Når reportere fungerer som talerør for politikere uten å etterprøve påstandene deres, kan det skade leseres oppfatning av egen evne til å finne sannheten.
SebastianEngesæthjournalistpraktikant
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Moderne journalistikk har blitt kritisert for å spille en passiv rolle når motstridende fakta presenteres.
Det er flere grunner bak denne trenden, men redaksjonelle kostnadskutt og stadig raskere nyheter nevnes som noen.
En fersk studie viser at lesere mister troen på sin egen evne til å gjenkjenne sannheten når de presenteres for refererende journalistikk.
– Det finnes konsekvenser av journalistikk som kun gjenforteller hva hver part sier uten å sjekke fakta, sier Raymond Pingree i en pressemelding.
Pingree står bak studien som er publisert i Journal of Communication.
Klassisk problemstilling
Professor i journalistikk og lærebokforfatter Sigurd Allern (Foto: UiO)
– Dette er en kjent problemstilling som går på kildekritikk, sier Sigurd Allern, professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo.
– Såkalt objektiv journalistikk er ofte knyttet til overflatiske krav, som at journalisten ikke viser sitt standpunkt i reportasjen. Journalisten refererer kilder som mener forskjellige ting, men påstandene blir ikke etterprøvd.
– Dette er det laveste nivået av kildekritikk og blir kanskje misforstått som den “rikitige” måten å gjøre det på, forteller han.
– Kilden vil ofte komme med ett av tre mulige typer utsagn. En faktapåstand, et normativt utsagn (mening/verdistandpunkt) eller en mellomkategori som en vurdering, analyse eller vektlegging.
– Hvis nyhetsmediet ikke går inn i dette, men nøyer seg med en passiv referering, blir resultatet for leseren en ukvalifisert miks av det som muligens er fakta, sier Allern.
Studie med paralleller til virkeligheten
– Resultatet av slik journalistikk er at lesere føler de ikke kan finne sannheten i politikken. Og jeg vil spekulere i at den innstillingen kan føre til at folk avskriver politikken helt, eller blir mer aksepterende til uærlighet blant politikere, sier Pingree.
Han kom frem til konklusjonen gjennom et eksperiment med 538 studenter. Studentene ble bedt om å lese en av fire versjoner av en fiktiv nyhetsartikkel. Artikkelen handlet om en helsereform som var til debatt i Representantenes Hus.
Artiklene var nesten identiske og beskrev to debatter rundt reformen.
I den ene mente motstandere av reformen at utgiftene ville bli langt høyere enn de anslåtte 200 millioner dollarene.
I den andre argumenterte motstanderne med at reformen var overflødig ved siden av Medicaid, og ville skape unødvendig byråkrati.
To versjoner av artikkelen begrenset seg til å sitere de fiktive politikernes argumenter, mens de to andre versjonene presenterte fakta som gav den ene siden medhold.
Annonse
Etter å ha lest artiklene svarte deltakerne på et utvalg spørsmål. Tre av disse relaterte til hvorvidt leserne i hovedtrekk følte at de kunne finne sannheten i politiske saker.
I tidens ånd
– I en tid hvor kolossale mengder informasjon er tilgjengelig, vil publikums behov for mer aktiv journalistikk øke, sier Allern.
– Kvalitetsjournalistikk krever visse ressurser, spesielt i form av tid. Det er en mer kostbar metode som forsinker produksjonen.
– I forbindelse med valgkampene har flere aviser hatt noe de kaller “faktasjekken”, det er jo et direkte mottiltak til akkurat denne problemstillingen, påpeker han.
– Ett konkret eksempel er faktasjekk.no i regi av Bergens Tidende.
– Mye av nettjournalistikken har representert et steg tilbake med sine flytende, eller manglende, deadlines. Når noe er trykket i en vanlig avis, ja, så er det trykket. I nettverden er det om å gjøre å være først, eventuelle feil ved artikler kan rettes opp ved senere anledning, avslutter han.
