Til sammen står Kina og USA for rundt 40 prosent av verdens totale CO2-utslipp, og hva gigantene foretar seg har stor betydning for hva resten av verden gjør.

Men de to stormaktene lar seg ikke pille på nesen, og har fram til nå kjørt sine egne løp fremfor å bli med i internasjonale utslippsavtaler.

Det vil de nok fortsette med også etter at den femte rapporten fra FNs klimapanel kommer i høst og neste år, ifølge eksperter.

- Kina og USA er hverandres beste utenrikspolitiske argumenter for å ikke kutte mer CO2 på hjemmebane. På et vis legitimerer de hverandres posisjoner, sier Tora Skodvin ved Universitetet i Oslo, som har forsket på klimaforhandlinger med fokus på USA.

For mens det for USA er vanskelig å få gjennom utslippsreduksjoner fordi landets industri er redde for å tape arbeidsplasser og penger til Kina, ble kinesiske myndigheter i 2009 skuffet da amerikanerne viste lite ambisøse takter på klimamøtet i København.

Skuffelsen kan ha gjort at Kina ble enda mer skeptisk til internasjonale avtaler om utslippsreduksjoner enn før.

Men det betyr ikke at de to enorme landene har latt være å gjøre noe med klimautslippene sine.

Reddet av skifergass

I USA har totale CO2-utslipp fra energisektoren gått ganske kraftig ned de siste par årene, men det er ikke fordi de plutselig har begynt å bry seg om internasjonale klimaavtaler.

Det er store mengder billig skifergass som er den store redningen, og gassen utkonkurrerer lett kull i strømproduksjonen.

Likevel vil nok Obama bruke den kommende klimarapporten når han argumenterer for at USA bør kutte utslipp, sier Skodvin.

Men hun har ikke tro på at klimarapporten vil kunne føre til omfattende klimapolitiske endringer.

Det er fordi de store klimatiltakene, som innføring av kvotesystemer eller en ny karbonskatt, må bestemmes av kongressen, og i representantenes hus har republikanerne flertall.

- Men det finnes muligheter innenfor det eksisterende lovverket, som Clean Air Act, og der vil Obama fortsette å gjennomføre og utforme reguleringer av CO2-utslipp, sier Skodvin.

• Les også: Global oppvarming i amerikansk høyesterett

Men i USA gjøres det også klimatiltak på statlig og subnasjonalt nivå. California har for eksempel egne klimalover, og stater på nord-øst-kysten har samlet seg i Regional Greenhouse Gas Initiative.

Men Skodvin forteller at det såkalte rust-beltet, gamle industristater nordøst i landet, og de største kull-statene ikke har innført slike initiativer, og at de også er viktige aktører i det å blokkere nye nasjonale klimalover.

- Kina er USAs viktigste argument

Kina og deres konkurranseevne er selvfølgelig viktig for USA, og Kina er amerikanernes viktigste utenrikspolitiske argument for å ikke kutte mer i utslippene sine, sier Skodvin.

Det finnes riktignok noe samarbeid mellom de to gigantene, men det er på utveksling og samarbeid om teknologi, og ikke direkte på klimatiltak, og i alle fall ikke noe bilaterale avtaler om utslippskutt.

•     Les også: Kina og USA enige om klimatiltak

- USA vil ikke påta seg forpliktelser som svekker konkurranseevnen, for USA taper på mange måter konkurransen med Kina allerede.

Hun sier at dersom USA skal legge om sin økonomi i en grønnere retning, så er det mange som taper på det. Mange amerikanere lever av industri som er tett knyttet til olje og kull, og USA har ikke funnet noen god løsning.

-  USA ser at Kina raser i fra i utvikling av grønn energi, men det virker som de ikke klarer å gjøre noe med det, sier Skodvin.

- Kina ligger langt foran

- Kina ligger langt foran USA i å introdusere klimapolitikk og gjøre noe.

Det sier Knut H. Alfsen, som er forskningsdirektør ved CICERO Senter for klimaforskning. I tillegg er han vitenskapelig rådgiver for det kinesiske rådet for internasjonalt samarbeid om miljø og utvikling, som gir råd om klimapolitikk og -tiltak til den kinesiske stat.

Han forteller at Kina tar klimapanelets rapporter svært alvorlig, men at det er tvilsomt om den femte klimarapporten kommer til å føre til noen endringer i landets klimapolitikk på kort sikt.

Det er fordi det kinesiske kommunistpartiets prioriteringer på klimaområdet først og fremst handler om å beholde makta. Det som driver landets klimapolitikk er mye mer enn bekymringen for klimaet, selv om staten både merker klimaendringene og er oppmerksomme på følgene som kan komme, forteller han.

- Lokal forurensning i landet fører med jevne mellomrom til folkeopprør, noe som truer den kinesiske statens troverdighet.

• Les også: - Kina kveles av egen vekst

I tillegg må staten sikre befolkningen arbeidsplasser og muligheter til å eksportere varer, noe som betyr at industrien må moderniseres.

- I sum betyr det at de kan gjøre ganske mye med klima, sier Alfsen.

Problemet er bare at Kina er i enorm vekst. De siste par tiårene har landets økonomi vokst med rundt ti prosent i året, og de ligger nå på rundt 7 prosent.

Det betyr at deres relativt ambisiøse mål om å redusere energi- og CO2-intensitet i forhold til bruttonasjonalproduktet, og deres evne og vilje til å introdusere fornybar teknologi som solceller og vindkraft, totalt overskygges av veksten.

Derfor fortsetter både utslipp og energibruk fortsetter å øke i sum, til tross for at de opplever målene og klimatiltakene sine som ambisiøse.

Hvis ikke USA og Kina får ned utslippene sine, så har det lite å si hva resten av verden gjør. Kina slipper for eksempel ut nesten dobbelt så mye CO2 som hele EU.

Men de to landene er langt unna noe direkte samarbeid seg mellom. Alfsen forteller at Kina nok hadde et håp om at USA skulle svare med omfattende tiltak da den kinesiske presidenten la frem det de selv oppfattet som svært ambisiøse klimamål under klimamøtet i København i 2009, men det skjedde ikke.

- Min tolkning er at Kinas bilde av USA er at de ikke gjør noe med klima. Det skjer mye på statlig nivå i USA, men lite føderalt, og det er lite politikk som uttrykker ambisjoner.