Arktis like varm i 1930-åra som nå

Det er originaldata som holder mål, skriver Ole Henrik Ellestad i svar til Pål Prestrud.

Prestrud er som vanlig ute med sine omformuleringer og nedvurderinger av motpartens utsagn samt feilaktige påstander om manglende dokumentasjon og et organisert angrep på IPCC.

Dette er politisk og taktisk for å få folk til å ta avstand fra ”klimarealister” på generelt grunnlag. Det er hans hersketeknikk, og fakta og vitenskapelige prinsipper har for ham mindre betydning. Men klimavariasjoner kunne og skulle egentlig vært en vanlig faglig debatt der pro et kontra ble formidlet om de to ”skoleretningene”, naturlige variasjoner kontra CO2-teorien.

For allerede i 1970-årene var det mer enn 1000 vitenskapelige publikasjoner om naturlige variasjoner, og de strømmer på med solide resultater. Dessuten er det for begge ”skoler” et vell av dokumentasjon basert på det store grunnlagsmaterialet som foreligger så vel historisk som fra moderne måleinstrumenter og satellitter.

Offisielle originaldata gir korrekte verdier

Prestrud skiller ikke mellom det at dokumentasjon finnes og om den er riktig. Som eksempel mener ”klimarealister” at de to satellittmålingene (UAH og RSS) er mest representative for global temperatur. IPCC-tilhengerne henviser til bakkemålinger i databasene GISS som har det høyeste temperaturnivå, samt NCDC og HadCRU.

Hva er riktig temperatur basert på statistiske metoder, og er det 1998, 2002, 2007 eller 2010 som er det varmeste året? Her mangler det jo ikke dokumentasjon, men hva er faglig sett mest representativt? Helt uanfektet av den politiserte fagdebatt sa en avdelingsleder fra Meteorologisk institutt på Nitimen i sommer at folk var så opptatt av bakkenære temperaturmålinger, men de var alltid vanskelig å spå korrekt. Det ville være mye enklere å måle 1-2 km oppe i troposfæren for der er det mer stabile og representative forhold.

Men Prestrud og IPCC holder på bakkemålinger – og velger de høyeste. Men hvor representative er målinger 2 m over bakken av et 9-15 km tykt atmosfærisk lag? Og hvor representativt er temperatur som mål for ”het klode” når hele atmosfæren bare er cirka 7 prosent av klodens varmekapasitet?

Når jeg skriver: ”…i de nordiske land og tilhørende administrasjons- og havområder samt nordlige Russland (og Grønland) var det varmere eller like varmt som i dag” så skriver Prestrud at jeg trekker frem: ”…temperaturdata fra et par målestasjoner”. Det er en utrolig vitenskapelig nonsjalanse, og han hopper fullstendig over mitt hovedpoeng at det dreier seg om de offisielle databaser, originale måledata slik de er registrert i de enkelte land og rapporteres internasjonalt. Også IPCC-relaterte HadCRU viser dette (se climate4you), og det er publisert av flere forskere.

Dette er demonstrert i figuren som viser temperatur (firkanter og tilhørende venstre akse) rundt hele Arktis mellom 60-85 grader nord i perioden 1895-2000. Den heltrukne linjen viser til sammenligning global temperaturskala 1865-2000 der den tilnærmede lineære økningen er fjernet (høyre akse) (Data fra Alexandrov 2003, men også vist i Klyashtorin 2007).

Varm og kald fase

Det fremgår entydig at oppvarmingen i Arktis er pådriveren for den globale temperaturutviklingen med 60-års syklus delt i en 30-årig varm og kald fase. Også oppvarmingshastighetene var like store. Professor Phil Jones, lederen for HadCRU, refererer til verdier for oppvarmingshastighetene per 10-år på 0.163 (1860-80), 0.15 (1910-1940), 0.166 (1975-98) og 0.161 (1975-2009). Det vil si at de, usikkerhet tatt i betraktning, var like store.

Prestrud anfører ingen motargumenter mot at Grønland var signifikant varmere. Mellom 1920-30 steg årsmiddelet 2-4 C og opp til 6 C om vinteren. Iskjernedata viser samme tendens mellom kyst- og innlandsmålinger, og i tillegg korresponderer treringkronologi i Sibir godt med oksygenisotopmålinger i Grønlands iskjerner. Det er dermed en rekke studier og metoder som støtter konklusjonen om at Arktis var like varm i 1930-åra. Les NIPCC-rapporten som henviser til publiserte fakta.

Sirkumpolare data siste 400 år viser at den mest dramatiske oppvarming var mellom 1840 og 1955. Temperaturen steg da 1.5 C mens CO2 økte 28 ppm (285-313 ppm ). Derfra til 1990 observeres en nedgang på 0.4 C mens CO2 steg 40 ppm (315-354 ppm). Siste 2000 år viser flere perioder på noen hundre år med vekselvis kjøling og varming med temperaturer høyere enn i dag.

Selv om min uttalelse gjaldt Arktis støttet jeg meg også på flere tilstøtende regioner lenger sør. Prestrud kommer med kraftige, uriktige beskyldninger som må korrigeres. ”Climategate” oppsto ikke plutselig. Det var en følge av gradvis stigende press på HadCRU som ikke ville levere ut temperaturdata fra sin database. Når forskere i stedet benyttet lokale, offisielle originaldata fra ulike regioner, fremkom viktige forskjeller (se blant annet professor Karél i Stockholm og Ole Humlums i forrige innlegg).

Vincent Courtillot, spesialist innen geomagnetisme, direktør av Institut de Physique du Globe i Paris, og rådgiver for den franske regjering fant at direkte bruk av de daglige målingene ga andre resultater enn HadCRUs ”grovere” verdier basert på midlinger av dag- og månedstemperaturer der viktig informasjon gikk tapt. I tillegg er det i databasene for bakketemperaturer foretatt justeringer over hele kloden også langt tilbake i tid. Ved flere stasjoner fremkommer en langvarig oppvarming der det reelt er nedkjøling eller samme nivå. Slike endringer er tallrike.

I HadCRU klaget en dataingeniør i sine ”Climategate” e-poster over å måtte loggføre over 13.000 endringer. Og HadCRU regnes som den mest ”stabile” databasen av de tre. For NCDC er endringene vist i figuren som også finnes på climate4you.

Uten anerkjent vitenskapelig argumentasjon har slike tvilsomme endringer siden mai 2008 hevet temperaturøkningen med 0.1 C hvilket er 14 prosent av økningen. For GISS, som er Prestruds favoritt, er endringene sannsynligvis større.

Nå er det lov å gjøre feil i vitenskapen, så inntil årsaksforholdet avklares har jeg avstått fra karakteristikker og overlater det til den enkelte selv om Prestrud påstår/vil gjerne at jeg skal betegne det som svindel. Men det er mange som har sans for en kommentator i Daily Telegraph som kalte det ”bend their data”. Når Prestrud skriver: ”at Ellestad overser data og bør vise stor ydmykhet for data” så snur han som vanlig realitetene på hodet. Det er originaldata som holder mål.

Is i Arktis

Om isforholdene skriver Prestrud at: ”Ellestad presenterer noen anekdotiske fortellinger….Det har selvfølgelig ikke noe med vitenskap å gjøre”. Dette er jo useriøst. Er fangstmannrapporter som underbygger hans publikasjoner korrekte, mens rapporter fra ”mine” fangstmenn og sågar anerkjente polarforskere bare er anekdoter?

En professors ekspedisjon i 1930-årene med seiling rundt Frantz Josefs land, hvilket ikke var mulig allerede i 2008 etter isminimumet i 2007, og flere rapporterer om gjennomseiling av Nordvest- eller Nordøstpassasjen er like vitenskapelig som en beretning fra Børge Ousland. Helt sammenlignbart blir det ikke for man hadde ikke satellittnavigasjon tidligere, og ingen regjering ville ha brukt så mye penger på noe som bare var et ”mediestunt”.

Vi er imidlertid enige om at isforholdene i Arktis er meget kompliserte med de ulike havområdene og til dels med raske endringer. Vinje konkluderte med at ca 33 prosent av ismassene forsvant fra 1850 til 2000 - om lag halvparten mellom 1860 og 1900 da CO2 økte med bare 7 ppm. Den andre halvdelen i en periode da CO2 økte med 70 ppm. Isvariasjonene kan også være store på få år. Disse forhold peker entydig på at CO2-variasjoner ikke er årsaken.

Men det sentrale her er innstrømming av varmt vann fra Atlanterhavet og fra Stillehavet gjennom Beringstredet. Det er derfor ikke en anekdote når jeg referer til den kjente norske polarforsker Adolf Hoel som ledet en rekke norske vitenskapelige ekspedisjoner i Arktis, og som observerte Golfstrømmen og spesielt varmt vann uvanlig langt mot nord. Figuren viser meget god overensstemmelse mellom variasjoner i Golfstrømmen målt mellom Færøyene og Shetland med isfritt område i Barentshavet. Målinger i Nordishavet viser samme fenomen ned til 500 m også fra 2000 med gradvis reduksjon etter 2007.

Hopper over Grønland

Barentshavet er således ikke perifert, som Prestrud hevder, men det sentrale havområde i disse periodiske svingninger. I tillegg kommer lokale forhold. Bl.a. var det som Prestrud hevder, rundt isminimumet spesielt lite is i de østlige havområder der kraftig vind drev isen vestover, pakket den mot Grønland og Canada eller drev store ismasser ut i Atlanterhavet. CO2- teorien er ikke forenlig med disse observasjoner og årsakssammenhenger.

Prestrud hopper også her over Grønland til tross for, eller kanskje nettopp fordi det der foreligger mye data og publikasjoner (Chylek 2006, 2007, 2010, GISP etc). Men dette er det viktigste området for IPCC, for det er der skrekkpropagandaen om enorm smelting av landis som får havet til å stige, har hatt sitt fokus. Og så viser det seg at det bare 60 år tidligere uten CO2-økning var enda varmere og endringene enda raskere. Og Chylek konkluderer med at dette viser at naturen selv kan generere like raske og store temperaturendringer som i dag.

Ismengden i Arktis er således en kompleks faktor, men ingen nøkkelparameter for CO2-innflytelse. Det vil i lang tid fremover bli forsket på, for i litteraturen påpekes det at data tilbake i tid bør kvalitetssikres og kompletteres for å få bedre forståelse og redusert usikkerhet. Og med betydningen av smelting fra isens underside pga mer varmt vann vil mengden kunne vurderes bedre ut i fra areal og tykkelse.

Prestrud refererer til publikasjoner som danner grunnlaget for IPCCs isteori, om at det aldri har vært så lite is i Arktis på flere tusen år. Det stemmer ikke med observasjoner om flere varmeperioder, bl.a. Middelaldervarmen, dokumentert for hele Arktis (og kloden). Også observasjoner av antall isfjell ved Island siden bosetningen startet viser store variasjoner med ingen is i Middelalderen, i 1930 årene og nå, men mye under den lille istid.

Ingen sammenheng mellom CO2 og ismengde

Prestrud skriver: ”Ellestads innlegg er også full av faktafeil. Han mener eksempelvis at oppvarmingen skulle vært større ved Ekvator enn ved polene ved lik CO2-mengde i atmosfæren”. Men dette følger jo av strålingslovene basert på høyere utstrålingstemperatur og lengre absorpsjonsveilengde (14 km i tropene mot polenes 9 km), og det fremkommer som resultat av beregningsmodellene der mer komplekse forhold også trekkes inn.

Sist jeg hørte Prestrud uttale seg om dette forfektet han IPCC-teorien om at økt CO2 også skal generere et varmere område i troposfæren fra 9 km og opp til 15 km i tropisk sektor, det såkalte ”fingerprintområde”. Prestrud henviste den gang til publiserte resulter og gikk så langt at han beskyldte foredragsholderen, professor Jan-Erik Solheim, for desinformasjon mot bedre vitende når Solheim påpekte at ”fingerprintområdet” ikke var observert. Det er det fremdeles ikke. Men nå hevder Prestrud at også det teoretiske grunnlaget er feilaktig.

Publikasjonen til Douglass, som jeg refererte til konkluderer med at klodens oppvarmingsprofil ikke har CO2-effektens signatur. Når effekten av CO2 er beregnet i tropisk sone er det intet rom for andre drivhusgasser, forsterkningseffekt fra vanndamp eller naturlige forklaringer som solas ”Grand Maximum” siste halvdel av 1900-tallet. Alternativt må effekten av CO2 være mindre enn det IPCC hevder. Hverken de lanserte ekstreme temperaturscenario eller ”tipping point” kan avledes fra disse observasjoner, og denne asymmetrien med enda mindre oppvarming i sydlig sektor fjerner i realiteten økt CO2 som en betydningsfull klimafaktor.

At Prestrud mener at den større temperaturøkningen i Arktis er i overensstemmelse med dagens forståelse av klimasystemet er positivt. Men der stopper det, og han aksepterer ikke variasjoner i havstrømmer og vindforhold som pådrivere og at temperatur i stor grad er en responsfaktor pga endret albedo. Det er heller ikke samsvar mellom CO2-økning og isvariasjoner.

Som påpekt fører Prestrud debatten på uvitenskapelige premisser. Det er naturlig å spørre seg hvorfor en mann som senest sensommer 2010 uttalte at IPCCs eneste feil har vært 3 sider om ”Himalayagate” av totalt 3000 sider, mens det ellers er gitt massiv kritikk, og som har forsvart ”Hockeykølla” til det siste, et forskningsbidrag som selv fremtredene IPCC-tilhengere betegner som ”a shame for science”, føler han har troverdighet til å strø om seg med nedsettende og feilaktig omtale av sine motdebattanter.

Det er mer naturlig å stille spørsmålet som filosofiprofessor Arild Pedersen, UiO, gjorde i Aftenposten 21.12.10: ”Opptrer Prestrud (og noen andre) som noe annet enn ikkjevald politikar”? Og Prestrud har dokumentert at spørsmålstegnet er unødvendig.

Referanser:

  • J.-L. Moüel, V. Courtillot, E. Blanter and M. Shnirman: Evidence for Solar Signature in 20th-century Temperature Data from the US and Europe. C.R. Geoscience 2008
  • NIPCC (Nongovernmental International Panel on Climate Change): Climate Change Reconsidered, 2009, s. 142 temperatur i Arktis, s. 154 is i Arktis
  • L.B. Klyashtorin and A.A. Lyubushin: Cyclic Climate Changes and Fish Productivity, Moscow VNIRO Publishing 2007, bl.a. s.68, s. 88.
Powered by Labrador CMS