Smeltende permafrost truer klimaet

Ny studie viser at permafrost som smelter i visse områder av Arktis slipper ut mange ganger mer drivhusgass enn man forestilte seg. Det kan ha skremmende konsekvenser, mener dansk forsker.

Publisert
Permafrosten, som rommer store mengder gammelt karbon, smelter i store deler av Arktis. Karbonet skylles deretter ut i havene hvor det reagerer med oksygen. Deretter bobler det opp i atmosfæren som karbondioksid.
Permafrosten, som rommer store mengder gammelt karbon, smelter i store deler av Arktis. Karbonet skylles deretter ut i havene hvor det reagerer med oksygen. Deretter bobler det opp i atmosfæren som karbondioksid.

Permafrost:

Det er definert som områder hvor den gjennomsnittlige årlige jordtemperaturen ligger under frysepunktet i minst to år på rad.

På den nordlige halvkulen består omkring 25 prosent – 23 000 000 kvadratkilometer – av landområdene av permafrost. På den sørlige halvkulen er det derimot bare 174 000 kvadratkilometer. Vi finner også permafrost på større fjell som for eksempel Mount Kenya, Kilimanjaro, Ruwenzori og på høyslettene i Tibet. Mesteparten av det nordlige Alaska, Sibir, Grønland og Canada dekket av permafrost.

Arktisk permafrost – altså jordlag som har vært frosset gjennom årtusener – tiner nå på grunn av den globale oppvarmingen. Det setter gang i en geologisk prosess som frigir en betydelig større mengde drivhusgass enn forventet.

Utslippet fra et av de største permafrostområdene i verden er ti ganger høyere enn man hadde regnet med.

– Man har lenge visst at dette er en kilde til drivhusgass, men man var usikker på omfanget. Nå har vi funnet et tall som er overraskende stort, sier Per Roos, som er seniorforsker ved DTU NUTECH.

– Det er skremmende å tenke på konsekvensene – for det er lagret svært mye karbon i permafrosten, og jo varmere det blir, jo mer blir sluppet ut, sier han.

Slippes ut i havet

Permafrost finnes mange steder i verden, men den er særlig utbredt langs en 7000 kilometer lang kystlinje ved den arktiske kysten av Øst-Sibir. Gjennom hundredtusenvis av år har jordlag mellom 1 og 30 meters dybde vært permanent frosset. Hvis permafrosten skulle smelte, vil jordlagene falle sammen og sende ut store mengder stein, jord og grus i havet.

Dette slipper ut store mengder karbon som permafrosten tidligere holdt fanget.

Mesteparten reagerer med oksygen i vannet, slik at det dannes karbondioksid. Når vannet blir mettet av drivhusgassen, vil den boble opp i atmosfæren.

Samlet inn fra ulendt terreng

Selv om den 7000 kilometer lange kyststrekningen huser en betydelig del av jordens samlede mengde permafrost, er det først nå man for alvor har undersøkt hvor mye som smelter.

Området har simpelthen vært for barskt og øde til at noen har samlet inn prøver fra dype jordlag til lands og til vanns.

Roos og kollegene hans var derfor pionerer på området da de for et par år siden bestemte seg for å undersøke saken.

Utviklingen kan eskalere

Forskerne har brukt blant annet karbonisotopene 13 og 14 til å spore karbonet. De har kunnet identifisere hvor mye av karbonet på havbunnen som stammer fra permafrosten. De har også kunne finne ut hvor raskt jordlagene raser ut.

– Det dreier seg om 44 milliarder kilo per år bare fra dette området, sier Roos.

Til sammenligning er utslippene fra fossile brennstoff 6000-7000 milliarder kilo drivhusgass årlig. Utslippene fra permafrosten er derfor små i forhold. Men poenget er at man ikke kan styre utslippet fra permafrosten.

– Den samlede mengden karbon i permfrosten er svært stor – det utgjør rundt halvparten av alt karbon i jorden verden over. Og det ville være virkelig ille hvis alt dette skulle bli sluppet ut i atmosfæren i løpet av noen hundre år. Det ville sette virkelig fart i den globale oppvarmingen, avslutter Roos.

Forskerne har fortsatt ikke regnet ut det samlede bidraget fra alle permafrostområder. Det blir ifølge Per Roos en oppgave for kommende studier.

Referanse:

«Activation of old carbon by erosion of coastal and subsea permafrost in Arctic Siberia», doi:10.1038/nature11392

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.