Henrik Svensmarks nye studie møter både anerkjennelse og kritikk fra ledende fagfolk i klimadebatten. Debattantene er imidlertid enige om at artikkelen hans er viktig.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Illustrasjon av kosmisk stråling. De kosmiske strålene ioniserer luften, noe som gjør at det dannes aeroloser, som igjen kan produsere skyer – ifølge Henrik Svensmarks teori. (Illustration: DTU Space)"
Dette diskuterer de: værstøy eller ikke?
Eigil Kaas er blant annet redd for at Henrik Svensmarks resultater kan være et uttrykk for «værets luner» i stedet for å være en konsekvens av variasjoner i den kosmiske strålingen.
Han henviser til en norsk studie som ble avsluttet i 2008, under ledelse av professor i meteorologi, Jón Egill Kristjánsson.
Teamet undersøkte om det var en kobling mellom utbrudd på solen (Coronal Mass Ejection) og en reduksjon i mengden kosmisk stråling i atmosfæren (Forbush-reduksjon), fulgt av et fall i dannelsen av skyer.
Svensmarks gruppe har studert nøyaktig den samme koblingen, bortsett fra at det norske teamet studerte 22 store og små Forbush-reduksjoner, mens Svensmarks team valgte å utforske de 13 kraftigste reduksjonene.
Svensmark observerer en klar kobling for alle sine 13 tilfeller.
Det norske forskerteamet ser også en sammenheng for de kraftige reduksjonene, men ikke noen sammenheng når de ser på alle reduksjonene på en gang.
Det får dem til å konkludere at sammenhengen for de sterke reduksjonene er en tilfeldighet og skyldes variasjoner i luften, såkalt «værstøy».
– Det som er bekymringsfullt er at man med bare litt andre data får et resultat som er stikk motsatt. Værstøyen gir en hel masse variasjon i skyparametere, så selv om det ser besnærende ut, så skal man passe godt på hva man konkluderer, sier Kaas.
Videnskab.dk har spurt professor i astrofysikk Nir Shaviv fra Racah Institute of Physics, The Hebrew University of Jerusalem om det er hold i bekymringene til Kaas.
– Resultatene fra begge grupper er korrekte. Men den måten som Kristjánsson og hans kolleger har utført sine analyser, gjør det mye vanskeligere for dem å se et klart signal, så derfor tror de at det ikke er noe, sier han.
Han er helt enig med Kaas i at man skal ta hensyn til værstøy, fordi været endrer seg fra minutt til minutt.
Siden Forbush-reduksjonene bare varer i noen få dager, vil det være masse naturlige variasjoner som kamuflerer det egentlige signalet, og for overhodet å se signalet er man nødt til å fjerne støyen ved å bruke mange reduksjoner.
Men det er en balansegang, for tar med man for svake reduksjoner, hvor støyen får større betydning, drukner signalet.
- Her har Svensmark nettopp gjort et stort stykke arbeid med å estimere hvor sterke reduksjonene må være for at man vil kunne se et signal, forteller han.
- Enda verre er det at Kristjiánsson og kollegene hans bare har sett på en begrenset del av atmosfæren over havene for å få en mer «rent signal».
- Men dermed skyter de faktisk seg selv i foten ved at støysignalet blir enda sterkere, sier han.
- Det problemet har Svensmark unngått ved å bruke globale data over både hav og land, mener den israelske professoren.
Visste du
Solens stråling er den totale mengden energi som sendes ut fra solen per tidsenhet.
Solens aktivitet er derimot et uttrykk for hvor kraftig magnetfeltet er.
Hvis magnetfeltet er sterkt, er solen svært aktiv, slik at det er mange solflekker på overflate.
– Dette er et viktig resultat; det gjør det vanskelig å avvise hypotesen vår.
Den klare meldingen kommer fra professor Henrik Svensmark fra DTU Space, som sammen med kollegene sine nettopp har offentliggjort resultater som underbygger den klimateorien som han fremsatte for tolv år siden.
Hypotesen sier at endringer i solaktiviteten styrer hvor mye kosmisk stråling som treffer jordens atmosfære, noe som igjen bestemmer hvor mange lavtliggende skyer som dannes. Siden skyer virker avkjølende, har de en stor innvirkning på klimaet.
Hypotesen har hittil møtt mye kritikk og har satt i gang en heftig klimadebatt både i Danmark og internasjonalt. Årsaken er at den stiller spørsmålstegn ved forestillingen om at stort sett hele den globale oppvarmingen er menneskeskapt, gjennom utslipp av drivhusgassen CO2.
De to teoriene utelukker i og for seg ikke hverandre. Men hvis det viser seg at Svensmarks teori stemmer, må den tas med i de eksisterende klimamodellene. Det krever imidlertid at CO2-hypotesen må telle mindre.
Men det har talsmennene for CO2-hypotesen inntil videre avvist, fordi de mener at det mangler dokumentasjon for at Svensmarks mekanisme virkelig spiller en rolle.
«Et uttrykk for værstøy»
En av de skeptikerne som kommer på banen nesten hver gang Svensmark har presentert nye resultater, er professor i meteorologi Eigil Kaas fra Københavns Universitet, som også er forskningsleder ved Danmarks Klimacenter på DMI.
Normalt pleier han ikke å legge fingrene imellom når han kritiserer Svensmarks hypotese og konklusjoner. Han er fortsatt skeptisk, men hører man etter, fornemmer man likevel en liten oppmykning.
– Hovedinntrykket mitt av artikkelen er at den er svært interessant. Jeg synes artikkelen er viktig. Men det er ulike ting ved resultatene som gjør at jeg ikke føler meg helt overbevist om at det har en så stor effekt på klimaet som Henrik Svensmark og teamet hans påstår, sier han.
Etter å ha brukt en formiddag på å lese igjennom artikkelen og kaste et blikk på dataene og grafene, mener Kaas blant annet at Svensmarks resultater kan være et uttrykk for «værets luner» i stedet for å være en konsekvens av variasjoner i den kosmiske strålingen (se boks under).
«Effekten er stor»
Videnskab.dk har også snakket med Nir Shaviv, som er professor i astrofysikk ved Racah Institute of Physics, Hebrew University of Jerusalem.
Shaviv har brukt hele sitt forskerliv på å studere koblingen mellom solens aktivitet og klimaet på jorden og har derfor også fulgt nøye med i de studiene til de ulike forskergruppene.
Han er helt enig med Kaas i at man må ta hensyn til værstøy, fordi været endrer seg minutt for minutt.
Men Shaviv har også lest Svensmarks nylig publiserte artikkel og mener at resultatene taler for seg selv.
Annonse
– Effekten er kvantitativt svært stor, og den eneste konsistente hypotesen som kan forklare den, er at solaktiviteten via den kosmiske strålingen påvirker klimaet gjennom variasjoner i skydekket, sier han. (Se utdypning i boksen nederst på siden).
Kan ikke forklare global oppvarming
Selv om Kaas ikke føler seg overbevist av Svensmarks målinger, så vil han ikke avvise at det er en kobling. Men han vil understreke at hypotesen på ingen måte kan redegjøre for den globale oppvarmingen.
Hvis den globale oppvarmingen vi har sett gjennom de siste 150 årene skulle være forklart ut fra en avtagende kosmisk stråling, så ville man se en tilsvarende trend i den kosmiske strålingen. Og det kan man ikke, argumenterer han.
Han henviser til at den kosmiske strålingen har vært avtagende opp til 1950, men at den etter det har vært varierende. Hvis man bare så på energieffekten fra den kosmiske strålingen, ville man ikke få en økt global oppvarming etter 1950, noe som jo ikke stemmer.
– Det er tankevekkende at man kan få den riktige oppvarmingen ved bare å bruke CO2-hypotesen. Man trenger altså ikke den kosmiske strålingen for å få temperaturkurvene til å stemme, sier han.
Men det argumentet kjøper ikke Svensmark. Selv om man kan justere klimamodeller slik at de passer noenlunde med temperaturutviklingen, er det ingen garanti for at det har særlig mye med virkeligheten å gjøre, sier han. Han går til og med så langt som til å si at det er en elendig overensstemmelse mellom modellenes verden og den virkelige verden, hvis man undersøker det litt nærmere.
– Det er ingen grunn til å ha stor respekt for klimamodeller. Tenk på finanskrisen vi nå gjennomlever. Noen banker hadde ansatt opp til 4000 risikoanalytikere, noen av de beste hodene på planeten, men ingen av dem forutså krisen. Stoler vi blindt på økonomiske modeller? Nei, sier han.
Han gjør oppmerksom på at temperaturen og energimengden i havene fram til de siste årene er falt og undrer seg over hvorfor. Det er ingen klimamodeller som har forutsagt at den globale oppvarmingen skulle være stoppet og gått motsatt vei. Men det passer fint med solens avtagende aktivitet.
Umiddelbart ser ikke Eigil Kaas noen grunn til å endre på de nåværende klimamodellene, selv om han medgir at solens påvirkning på klimaet kanskje enda ikke er forstått.
– Jeg mener ikke at vi har noen avklaring på hvor stor effekt en eventuell indirekte solpåvirkning via kosmisk stråling er. Men hvis den eksisterer, burde det faktisk allerede nå være mulig å ta den med i klimamodellene, sier han.
Foreslår samarbeid
Annonse
Kaas føler seg imidlertid enda ikke overbevist av Svensmarks resultater og mener det er en del mer man kan gjøre for å kaste lys over mekanismen.
– Begge emner ville egne seg for samarbeid, og det vil jeg gjerne bidra til. For eksempel som et samarbeid om ph.d.-studenter, sier han.
Svensmark avviser imidlertid at man kan stille noe som helst spørsmålstegn ved at variasjoner i solens aktivitet har en stor innflytelse på klimaet på jorden.
Og her får han støtte fra førsteamanuensis i astrofysikk, Hans Kjeldsen fra Aarhus universitet. Han mener at artikkelens hovedresultater viser hvor viktig det er å få Svensmarks arbeid inkludert i klimamodellene på linje med andre effekter.
Dessuten gjelder det å få undersøkt hvilke forutsetninger som gjelder og på hvilke tidspunkter de forskjellige kreftene spiller en avgjørende rolle.
– Artikkelen fra Svensmarks team bekrefter teoriene og modellene om sammenhengen mellom solaktivitet og skyer. Det er derfor grunn til å feste større lit til idéen om at vi også på lengre tidsskalaer skal forvente at sammenhengen er reell.
Kjeldsen understreker imidlertid at vi enda ikke vet hvor stor effekten faktisk er:
– Hvor stor effekten den kosmiske strålingen er, sammenlignet med andre faktorer, må de detaljerte modellberegningene kunne vise. Det er dermed slett ikke, i dette arbeidet, ført bevis for at CO2 spiller en mindre rolle enn den kosmiske strålingen, siden artikkelen primært handler om å dokumentere at det er en effekt, avslutter han.
