Klimalærdom fra ozonlaget

- Stilt overfor klimatrusselen, kan man trekke lærdommer fra arbeidet med å redde ozonlaget. Det sier Geir Braathen, en norsk klimaforsker som jobber for FN i Geneve. 

Publisert
"- Det finnes fortsatt mye skadelige KFK-gasser, blant annet lagret i gamle kjøleskap og biler. Gassene vil etter hvert frigjøres, noe som forsinker helingen av ozonlaget, sier Geir Braathen i FN-organisasjonen World Meteorological Organization (WMO). (Foto: Espen Eggen)"
"- Det finnes fortsatt mye skadelige KFK-gasser, blant annet lagret i gamle kjøleskap og biler. Gassene vil etter hvert frigjøres, noe som forsinker helingen av ozonlaget, sier Geir Braathen i FN-organisasjonen World Meteorological Organization (WMO). (Foto: Espen Eggen)"

Ozon

Ozon er et ustabilt molekyl som består av tre oksygenatomer.

Ozongass virker kraftig oksiderende, og har en giftig virkning for mennesker ved store konsentrasjoner på bakkenivå.

Ozon finnes i alle deler av atmosfæren.

I det såkalte ozonlaget, mellom 14 og 40 kilometer over bakken, stopper ozonmolekylene mye av den ultrafiolette strålingen (UV-stråling) fra solen.

Denne strålingen ville vært svært skadelig for planter, dyr og mennesker hvis den hadde nådd jorden.

Kilde: Wikipedia

- Av natur er jeg ukuelig optimist. Men det er ingen tvil om at klimaendringene byr på mange dystre utsikter, sier Geir Braathen.

Vi står på takterrassen til Verdens Meteorologiorganisasjon (WMO) i Geneve, der Braathen har jobbet i snart tre år.

Om klimautsiktene kanskje er dystre, kan det samme ikke sies om panoramaet som åpenbarer seg i tiende etasje.

Under oss ligger det grønnblå vannspeilet i Genevesjøen. Bak sjøen, mot grensen til Frankrike, reiser det veldige Mont Blanc-massivet seg. Noen av toppene er nesten fem tusen meter høye, og dekkes av evig snø og is.

Ubehagelig påminnelse

Men den fantastiske utsikten er også en ubehagelig påminnelse:

I alpene trekker mange isbreer seg tilbake, mens turistnæringen fortviler snøfattige og milde vintre.

Mange frykter at de bare ser begynnelsen på omfattende klimaendringer, forårsaket av menneskeskapte utslipp av blant annet CO2.

Slutte å kjøre bil

- Klimatrusselen griper rett inn i hele vår livsstil og samfunnsstruktur. Det er vanskelig å be folk om å slutte å kjøre bil, eller la være å varme opp husene sine. Da var problemet med ozonlaget tross alt enklere å håndtere, sier Braathen.

Nettopp arbeidet med å redde ozonlaget, var i mange år den norske forskerens viktigste arbeidsfelt.

"Bildet viser perlemorskyer over Østlandet i Norge. Perlemorskyer dannes i stratosfæren 20-25 km over bakken. Fargene skyldes såkalt diffraksjon rundt ispartiklene, som disse skyene består av. Dette er den såkalte korona-effekten. (Foto: Geir Braathen, Verdens Meteorologi-organisasjon)"
"Bildet viser perlemorskyer over Østlandet i Norge. Perlemorskyer dannes i stratosfæren 20-25 km over bakken. Fargene skyldes såkalt diffraksjon rundt ispartiklene, som disse skyene består av. Dette er den såkalte korona-effekten. (Foto: Geir Braathen, Verdens Meteorologi-organisasjon)"

Ballonger i luften

Etter en doktorgrad i fysikalsk kjemi ved Universitetet i Oslo i 1986, og et post doc-opphold i USA, startet han en 17 år lang karriere ved Norsk institutt for luftforskning (NILU).

I løpet av disse årene sendte han utallige forskningsballonger opp i stratosfæren over nordområdene, med instrumenter som målte konsentrasjonen av ozon i stratosfæren.

I mange år var resultatene ballongene kom ned med svært nedslående.

Hull i ozonlaget

Etter at sur nedbør og skogsdød fikk stor oppmerksomhet fra slutten av 1970-tallet, ble trusselen mot ozonlaget den neste, store miljøsaken.

Planter, dyr og mennesker er nemlig svært avhengig av beskyttelsen fra ozonlaget. Ozonet filtrerer bort mye av den farlige, ultrafiolette strålingen fra solen, som ellers ville ha utryddet mye av livet på jorden.

"Uten ozonmolekylet ville de færreste livsformer ha eksistert. Ozon filtrerer farlige UV-stråler, som ellers ville ha skadet livet på jorden. (Illustrasjon: Wikipedia)"
"Uten ozonmolekylet ville de færreste livsformer ha eksistert. Ozon filtrerer farlige UV-stråler, som ellers ville ha skadet livet på jorden. (Illustrasjon: Wikipedia)"

Derfor ble det slått alarm da forskere på begynnelsen av 1980-tallet påviste svært lave verdier, eller hull, i ozonlaget.

Kjøleskap og spraybokser

Umiddelbart falt mistanken på gasser som inneholder klorfluorkarboner, eller såkalte KFK-gasser. Disse var blitt brukt helt siden begynnelsen av 1900-tallet, og i blant annet kjøleskap, klimaanlegg og spraybokser.

At gassene kunne ødelegge ozon, ble beskrevet teoretisk allerede i 1970-årene. Men at ødeleggelsen kunne få et slik omfang, var ikke blitt forutsett.

Stor skade

Men etter at NASA i 1987 ledet et storstilt felt-eksperiment med målinger av stratosfæren over Antarktis, ble all usikkerhet feid til side:

KFK-gassene var utvilsomt skyld i den bekymringsfulle ødeleggelsen av ozonlaget.

- Det viste seg at selv små mengder KFK-gasser kan gjøre stor skade i stratosfæren. Klor og brom binder seg til ozonmolekylene, og ett enkelt kloratom kan bryte ned flere tusen ozonmolekyler, forklarer Braathen.

Wien-konvensjonen

Etter hvert som alvoret i situasjonen gikk opp for det internasjonale samfunnet, kom også arbeidet med å løse problemet i gang.

Geir Braathen var en av dem som involvert seg fra norsk side, og han koordinerte blant annet fem ozonrelaterte EU-prosjekter.

"Perlemorskyer er svært vakre, men vitner samtidig om nedbrytingen av ozon som foregår ved diffraksjonen rundt ispartiklene. Dette skjer gjennom konvertering av passive halogen-komponenter som saltsyre (HCl) og klornitrat (ClONO2) til aktive halogen-forbindelser som f.eks. klormonoksid (ClO). Aktive halogen-forbindelser bryter ned ozon. (Foto: Geir Braathen, Verdens Meteorologi-organisasjon)"
"Perlemorskyer er svært vakre, men vitner samtidig om nedbrytingen av ozon som foregår ved diffraksjonen rundt ispartiklene. Dette skjer gjennom konvertering av passive halogen-komponenter som saltsyre (HCl) og klornitrat (ClONO2) til aktive halogen-forbindelser som f.eks. klormonoksid (ClO). Aktive halogen-forbindelser bryter ned ozon. (Foto: Geir Braathen, Verdens Meteorologi-organisasjon)"

 Arbeidet med å forby de ødeleggende stoffene kom i gang med Montreal-konvensjonen fra 1987, som senere ble utvidet og skjerpet en rekke ganger.

- Montreal-konvensjonen var en skrittvis prosess, og avtaleverket ble justert senest i 2007, forklarer den Geir Braathen.

Det virkelige gjennombruddet med konvensjonen kom i København i 1992, da det ble oppnådd enighet om omfattende reduksjon i produksjon og bruk av KFK-gassene.

Lang levetid

Fordi de skadelige gassene har mellom 50 og 100 års levetid, vil det likevel ta lang tid før ozonlaget er tilbake på et naturlig nivå.

Derfor er en del av jobben til den norske forskeren ved Verdens Meteorologiorganisasjon å fortsatt overvåke tilstanden til ozonlaget.

- Hullet over Antarktis i 2006, var faktisk det største som er målt noen sinne. De lokale temperaturvariasjonene fra år til år forklarer hvorfor ozonhullet fortsatt varierer i størrelse, sier Geir Braathen.

Men det er ingen tvil om at det nå går riktig vei.

- Rundt årtusenskiftet så vi en utflating av de skadelige stoffene i stratosfæren. Om rundt tyve år regner vi med at hullene i ozonlaget gradvis vil bli mindre, sier han.

Halvparten i atmosfæren

Det internasjonale samfunnet klarte altså å redde ozonlaget. Nå håper forskeren at det samme vil skje i forhold til dagens store miljøsak:

Trusselen om menneskeskapte klimaendringer.

- Akkurat som med ozonlaget, kan ingen enkeltland løse dette problemet alene. Klimatrusselen krever at verden nok en gang går sammen, sier Braathen.

Samler data

Mye av jobben hans går ut på å samle inn og koordinere data om klimagasser fra hele verden.

"- I klimadebatten vil noen innvende at vanndamp er den aller viktigste klimagassen. Men vanndamp er det svært lite vi kan få gjort noe med. CO2 og andre menneskeskapte klimagasser, derimot, kan vi begrense utslippene av, sier Senior Scientific Officer i WMO, Geir Braathen. (Foto: Espen Eggen)"
"- I klimadebatten vil noen innvende at vanndamp er den aller viktigste klimagassen. Men vanndamp er det svært lite vi kan få gjort noe med. CO2 og andre menneskeskapte klimagasser, derimot, kan vi begrense utslippene av, sier Senior Scientific Officer i WMO, Geir Braathen. (Foto: Espen Eggen)"

De fleste lands nasjonale meteorologiorganisasjoner, som Meteorologisk institutt i Norge, er medlemmer i Verdens Meteorologiorganisasjon.

Disse utfører målinger av klimagasser i atmosfæren, og rapporterer tilbake til Braathen og WMO.

Tallene brukes blant annet som faktagrunnlag i FNs klimapanel (IPCC).

Føre var

Rapportene er foreløpig dyster lesing for de som tror på en sammenheng mellom menneskeskapte utslipp og klimaendringer.

- På begynnelsen av 1990-tallet slapp verden ut fem gigatonn CO2 i året. Nå er vi oppe i rundt 8,5 gigatonn. Omtrent halvparten tas opp av havet og biosfæren. Resten ender i atmosfæren, forklarer Braathen.

Han rister litt på hodet av dem som ikke tar klimatrusselen på alvor, før det finnes absolutte beviser for en sammenheng mellom utslipp og klimaendringer.

- I matematikken kan man operere med ugjendrivelige bevis. I klimaforskningen må vi forholde oss til indisier. Og når indisiene for menneskeskapte klimaendringer er så sterke som de er, blir det helt galt å ikke ta klimatrusselen på alvor, sier han.

Gammelt nytt

De senere årene har klimaspørsmålene nærmest eksplodert i mediene, og blitt en del av den store samfunnsdebatten. Det betyr likevel ikke at problemstillingen er ny.

- Blant forskere har faren for klimaendringer blitt debattert lenge. Allerede i 1965 ble daværende president i USA, Lyndon B. Johnson, advart mot klimaendringer som følge av CO2-utslipp, sier Braathen.

Heller ikke norske politikere kan hevde at klimatrusselen har kommet overraskende. Geir Braathen jobbet med en departementsutredning om klimaspørsmål allerede på begynnelsen av 1990-tallet.

- Men det er først de siste årene jeg har sett en klar holdningsendring, både blant politikere og i folkeopinionen, sier han.

Ikke overrasket

Mange i miljøbevegelsen ble skuffet over manglende resultater etter FNs store klimakonferanse på Bali, høsten 2007.

Men basert på erfaringene fra arbeidet med ozonlaget, er Geir Braathen ikke spesielt overrasket.

- Det vi lærte for femten-tjue år siden, var at det er et svært møysommelig arbeid å få på plass omfattende, internasjonale avtaler. Det er urealistisk å tro at én konferanse kan løse alle klimaproblemene, sier han.

Likevel har forskeren tro på at verden skal klare å komme til enighet, og forhåpentlig nå et mål om stabilisering av nivået av klimagasser i atmosfæren.

- Jeg er fortsatt optimist. De første, viktige skrittene er tatt, sier Geir Braathen.

Lenke

Se hjemmesiden til Verdens Meteorologi-organisasjon