Teologer er ikke eksperter på verken Gud, Himmelen eller Helvete, mener Erik Tunstad. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB scanpix)
Teologer er ikke eksperter på verken Gud, Himmelen eller Helvete, mener Erik Tunstad. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB scanpix)

Kommentar: Religion kan ikke gi ekte kunnskap

Jeg skriver ikke om den akademiske disiplinen teologi. Jeg skriver om religion og tro – hvordan disse virker i hverdagen, for deg og meg.

Publisert

Teologer er ikke eksperter på verken Gud, Himmelen eller Helvete – de er ekspert på hva andre teologer har ment før dem.

Sist uke skrev jeg en religionsproblematiserende kommentar, hvor jeg blant annet påpekte det at deres (religiøse) kunnskap er bygget på luft. De har ingen redskap som på noen troverdig måte kan skille én religiøs påstand fra en annen.

De fleste troende mener i dag at Helvete ikke eksisterer, i den form Dante i sin tid beskrev det. Men hvordan vet de det? Deres endrete syn, skyldes at endringer i vår kultur, rettsoppfatning, sekularitet, og så videre, til slutt har sevet inn i troen. De nye opplysningene om at Djevelen har senket temperaturen – er ikke resultatet av noen form for teologisk forskning.

Reaksjonene uteble selvfølgelig ikke, og en uke senere sitter jeg her og leser tankene til tre representanter som humaniora – som samtlige er forundret over at forskning.no har «valg(t) … å la biolog Erik Tunstad skrive om forholdet mellom religion, kunnskap og modernitet – spørsmål som behandles inngående i humaniorafagene – selv om han ikke har faglig kompetanse på feltene han skriver om.» – som historiker og sekularitetsforsker Stefan Fisher-Høyrem formulerte det.

Dette kan leses som faglig grensehevding.

Leser vi min kommentar, ser vi at jeg brukte konkrete eksempler på ting man ikke kan frembringe kunnskap om ved hjelp av teologiske metoder: Temperaturen i Helvete, evig liv, livets opprinnelse, stamcelleforskning, evolusjon, det nært beslektede emnet jomfrufødsel, eller premissene for vitenskap og kritisk tenkning. Skal du vite noe om dette, må du nesten sjekke det, granske det, forske på det. Og konsekvensene er heller ikke eksklusivt teologiske, de angår oss alle. På enkelte av disse områdene har undertegnede like stor og til dels større kompetanse enn mine motdebattanter.

Når det gjelder den akademiske disiplin teologi, derimot, melder jeg pass. Merk imidlertid at jeg ikke skrev en kommentar om den akademiske disiplin teologi. Jeg skrev om religion og tro – hvordan disse virker i hverdagen, for deg og meg.

Verdt å tenke på

Så – om Ragnar Mogård Bergem, filosofisk teolog fra Cambridge, har rett i at «ingen av Tunstads refleksjoner er nye og … har liten eller ingen kobling til debatter i seriøs faglitteratur, enten det gjelder i religionsvitenskapelige, filosofiske eller teologiske fagfelt» – er dette uansett et skudd utenfor.

Og om teologene synes debatten er passé – merk at kommentaren er mye lest. Folk synes dette er verdt å tenke på.

Er det én ting vi bør få med oss, er det at det ofte befinner seg oceaner mellom de skriftlærdes til enhver tid foretrukne omskrivninger – og det folk faktisk tror. Religion er vanskelig å debattere, skrev jeg, fordi den er så varierende. Sier du det ene, får du straks høre at argumentet er ubrukelig, fordi din motdebattant mener det andre – uten at hun kan argumentere for sitt syn ut fra oppdagelser gjort gjennom religiøs undersøkelse av det hinsidige.

Betyr dette at vi skal oppgi å drøfte religion på de troendes premisser – og i stedet hengi oss til en filosofisk rødvinskveld med de dype tenkere? Kunne sikkert vært hyggelig det – men det er hva folk ute i gatene tror eller ikke tror på, som til syvende og sist er viktig.

Denne troen er noen ganger «moderne» og avslepen – andre ganger bokstavelig og potensielt farlig. Begge er imidlertid, når du skurer dem ned, tuftet på tro, dogmer, åpenbaringer, hellige skrifter og autoritet. Aldri på objektive metoder som kan skille rett fra galt.

Vitenskapen har tatt feil

Jeg skal se nærmere på et poeng min kollega, religionsviter Ragnhild Laird-Iversen, fremmet i sin epistel. Etter en serie fiffige retoriske trekk, serverer hun et argument som kort kan sammenfattes slik: Å avvise religion fordi forklaringene vingler – er like feil som å avvise vitenskapen fordi forskerne skifter mening.

Joda, vitenskapen har tatt feil. Og vitenskapsfolk har juksa. Vi er blitt ledet på ville veier, gang på gang. Selvfølgelig er det slik. Det er faktisk helt nødt til å være slik. Vitenskapen utvikler seg nemlig nettopp gjennom prøving og feiling – det er det som gjør metoden så god. (Vitenskap er en metode, ikke en trosretning. Det betyr at også andre kan bruke vitenskapens metoder – og de gjør det. Rørleggere gjør det, hver dag, elektrikere også. Og journalister og bakere og …).

For å gjøre det grafisk og klart:

Vitenskapen tok grundig feil i spørsmålet om hvorvidt livet utvikler seg eller ikke. Først mente forskerne at livet ikke utvikler seg – deretter skiftet de mening.

Vitenskapen ble lurt – for eksempel av Piltdownmannen. Rein svindel – og, neida – det moderne mennesket oppsto ikke i Kent. Selv om vi trodde det i noen år.

Og vitenskapen – enklaver av den – har latt seg forlede av ideologier og karismatiske ledere. De som ikke kjenner historien om Trofim Lysenko kan søke på forskning.no – jeg skrev noen artikler om saken for en ti femten års tid siden.

Men merk at disse problemene ble løst av vitenskapsfolka sjøl. Det var en genial biolog som oppdaget den riktige løsningen på problemet med livets utvikling. Det var kritiske forskere som til slutt avslørte Piltdown-svindelen. Og lysenkoismen forsvant fordi det til slutt ble overtydelig, selv i en kommuniststat, at denne alternative genetikken ikke leverte de resultatene den lovet.

Det er dette som er selve poenget. Vitenskapen vurderes ut fra hva den kan levere. Den har en innebygget selvkorreksjon, som hever den over andre måter å innhente kunnskap på.

Denne korreksjonen innebærer ikke bare den tvil vitenskapen krever av forskeren, men også et arsenal av metoder, designet for å avsløre våre egne feil.

Å bekrefte Guds ord

Hovedforskjellen mellom vitenskap og religion, kan være at vitenskap er drevet av et ønske om å vite stadig mer, mens religionen er drevet av det motsatte: Å bekrefte Guds ord.

Ja, vitenskapen er vinglete – men beveger seg i stødig retning av bedre forståelse. Flere av de oppdagelser den har gjort, kommer antagelig til å bli stående.

Vi vil finne ut mye vi ikke vet i dag, men om 200 år vil DNA fremdeles være molekylet som holder det genetiske materialet for flercellet liv. Vi vil kanskje se det annerledes – men livet vil utvikle seg, også om 200 år. Lysets hastighet vil fremdeles være den samme – og et vannmolekyl vil alltid inneholde ett oksygenatom og to hydrogen.

Denne vinglingen, denne mangel på endelig kunnskap – vitenskapelige påstander har holdbarhetsdato – de hevder seg ikke å gi det «Sanne» svaret – bare et bedre svar – kan vi imidlertid ikke sammenlikne med religionenes meninger. Disse er absolutte – tuftet på kilder vi ikke kan verken motsi eller undersøke – men de er bare absolutte frem til noen mener at de ikke lenger er absolutt sanne.

Dette er en stor og avgjørende forskjell – og det gjør oss ikke mer trygge, når vi merker oss at religionene, i skarp motsetning til vitenskapen, aldri har hatt rett i sine påstander om universet. Det finnes ingen måte å se treenigheten på, vi kan aldri vite om Gud egentlig er god og allmektig.

Nettopp derfor faller altså også Laird-Iversens konklusjon som en skinnfell: «Min påstand er at hans (Tunstads, altså min) kunnskap om religion ikke er kunnskap, men meninger.»

Er det min mening at mennesket utviklet seg i Afrika for to og en halv million år siden – fra en populasjon på noen tusen mennesker? Dette er et spørsmål som i aller høyeste grad påvirker vår «kunnskap om religion».

For å dra den litt lenger: Er det min mening at vannmolekylet er bygget av ett oksygen og to hydrogen? Det finnes kanskje andre, likestilte meninger om dette?

Ny viten?

Bergem, Fisher-Høyrem og Laird-Iversen stiller mange teologiske spørsmål. Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan berøre dem alle. 

Det spørsmålet Bergem, Fisher-Høyrem og Laird-Iversen imidlertid og umerkelige glir utenom, er det ene jeg stiller: Har religionene noensinne gitt oss ny viten om verden?

Den filosofiske teolog Ragnar Mogård Bergem skriver forøvrig at jeg kan droppe drømmen om en karriere ved hans institutt – minn meg på å la være å søke det studiet, da.