En analyse av over 1500 kliniske kreftstudier publisert i 2006 konkluderte med at 29 prosent av studiene var preget av interessekonflikter.

Alle studiene var publisert i en av de prestisjetunge journalene New England Journal of Medicine, JAMA, The Lancet, Journal of Clinical Oncology, Journal of the National Cancer Institute, Lancet Oncology, Clinical Cancer Research og CANCER.

Komplekse bånd

Ifølge forskerne ved University of Michigan, har båndene mellom kliniske forskere og selskaper som produserer medisiner og medisinsk utstyr de siste årene blitt mer sammensatte og kontroversielle, særlig fordi flere forskere konkurrerer om finansiering.

I tillegg til å få penger fra legemiddelindustrien til finansiering av undersøkelser, mottar noen forskere konsulenthonorar, og noen eier også aksjer eller sitter i stillinger i selskaper som tjener penger på de produktene som blir studert.

Forskerne gikk gjennom publiserte forfattererklæringer og -lister, og så at 17 prosent av studiene var finansiert av næringslivet. Noen av de andre erklærte interessekonfliktene var ansatte i næringslivet som var oppført som medforfattere og forfattere som mottok konsulentbetaling.

Interessekonflikter var vanligst i studier i onkologi, eller læren om svulster og svulstsykdommer, hvor hele 45 prosent av studiene var preget av uheldige bindinger.

33 prosent av de nordamerikanske forfatterne erklærte interessekonflikter, og blant studiene med mannlige hovedforfattere hadde 37 prosent interessekonflikter.

- Ingen grunn til skepsis

Jónas Einarsson er leder for Radiumhospitalets Forskningsstiftelse og styreleder i Oslo Cancer Cluster, et nettverk bestående av legemiddelbedrifter, norske oppstarts- og venturebedrifter samt universiteter og forskningsinstitusjoner.

Einarsson sier til forskning.no at det ikke er noen grunn til å være skeptisk til samarbeid mellom næringsliv og kreftforskning.

- Skal det komme nye kreftlegemidler, så kan de bare komme i et tett samarbeid mellom industrien og de akademiske institusjonene.
Hvordan i all verden skal legemiddelindustrien få prøvd ut medisinene sine under ordnede forhold på pasienter hvis det ikke skjer på sykehus? spør han.

Forskning/næringsliv

Einarsson sier samarbeidet mellom forskningen og næringslivet foregår på to måter. Den ene er når et selskap kommer til sykehuset og spør om de kan gjøre en klinisk studie av et produkt som de har utviklet.

Den andre er hvis forskerne selv har funnet en ny behandlingsform, og tester den i kliniske studier. Etter hvert som behandlingsmetoden begynner å ligne på noe som kan brukes, kan forskerne søke samarbeid med industrien for å få finansiering til å gjøre de kostbare studiene som må til.

Einarsson sier han er den første til å innrømme at det ligger etiske utfordringer i slike samarbeid, og forteller at disse spørsmålene var bakgrunnen for opprettelsen av en egen forskningsstiftelse ved Radiumhospitalet i 1986.

- Stiftelsen ble opprettet fordi man ville ha en egen enhet for å forhandle frem finansiering til kliniske studier og sørge for at de blir gjort på riktig etisk måte, sier han.

Kontroll i Norge

Hvis man vil gjøre en klinisk studie her i Norge må man først gjennom en rekke kontrollorganer. Forskningsprosjektets protokoll skal først godkjennes av Statens legemiddelverk, deretter av en regional forskningsetisk komité, og til slutt av et protokollutvalg ved det sykehuset hvor studien skal gjennomføres.

De aller strengeste, sier Einarsson, er Food and Drug Administration, som har ansvaret for at alt er gjort på riktig måte før medisiner slippes ut på det amerikanske markedet.

Forskerens publikasjonsrett

En annen problemstilling som tas opp i den amerikanske studien, er hva som skjer når forskningsresultatene ikke er i tråd med det legemiddelprodusenter forventer. Einarsson forklarer at vi her i Norge har strenge regler rundt dette.

- Her blir det aldri gjort samarbeidsavtaler mellom akademia og næringsliv uten at forskeren har publikasjonsrett. Etter at dataene er gjort opp, skrives artikkelen og sendes over til selskapet. De har vanligvis 30 dager på å svare hvis de ønsker å komme med noen innspill, men de har ingen vetorett.

- Industrien kan også be om en utsettelse av publiseringen, hvis det er noe i studien som kan ødelegge en patentsøknad - altså for å sikre rettigheter, sier han.

- Flinkere til å si i fra

I følge Einarsson er det svært uvanlig at norske forskere sitter i styrer i eller har aksjeposter i legemiddelselskaper. Vanligere er det at de sitter i såkalte advisory boards som rådgivere.

- I Norge har forskere og klinikere blitt mye flinkere til å si i fra om eventuelle bindinger – det journalister kaller interessekonflikter. Det er viktig at leseren vet om en studie er sponset av et bestemt firma, sier han.

Einarsson peker også på at det aller viktigste er at klinikere som faktisk behandler pasienter ikke har bindinger til legemiddelindustrien. Han forteller at det slås hardt ned på slike bindinger ved Radiumhospitalet.

- Det skal ikke være sånn at en lege kan tjene penger på at det velges en spesiell behandling til en pasient, avslutter han.

- Kan ikke unngås

Sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag, Knut Ruyter, sier til forskning.no at man ikke kan unngå at det finnes interessekonflikter. Han peker likevel på at ikke alle konflikter er like alvorlige.

- Denne studien skjærer alle mulige typer interessekonflikter over én kam. Er det en interessekonflikt når man mottar lønn fra en oppdragsgiver for et arbeid man faktisk utfører? Skal vi styre klar av slike bindinger, kan vi ikke gjøre oppdragsforskning, sier Ruyter.

- All forskning, om den er betalt av næringslivet eller av det offentlige, innebærer at forskerne får lønn for det arbeidet de gjør.

Tilgjengelig og åpent

Han forteller at det i Norge har vært uvanlig at offentlig og privat sektor blandes. Det forholdsvis nye, sier Ruyter, er at man nå får inn næringslivsfinansiering i offentlige institusjoner som universiteter.

I Norge må alle medisinske forskningsprosjekter søke etisk komité om godkjenning, og i søknaden må prosjektleder redegjøre for alle finansieringsordninger og interessekonflikter.

Ruyter forteller at det også er blitt vanligere å redegjøre for bindinger når studier publiseres i tidsskrifter.

- Det viktigste redskapet man har er at den enkelte forsker må erklære bindingene sine offentlig slik at det er tilgjengelig og åpent. Hovedhensikten er åpenhet, i troen på at åpenheten kan være med å regulere adferden, sier han.

Kilde:

Reshma Jagsi et. al., Frequency, nature, effects, and correlates of conflicts of interest in published clinical cancer research, CANCER, juni 2009