De første mobiltelefonene ble tilgjengelige for folket på 1980-tallet, men det var først ti år senere at teknologien virkelig havnet i befolkningens lommer. Midt på 1990-tallet økte bruken av mobiltelefoner dramatisk.

Med den nye utbredelsen av hjelpemidlet, kom også bekymringene for at den elektromagnetiske strålinga fra telefonene skulle øke risikoen for hjernesvulst.

Forskerne kjenner ikke til noen egenskaper ved mobilstrålinga som kan gi en slik virkning. Men dersom sammenhengen likevel er der, vil det etter hvert gi utslag på statistikken over tilfeller av hjernesvulst i befolkningen.

- Hvis vi hadde en kurve over salget av mobiltelefoner foran oss, ville vi sett at den gikk rett til værs på midten av 1990-tallet. Dersom mobilbruken øker risikoen for hjernesvulst, vil vi få et tilsvarende oppsving i krefttilfellene med noen års forsinkelse, sier Lars Klæboe fra Statens Strålevern.

Derfor har han og kollegaer fra Danmark, Finland og Sverige lett etter slike økninger av krefttilfeller, i de fire landenes kreftregistre.

- Disse fire landene, særlig Norge, har vedens beste kreftregistre. Studien er dermed basert på svært pålitelige data, sier Klæboe til forskning.no.

Og konklusjonen ser altså ut til å være beroligende for de ringeglade:

Det er foreløpig ingenting som tyder på noen økning i tilfeller av hjernesvulst etter mobilboomen på nittitallet.

Nesten 60 000 krefttilfeller

Forskerne har gått igjennom tilfeller av svulsttypene glioma og meningioma, registrert hos menn og damer mellom 20 og 79 år, i årene fra 1974 til 2003.

I løpet av denne tida fikk 59 984 personer diagnosen hjernesvulst, blant en befolkning på rundt 16 millioner voksne mennesker.

Statistikken viser noen små endringer i de registrerte krefttilfellene. Antallet gliomadiagnoser hos unge menn økte litt fram mot 1989, men sank etterpå. Og antallet kvinner som fikk meningioma steg jevnt over hele perioden fra 1974 til 2003.

Men det var ingen forandringer å spore i perioden fra 1995 til 2003, da mobilbruken skjøt i været.

Hva dette betyr, er imidlertid en annen sak.

Problematisk latenstid

Resultatet kan være en indikasjon på at det ikke er noen kreftrisiko ved bruk av mobiltelefon. Men man kan ikke utelukke at det finnes effekter på spesielle typer svulster som det er for få av til at de skiller seg ut i den store hopen.

Dessuten kan resultatene også bare vise at det tar mer enn fem til ti år fra man blir utsatt for stråling, til det utvikler seg kreft.

- Dette er en av de store utfordringene, sier Klæboe.

- Vi vet lite om denne såkalte latenstida, selv om vi har noen tanker om hvor mange år det kan dreie seg om. Vi skal også huske at det finnes mange ulike typer hjernesvulst og at det kan være forskjell i latenstid mellom dem.

Men resultatene kan likevel være et viktig innspill i den vitenskapelige diskusjonen som allerede går rundt temaet.

Funnene står for eksempel i sterk kontrast til en svensk rapport, som konkluderer med at både kort- og langtidsbruk av mobiltelefon er forbundet med en sterk økning i risikoen for hjernesvulst, skriver forskerne.

- Dersom det allerede finnes en slik effekt, burde vi også kunne se den i statistikken vår, sier Klæboe.

Redusert kreftrisiko hos mobilbrukere

Forskernes funn stemmer imidlertid godt overens med resultatene som allerede er publiserte i INTERPHONE-studien, en pågående internasjonal undersøkelse av mobiltelefoner og hjernesvulst.

En dansk studie peker også i samme retning. Og fordelen her er at forskerne har undersøkt nettopp de som har hatt telefon lengst, og som dermed har vært utsatt for mobilstråling i mange år.

- Danskene har funnet fram til alle som hadde mobiltelefonabonnement helt fra 1982, altså de tidligste brukerne. Nå følger de kreftregistreringer for flere hundre tusen mennesker, og sammenligner dem med tilstanden hos den øvrige befolkningen, forteller Klæboe.

Resultatene har så langt vært temmelig oppsiktsvekkende. Men ikke helt på dem måten man ventet.

- Det har vist seg at disse menneskene faktisk har en redusert risiko for en hel rekke kreftformer.

Kan mobiltelefoner rett og slett beskytte mot kreft?

- Nei, de gjør nok ikke det, humrer Klæboe.

- Dette viser bare hvor komplisert det er å finne ut hvordan ting egentlig henger sammen.

- I dette tilfellet skyldes nok resultatet at de første mobiltelefonbrukerne var en helt spesiell gruppe folk, med høy utdannelse og mye ressurser. De har en generelt en sunnere livsstil enn befolkningen ellers, og det gjenspeiler seg i kreftrisikoen.

Et innlegg i debatten

Forskerne bak rapporten mener det bør gjøres flere studier i framtida. Klæboe forteller at et lignende prosjekt om hjernesvulster hos barn er på vei.

På sikt vil det faktisk også bli mulig å se store sammenhenger bare ved å lese statistikkene, mener han.

- Før, da det bare var noen få som brukte mobiltelefon, ville det være vanskelig å se utslagene. Men når nærmest hele befolkningen har telefoner vil eventuelle virkninger bli synlig rett i statistikkene fra kreftregistrene, sier Klæboe.

Han mener det er lite sannsynlig at det skal dukke opp store overraskelser når det gjelder mobiltelefonstråling og hjernesvulst, men understreker at den nye rapporten ikke sier noe sikkert om saken.

- Dette er ikke noe endelig svar. Det er et innlegg i debatten, som peker i retning av at det er liten risiko forbundet med å bruke mobiltelefon.

Referanse:

I. Deltour , C. Johansen , A. Auvinen , M. Feychting , L. Klaeboe , J. Schüz, Time Trends in Brain Tumor Incidence Rates in Denmark, Finland, Norway, and Sweden, 1974 – 2003, Journal of the National Cancer Institute, desember 2009, vol. 101, s. 1721–1724.