Den nye klimarapporten, som offentliggjøres mandag, preges av at modellene for hvordan man kan spå klimaet i fremtiden har blitt bedre siden sist klimarapport kom ut i 2007.

Fredag ble klimapanelets sammendrag for politikere presentert i Stockholm. Sammendraget er basert på den 1500 sider lange rapporten som kommer over helgen.

Det er brukt 42 ulike klimamodeller fra over 20 ulike forskningsinstitusjoner i den nye klimarapporten.

En av modellene som får mye plass i rapporten er den norske NorESM, utviklet av forskere i Oslo og Bergen.

Både fortid og fremtid

Eystein Jansen er direktør ved Bjerknessenteret, og mange forskere herfra har bidratt til den norske klimamodellen. Jansen er også en av hovedforfatterne på kapittelet om fortidsklima i den nye rapporten.

Klimamodellene brukes både til å utforske klimaet i fortiden og fremtiden. Når forskerne vil undersøke fortiden, mater de dataprogrammene med alle tilgjengelige observerte data, som for eksempel temperatur og CO2-innhold i atmosfæren. Så bringer de modellen bakover i tid, og ser hva man da ender opp med.

Deretter sammenligner forskerne det modellen viser med data de har om klima i fortiden, som iskjerner og årringer i gamle trær.

• Les også: - Klimamodeller er uunnværlige

Jo bedre forskerne blir til å matche modeller med observerte data fra fortiden, jo bedre blir de også til å spå fremtiden.

- De siste 30 år er sannsynligvis den varmeste perioden de siste 1400 år. Det er også klart at kjente varmeperioder i fortiden, som den i middelalderen, hadde en mye mer begrenset geografisk utbredelse enn varmeperioden vi har nå, som er global, sa Jansen på fredagens pressekonferanse hos Miljødirektoratet i Oslo.

Varmere

Når forskerne mater klimamodellene med all data de har og kjører dem frem i tid er resultatet det som kalles klimascenarier. Det betyr at forskerne for eksempel kan få en idé om hva som hender med klimaet om noen hundre år dersom vi slutter å slippe ut CO2 nå.

Alle modellene som brukes i klimarapporten er forskjellige, og de ulike scenariene ser ulike ut, men gjennom å slå modellene sammen, kan forskerne forsøke å slå fast hva som er mest sannsynlig.

Et av de nye resultatene er at i et lavutslipps-scenario, som krever at globale utslipp begynner å gå ned innen 2020 og som ses på som meget optimistisk og usannsynlig av forskerne, så vil vi holde oss under det såkalte togradersmålet.

Det betyr å holde den globale temperaturøkningen siden 1750 til under to grader. Den globale temperaturen har allerede økt med rundt 0,9 grader siden starten av 1900-tallet.

Men i alle de andre scenariene vil vi sprenge togradersmålet kraftig. Fortsetter vi å slippe ut som i dag vil temperaturen øke med 5,4 grader fra førindustrielt nivå innen år 2100. Det betyr at det kan bli rundt 4,5 grader varmere enn det er i dag.

Bedre modeller, fortsatt problemer

Odd Helge Otterå leder en forskningsgruppe ved Bjerknessenteret som jobber med klimadynamikk. I denne gruppen jobber mange av forskerne som har jobbet med hav i den norske klimamodellen.

Han forklarer at hovedgrunnen til at modellene har blitt sikrere siden siste klimarapport i 2007 er at de nå har greid å få med flere faktorer, som for eksempel aerosoler.

• Les også: - Klimamodellene for Grønland må lages på nytt

Aerosoler er små partikler, som sulfater og sort karbon, som både kan være naturlige og menneskeskapte, og som påvirker klimaet ved at de reflekterer eller absorberer strålingen fra sola.

- For første gang har man tatt dette systematisk med inn i modellene.

Ellers sier Otterå at det har vært en generell utvikling av klimamodellene de siste årene, og at de har høyere oppløsning. Det betyr at modellene er bedre til å simulere klimaet i stor skala.

I tillegg har forskerne bedre og bedre tilgang på observerte data, som målinger i atmosfæren, satellittbilder og temperaturmålinger fra stadig flere steder på jorda og i havet.

- Men det er fortsatt fundamentale problemer med klimamodellene.Blant annet har vi ikke en full forståelse av skyprosesser og fortsatt gjenstår det mye på aerosoler. Det gjenstår også mye rundt isen på land på Grønland og Antarktis, sier Otterå.

• Les også: En strengere klimarapport

For første gang legger klimarapporten vekt på det som kalles dekadeprediksjon, altså i hvilken grad man kan si noe om klimaet om ti, tyve eller tretti år.

- Det er ofte det som er interessant for politikere. Dette er helt nytt og her er vi helt i startfasen.

- Vi satser på at dette blir bedre i neste rapport, og dette er noe klimaforskningsmiljøet er svært opptatt av nå, sier Otterå.

- 15 år er kort tid

På pressekonferansen på Helsfyr på fredag presenterte også Gunnar Myhre nye resultater. Han er seniorforsker ved Cicero og har vært koordinerende hovedforfatter på klimarapportens kapittel om endringer i drivhuseffekten.

Han sier at et av de sterkeste resultatene i den nye rapporten er at man nå forstår klimasystemet i sin helhet mye bedre enn før.

Likevel sliter forskernes klimamodeller med å forklare hvorfor temperaturøkningen har uteblitt de siste 15 årene.

- Men vi må huske at tiåret før var det varmeste tiåret i måleperioden.
Temperaturøkningen nå er mindre enn det klimamodellene estimerte, men i forrige tiårsperiode underestimerte modellene temperaturøkningene. Variasjonene mellom modellene er også stor.

- De siste seksti år ser vi at modellene reproduserer observerte data mye bedre, og modellene har en mye mindre variasjon mellom seg. Klimaet varierer over korte tidsintervaller, og derfor må man se på klima over lengre tidsskalaer, sier Myhre.