Annen helseinformasjon, informasjon om sosioøkonomisk status og besøk hos spesialisthelsetjenesten ble innhentet fra nasjonale helseregistre og statistikkbanker.
2957 kvinner svarte at de hadde hatt tilbakevendende symptomer i løpet av en fire-ukers periode de siste seks månedene. 683 av disse oppga at de hadde besøkt sin fastlege for dette.
Symptomene som ble inkludert var bekkensmerter, blødninger etter overgangsalder, smerter under samleie og blødninger etter samleie.
Videre analyse av resultatene viste at bare to av fem av kvinnene som hadde vært hos fastlegen sin med kreftsymptomer, hadde brukt spesialisthelsetjenesten i etterkant. Forskerne fant ut at kvinner med høyest utdanning hadde størst sannsynlighet for å gå videre til spesialisthelsetjenesten.
Sosiale ulikheter i spesialisthelsetjenesten
Sosioøkonomisk status, oftest målt i form av utdanningsnivå eller inntekt, er forbundet med risiko for både sykdom og død.
– For nesten alle typer sykdommer som finnes, ser man en skjevfordeling i forhold til sosioøkonomisk status. De ressurssterke og rike har bedre helse enn de marginaliserte og fattige, men sosial ulikhet i helse danner et trappetrinnsmønster gjennom hele befolkningen, sier Annett Arntzen, professor ved Høgskolen i Sørøst-Norge.
Professor Annett Arntzen ved Høgskolen i Sørøst-Norge Foto: Høgskolen i Sørøst-Norge
– Det er for eksempel slik at de med mastergrad har bedre helse enn de med bachelorgrad, og de med doktorgrad har enda bedre helse enn de med mastergrad.
I studien undersøkte forskerne også livsstilsfaktorer slik som alder, BMI, røyking og alkoholinntak, uten at dette ga noen tydelige resultater.
Annonse
Forskerne trekker frem ulike årsaker til at utdanning var den viktigste faktoren for videre oppfølging hos spesialist: Ofte har personer med lav sosioøkonomisk status dårligere helsekunnskaper enn personer med høy sosioøkonomisk status. Dette påvirker hvordan man skaffer seg, vurderer og bruker helseinformasjon, og kan også påvirke hvordan pasienten tolker symptomene sine.
Kvinner med lite utdanning har for eksempel høyere sannsynlighet for å underkommunisere symptomene sine til fastlegen og dermed redusere sjansen for å bli henvist til spesialist. I tillegg tror forskerne at disse kvinnene også kan være dårligere til å følge opp avtalen sin hos spesialisten.
Sammensatte årsaker til ulikhet
Arntzen forklarer at årsakene til sosioøkonomiske helseforskjeller er sammensatte:
– Det handler både om forskjeller på strukturelt-, økonomisk-, kulturelt- og personlig nivå. Mitt faglige perspektiv er at det er forhold ved og i samfunnet som er bestemmende for gjennomsnittshelsen i ulike sosiale grupper. Fordelingen av sentrale ressurser som penger, makt, sosial støtte og kontroll over eget liv er skjevfordelt.
– Adferd og livsstil kan også forklare noe av de sosiale helseforskjellene. Røykevaner, alkoholbruk, ernæring og fysisk aktivitet har stor betydning for helse, og ulike befolkningsgrupper har ulike forutsetninger og motivasjon for å følge opp ekspertenes anbefalinger.
I denne studien brukte forskerne spørreskjemaer. Det er noen svakheter ved studier som baserer seg på spørreskjema som deltagerne selv fyller ut. Det er blant annet ofte de som er mest opptatt av helse som melder seg på slike studier. I tillegg kan det være lett å svare det tror andre vil høre på spørsmål om for eksempel symptomer og legebesøk. En styrke med studien er at den bruker pålitelige helseregistre.
Forskerne konkluderer med at funnene er viktig for videre kartlegging og oppfølging av pasienter som har fått påvist kreftsymptomer, og at sosiale ulikheter i spesialisthelsetjenesten er et stort problem også i rike samfunn som Danmark og Norge.
– Sosiale ulikheter i helse er intuitivt urettferdig og truer verdiene om sosial likhet og en rettferdig fordeling av levekår. Alle i Norge har en lovfestet rett til helse og omsorg. Likevel er det store ulikheter, til tross for at vi lever i et av verdens mest likhetsorienterte samfunn, sier Annett Arntzen.
