I filmen 50/50 fra 2011 får hovedpersonen Adam beskjeden vi alle frykter: han har kreft. Det dreier seg om en sjelden form for svulst i ryggraden, og sjansene for å overleve er som tittelen på filmen: 50 prosent.

Skal vi tro Luciano de Fiore fra Sapienza University og kollegaene hans, er dette plottet ikke uvanlig i filmverdenens framstilling av kreftsykdom.

Med unntak av lungekreft er de mest utbredte kreftformene sjelden representert. Brystkreft er knapt vist, selv om det er en av de vanligste krefttypen hos kvinner. Derimot dominerer sjeldne varianter av leukemi, lymfekreft og hjernesvulster på lerretet.

Dessuten går det gjerne dårligere med filmpasientene enn med virkelighetens kreftrammede, mener de Fiore.

Pasientene dør

- Svært ofte overvinner ikke den syke lidelsen og hans død er på en eller annen måte nyttig for avslutningen av plottet, sier forskeren ifølge en pressemelding fra European Society of Medical Oncology.

De fiktive pasientene overlever sjelden som følge av behandling. På denne måten speiler ikke filmene den framgangen som tross alt har skjedd innen kreftterapi, mener de Fiore.

På den annen side viser produksjonene stadig flere av de viktige temaene rundt kreftsykdom, fra risikofaktorer i miljøet og helseforsikringer til cellegiftbehandling og omsorg ved livets slutt.

Nærmere virkeligheten

De Fiore og kollegaene har gått igjennom 82 filmer som på en eller annen måte handler om kreft, fra klassikere som Katt på hett blikktak (1958), via Regnmakeren (1997) og Erin Brockovich (2000) til nye filmer som Michael Clayton (2007) og The first beautiful thing (2010).

Av de 75 personene med kreft som var portrettert, døde 46. Dermed hadde filmverdenens pasienter dårligere odds enn gjennomsnittet av virkelige kreftpasienter.

Forskerne konkluderer likevel med at framstillinga av andre aspekter ved sykdommen tross alt er mye nærmere virkeligheten i nyere filmer.

- I dag konfronterer kinofilmer de viktigste temaene rundt kreftsykdom, som for det meste var fraværende i kinoens tidlige dager, sier de Fiore.

Mer dramatisk på film

Dermed kan filmene gjør oss oppmerksomme på hvor stort dette helseproblemet er og på de nye terapiene som finnes. De kan også gi folk flest en mulighet til å kjenne på følelsene vi har rundt den fryktede sykdommen, mener de italienske forskerne.

Og uansett bør vi kanskje ikke forvente oss noe eksakt portrett av lidelsen på lerretet, kommenterer Christoph Zielinski, president for Central European Cooperative Oncology Group.

- Teater og film må alltid se på dramatiske ting. Når det gjelder kreft blir de mer dramatiske formene portrettert, slik at skjebnen til både pasientene og deres omgivelser kan dreie seg om dem, sier han i pressemeldinga.

- I virkeligheten er det mye mer å leve med kreft – få diagnosen, få behandling og til slutt overleve den – som dominerer menneskelivene.

Referanse:

Forskningen ble presentert på kongressen til European Society for Medical Oncology i Wien, Østerrike, 19. september 2012.